August - en sommermåned til!

Forrige uke. Noen hadde ferie, andre hadde søkt tilflukt i sengen. Atter andre var bare litt nedkjørt og så andre veier enn verktøykasser og materialstabler. Rolig uke på byggeplassen, med andre ord.

Men mandag morgen var det plutselig full fart. Bare én snekker riktignok, men hoppende opplagt forserte han etasjene i stillaset utenom trappene. Smilende. Noen har hatt utbytte av ferie! Vips var nordveggen ferdig med kledning og den nydeligste tilpasning til strøminntaket.




Flere innfødte assistenter i aksjon- som i dag med noe de(vi) ikke kan - mur. Lokal innsikt i hvordan bygge pyramider - spett og enkle fysiske lover i praksis. Moro.













Og resultatet? Fantastisk! Forbedret utsikt. Her skal det bli trapp på forsiden, så det blir ingen ny kant. Plutselig er plattingen en del av stueutsikten. Planer som blir realisert - og viser seg lure - er gull for en trett tirsdagsmorgensjel.

For det er ikke lenge den paradisiske tilstanden varer. Klokken syv pling er på på'n igjen. Banking resulterer i ny utsiktsreduksjon - hammer og slegge måtte til for å få byggverket på plass.
Stillas er løftefullt. Snart oppløft?

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Helten Hauge 1966 (Dropar i austavind)

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 

Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.

Fergekø.

Rabattkortet er blitt uleselig.

Hadde andre kort.

Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.

Østfronten

Slik ser den ut i dag, østfronten. Ikke bare er malingen løs på veggen, panelen råtten og markisen revnet. Taket henger ikke helt sammen, vinduene er for små og muren rundt verandaen er ganske stygg også. Med det duger som før-bilde.
Selv om snekkerne har holdt på noen uker, har de spart østfronten til slutt. Hensynsfullt - så har jeg vinduer den veien det er viktigst så lenge som mulig.  Jeg gleder meg ikke til asfaltplater og presenning tar over for utsikten. Er jeg heldig, kommer det vinduer på de øvrige frontene ganske snart. Og når den presenningen kan tas av - da! (blir det fest, jubel og stas)

Men hele tiden bor trøsten i haven. Nå er de engangsblomstrende rosene over toppen. I allefall de hvite. American Pillar er fremdeles på vei opp. Og liljene! De tyter ut overalt. Den ene vakrere enn den andre. Det er litt for tett nedover mot bakken, så jeg orket ikke bane meg vei helt ned til navneskiltet på denne. En drøm i rosa - med en Thalictrum på slep.

Snart er det heldigvis for sent å ta førbilder!

Hus uke 30

Snekkerens andre uke med ferie starter med regn. Jeg gjenoppdager hvorfor renoveringen måtte være i år. Det drypper friskt inn i stuen, og jeg går ikke opp i kottet i annen etasje for å se hvor vått det er der. Er det hull i taket, så er det hull i taket.

Men redningen er mye nærmere nå enn sist det regnet inn.

Tre vegger er revet, og fylt med isolasjon og vindplater. En og en halv vegg er kledd med riktig kledning. Trykkimpregnert med jernvitrol. Det er snart klart for å begynne på taket.

Ser du det sorte hullet i det grå hullet i det som skal bli kjøkkenvindu?  Min første kontakt med den vestlige verden. Det kommer kveldssol inn der. Og det er mulig å si Hei til folk som kommer uten å måtte lukke opp utgangsdøren.  Jeg kan se hva som skjer på veien også, men det fordrer at jeg stiller meg opp og glor. Det gjør jeg innimellom - i ren fryd. Tenk å ha eget vindu mot verden! Jeg tror det er lurt at det er ganske lite og langt oppe på veggen - utsyn er bedre enn innsyn! Dør blir det også, men den er bare et grått felt ennå - så den har jeg ikke forelsket meg i. Så langt. Jeg trener på å bruke den siden av huset - sitter på trappen med kaffen om kvelden!


Rapport fra sydsiden:

Vinduer og dører fra annenetasjes soverom kan anes.
Der det skal komme gulv i vinterhaven Caelum er jukset til med de ferierende snekkernes stillas-lemmer.

Det blir nesten 30 m2 og jeg sitter der og drømmer om hvilke muligheter det vil gi. Under tak, skyvedører i begge ender, gamle vinduer mot Skogen, dør fra kjøkkenet. Spisebord og hvileplass, oppbevaringsrom og vinplass. Kveldssol og fjordutsikt - samtidig!

Ospegulvdrømmen håper jeg kan bli virkelighet bare høvlerimannen kommer fra ferie.

Det blir plass til mange H1-trær i sydveggen. Lukke opp et vindu og plukke en aprikos?  En kiwi? Druer eller fersken?

Foran gulvet kommer det etterhvert en vest-veranda. Kjekt å ikke skulle hoppe en meter ned rett ut fra skyvedørene og kjøkkendøren. Den er det ikke plass til før taket er nede - og oppe igjen.

Jeg tror ikke på dette. Ikke helt. Jeg klyper meg i armen. Dette prosjektet har vært på pcen så lenge at jeg egentlig ikke tror at det realiseres i virkeligheten. Men nå - med kledning på, ligner det på Sketchupskissen. Å tegne sitt eget hus anbefales. Noen sier jeg er høy på hus for tiden. Tror det er en ganske treffende beskrivelse.

Jeg er i haven innimellom. Skal hilse fra den - den blomstrer og har det bra!

Velkommen stol

Med en helt ny vinterhave på beddingen, går planene litt i utakt med bygging og sommerferier. Men drømmene sover aldri og på årets konsertutflukt til Ellen i Kristiansand, dukket en stolstabel opp bakerst på et hagesenter.

Med Ellens hjelp ble stolene plutselig oppgradert fra "snart tilintetgjort av regnet" til "salgbar vare".  Jeg er litt dårlig på å spørre om sånne statusoverganger. Noen ganger.

Inne i den lille, store bilen var det plass til 10 stoler.  Og en lykkelig stoleiende passasjer.

Men mye vil ha mer. En lei sannhet i en konsumdrevet samtid. Og vips var vi på tur med en litt større bil, og returnerte med enda 10 stoler.

Nå vil det bli sitteplass til mange. 20 stoler som har vært i misjonens tjeneste i en årrekke. Stablbare til tusen - iallefall 10 og 10.

Beholde som de er, male, beise, fargeleke - nå står mulighetene og spørsmålene i kø!



Lilla ben - sort og gult stripet sete -til ære for humlene? Sorte, med grå seter - i tiden? Alleslagsfarger - som glad protest mot verdens ondskap?  Som de er - for en velsignet fremtid?
Andre forslag?

Hus hus hus

Det går fremover. I rykk og napp. 

Her er Dictamnus albus i staudebedet bak det som skal bli vinterhave. Det er vanskelig å holde fokus på noe som helst - roser og klematis blomstrer om kapp med iris og knapper, sneglene har fest i skyggefulle områder mens gammel kledning og nye materialer bytter plass rundt og på huset. Jeg er ganske delt i hodet for tiden. 

Bildet viser sydveggen som nå er full av isolasjon og vindstopper. Det blir nok forskjell - for det var helt tomt inni der det skulle ha vært isolasjon. Nå er noen viderverdigheter rundt kledningen ryddet av veien, og vi venter på impregnert kledning, ferdig innsatt med jernvitrol. Da skal det nok bli fint!

Ventetiden fylles med mer riving, fjerning av vepsebol, klargjøring av båt, kaffe- og lunsjlaging og hyggelige besøk. 

PS:  Vinterhaven kommer til å bli diger

2016 dager

I dag var ble det alvor. Det er 2016 dager siden huset ble mitt, og endelig begynte kledningen å falle fra sydveggen. Sist jeg kjøpte hus, tok det ca. fem timer før veggene falt inne i huset og vi måtte vekke en ukjent nabo og låne verkstedjekk for at badet ikke skulle falle ned i kjøkkenet. 

Og det handler verken om tålmodighet eller ettertenksomhet. Bare en serie uflakser. Men nå er det igang. 

Sikkert. Sant. På helt alvor!   

Jeg har sittet nederst i skogen, i Shortiahullet, og luket i dag. Passe rolig jobb, og veldig passe plassering. Stilaset ble bygget, og den ene snekkeren forsvant mens den andre startet å fjerne panel.  Jeg tok meg av fjernkontrollen og drømmene.

Utpå tidligkvelden tok de kvelden, og overlot åstedet til meg. Med stilas og det hele. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, og klatret forsiktig opp på nivå en. Det er ca. en meter under der annenetasjeterrassen vil komme. Bildet er fra nivå to - midt på soveromsvinduet. Det er en fantastisk utsikt. Både over vannet og over haven. 

Jeg tror jeg skal kunne venne meg til dette. En helt ny vinkel - veldig morsomt. Det er ikke sånn jeg forestilte meg det. Krevende med tilgang til fasiten - noen opplagte rettinger må til - etterhvert. 

Dette blir den mest spennende sommeren i Strandhusets historie. (I sterk konkurranse med en helg i mai 2011  med minigraver)

Dette er FØR

Huset er ribbet. Snart skal det ribbes mer. Tak og vegger står for fall. Veldig snart. Bare en natt og noen timer dag, så skjer det noe. 

Stilas. Container. Snekkere. 

Jeg blir nesten andpusten - av bare forventning.

Kjedefritt lokalgartneri

Lokalgartneriet er viktig. Stedet jeg stadig må innom for å hente nødvendig jord og gjødsel, eller egentlig for å myse rundt og få inspirasjon til nye stauder og trær.

Vi er heldige her nede i Vestfold. De ligger tett, hagesentrene. Man blir bortskjemt av sånnt.














Kjedene er representert her, alle sammen, eller begge to, som det heter nå. Plantasjen og Hageland for alle penga. Heldigvis rår de ikke grunnen alene, for det blir kjedelig når alt blir litt for likt. Når det er samme utvalg, samme tilbud, ingen rariteter og for mye maskin!

Her i Vestfold har vi spesialgartnerier som Pionmannen, og frittstående hagesentre som satser på spennende trær, stauder og tilbehør. For meg er EK utenfor Sandefjord og Vegge utenfor Horten de viktigste. Lin har laget en oversikt over de kjedeløse hagesentrene. Du finner den i bloggen hennes her. For oss hagegale er det helt essensielt å finne de fine, spesielle, spennende, uventede og fagstolte gartnerne. Det er de som gjør havene våre spennende.  Har du et favorittgartneri?  Står det på listen til Lin?  Hvis ikke - tips henne - og har du overskudd blir det kanskje en beskrivelse og begrunnelse også. Noe sted. På facebook, i en blogg eller hva ellers du bruker til å kommunisere med hagevenner.










Lokalpusheren min er Vegge. Far og datter, søster og av og til en ny Vegge som egentlig ikke heter Vegge hun heller. Kunnskapsrike og villige til å ta noen sjanser i håp om å oppdra oss kunder til å eksperimentere litt mer i havene våre. Bruke noen trær vi ikke kjente fra før, noen stauder som er annerledes enn de vi kjenner, en annen farge, en annen form, en helt ny én. Magnoliaer og trær i masser av variasjoner. Og mine kjære lønner. Alltid en ny lønn. Det treet jeg synes er aller finest i haven min, en Acer pseudoplatanus Simon Louis Freres, er derfra. Akkurat det har jeg ikke sett der på en stund, men Acer pseudoplatanus Elf Sunset så jeg der nettopp - det lille bildet over her - den har det samme fargespillet. Anbefales. Og Brilliantissimum. Ikke glem Brilliantissimum. De har alle den fantastiske rosafargen når bladene er nye. Det er alltid noe nytt og overraskende, selv for meg som er der jevnlig. Noen nye stauder på bordene - selvsådd kanskje. Et småhjerte med litt lilla, Dicentra hybrid Love Hearts, ble med hjem sist. Med beskjed om at de nok trenger mer sol enn det er der jeg drepte King of Hearts i fjor. Kunnskap er gull. Og sol er det oftest også, så man kan sitte på en benk og lure på om det er helt fullt. I bilen. Eller i haven. Eller om den lille der borte også kan få være med hjem.....

Men i dag regnet det. Vi var tre. To damer og en sølvgrå bil. Vi kjørte tombilet fra hageland i Sande og Skoger og trøstet oss nok en gang med nærgartneriet Vegge. 

Et prosaisk Malus Transparente Blanche som datteren har ønsket seg. Den eneste som holder til familieeplemosen. En Pyrus salicifolia Pendula som jeg har siklet etter i mange år. Og så fant vi et to meter høyt tre med prikkete stamme. Jeg har ikke lagt merke til det før - ikke er det sikkert at det har stått der heller, for jeg har inntrykk av at det dukker stadig frem noe fra hemmelige steder. Nydelig - og altfor lite herdig til å skaffe før lune kroker er laget. Men veldig nydelig. Når det kom til stykket var det et tre Josef på Vegge egentlig ikke skulle selge, og et tre som den andre damen egentlig ikke hadde bestemt seg for å ikke ha - så jeg havnet plutselig som nummer tre i rekken selv om det en stund virket som som jeg bare kunne gå å ta det. Jaja. Det fantes heldigvis et trøstetre. Også det et Paulownia tomentosa - Keisertre. Men MYE mindre. Bare meter'n, cirka. Men virksom som trøst. Et lite brett med sellerirotsmåplanter ble også med. Lurer på hvorfor jeg ikke tok med knutekål.  Men ved nærmere ettertanke - noe påskudd skal jeg ha for neste besøk også. 

Innlegget er altså ikke sponset - jeg liker bare lokalgartneriet mitt :-)  Glem ikke å tipse Lin om ditt!

Smakebiter fra en havedag

Rolig havedag. Det er sitteplasser overalt og de er i bruk.

Fra de nye franske stolene tar jeg små utflukter til skjønnheter som dukker opp på de mest uventede steder. Den rosa Shortia soldanelloides'en, for eksempel, som ikke har gjort mine til å blomstre før. Man kan bli glad av sånt. 

 
Det er i grunnen lett å bli glad når haven våkner til sommerliv igjen. Når gresset er klippet, de mest feilplasserte løvetennene fjernet og noen kommer innom for en haveprat. Veldig lett å bli glad!
























Trillium og tulipaner, trepioner og Brunneraer blomstrer om kapp, den ene finere enn den andre. De fleste var finere i bedene enn på bilder, så de får debutere på neste ball.






Tulipa acuminata var også finere i virkeligheten - men siden verden er og blir urettferdig - tar jeg den med på trass!

Liten vårrunde

Å reise fra haven, om det så bare er for en dag, er vanskelig. Selv om jeg reiser helt frivillig. Selv om jeg selv har initiert det og det bare er for fornøyelsen skyld. Det ble en liten runde med mobilen før avreise: 

Tro og utro - haveplanleggingserkjennelser

I mars 2012 lagde jeg en ønskeliste som skulle hindre meg i å kjøpe vilt og uhemmet planter jeg egentlig ikke ville ha. Det må sies å ha vært mislykket.

Mislykket i forhold til at det ikke var disse plantene som ble prioritert, iallefall. Ikke så mislykket når jeg ser hva som faktisk ble kjøpt, og skjønner at faste planer er ikke min stil for havedrift. Jeg fikk den samme bekreftelsen i vinter da jeg hørte på et foredrag om hageplanlegging. Foredraget var basert på forestillingen om at det var en riktig løsning - og jobben var å finne den via lister over ønsker og behov. Nettopp slik ønskelisten min var laget.

Min sannhet er at haven er prosesstyrt og ikke resultatstyrt. Det er ikke så farlig, det er kanskje ikke engang relevant, hvordan den engang skal bli. Jeg er opptatt av ulike planter eller installasjoner eller temaer hvert år; noen år skifter det i løpet av sesongen også. Bekken er et eksempel. Jeg ville ha en bekk i enden av dammen. Det fungerte så fint i den forrige haven min. Nå ville jeg bruke erfaringen fra gamlebekken og lage en som var enda finere. Men jeg har ikke fått det til. Jeg har forsøkt igjen og igjen i årevis, og alt jeg har oppnådd er mange runder med frustrasjon og en haug med stygg damduk. Altfor trofast mot en dum idé. Kanskje det blir bekk engang, men da må det komme en helt ny og gjennomførbar idé. I mellomtiden kan pumpen brukes som damtømmer ved behov.

Haveplanlegging i Strandhuset (Arbeidshypotese):  Vær tro mot hovedlinjer og stil - vær utro mot gårsdagens idéer, gjennomførte eller planlagte. Vær spesielt utro mot detaljplaner og fjorårets Må-ha-anskaffelser.

Dette vil ikke skape noen store endringer i haven, tror jeg, men vil kunne spare meg for en masse planlegging som jeg nå vet er bortkastet tid. For meg :-)


Bildene er Acer negundo Kelly's Gold - som blomstrer for første gang.


Liste fra mars 2012, med oppdatering:

Trær:
Betula utilis  Doorenbos	Glemt
************ Cercidiphyllum japonicum Pendula	Alle Cercidiphyllummene får hjertet til å banke litt ekstra, men de liker ikke vind.
Ulmus parvifolia  Geisha	Glemt
Viburnum farreri	Kjøpt to ganger, begge er døde
Viburnum plicatum  Summer Snowflake	JA
Busker:
Acer negundo  Kelly's Gold	Hadde fra før - og det er et tre
*Acer palmatum Marlo	JA
Acer palmatum Orange Dream	JA
Acer shirasawanum  Jordan	JA
Cercidiphyllum japonicum Rotfuch	JA
Cornus florida  Cherokee Chief	JA
Cornus florida Pink Flame	Glemt
*********** Hamamelis intermedia  Diane	JA
Humulus lupus Aurea	JA, men husker ikke hvor den er
Physocarpus opulifolius Dart's gold	JA, og det er kommet en enda finere, som også er kjøpt
*Salix gracilistyla Melanostachys	JA
Sambucus nigra Aurea Lona	JA
Sambucus nigra Black Beauty	Husker ikke
Sambucus nigra Plena	Fant ikke
Sambucus nigra Black Lace	Fant igjen i et annet bed
Schizophragma hydrangoides  Rose	Glemt
Ulmus minor Jacqueline Hillie (hvis den forblir under 2 meter)	Glemt
Stauder:
Allium Sugar Melt	Fant ikke
Allium Summer Beauty	Fant ikke
Amsonia rigida	Glemt
Briza media Russells	Glemt
Dianthus deltoides Artic Fire (om ikke noen plutselig kommer med den)	Noen kom :-)
Dianthus pavonius	Fant ikke
Dianthus plumarius	Fant ikke
Geranium clarkei Kashmir Green	Er lei geranium som dør
Geranium sylvaticum Coquetdale Lilac	Fant ikke
Heuchera Miracle	JA
Heuchera Firebird	JA
Jeffersonia diphylla	JA :-)
Knautia macedonia Mars Midget	JA
Miscantuser - masser.......	Nei, bedet er omdisponert
Molinia, like mye.....	samme
Persicaria amplexicaulis Summer Dance	Disse tar litt for mye av i skogbedet, og er satt på vent
*Pulmonalria hybrid Raspberry Splash	JA
Sanguisorba tenuifolia Pink Elephant	JA
Sisyrinchium Dragon Eye	Fant ikke
Verbascum Cherry Helen	Glemt

Hjelpes - det er kanskje slutt på tålmodighetsbehovet!

Jeg har aldri sett på meg selv som et tålmodig menneske. Og jeg hadde aldri, aldri, aldri trodd at dette huset skulle se likedan ut i så mange år. Ikke bare likedan - malingen løper ned av veggene selv, så det ser enda verre ut. Det er en grunn til at bildene i bloggen omsorgsfullt bare tas mot vannet eller ned i bedene, aldri mot huset.  Det er ikke bare bildene; jeg ser på huset så sjelden jeg kan, jeg også. Storthujaen forsvant rett etter overtagelse vinteren 2010, men huset ser likt ut enda.

Jeg har forsøkt! Det gikk med adskillig frustrert energi da jeg hyret inn en arkitektdame fra Tønsberg for noen år siden. Det var det jeg trodde jeg gjorde - men det var mannen hennes som plutselig tegnet i vei. Romskip var ikke bestillingen, men det heftet ikke for ham. Man må jo ha respekt for huset og dets egenart og dessuten kunne ikke konstruksjonen av slike hus tåle et oppløft slik jeg ville ha. Sa arkitektmannen, som det ikke var mulig å få til å slippe sin arkitektkones oppdrag. 

Det var tragikomisk å få tegningene fra kommunen. Originalene. De har 1952-versjonen av det oppløftet jeg ønsket meg. Så da er det vel mulig likevel! En runde i forliksrådet måtte til for å bli kvitt romskipelskerne. Anbefaling: Styr unna Syd Arkitekter! 

Dette er bestillingen. Nå håper jeg det endelig kan skje noe, så jeg i løpet av etpar/noen/endel måneder kan rette kameraet mot huset uten å få stive kjever og tårer i øynene. At jeg kan være inne uten å dele stuen med snefonner, og slippe å tørke vann fra gulvet i første etasje når det regner. At kottet som har æresplasseringen i midten i annen etasje skal byttes ut med et soverom med den aller fineste utsikten i hele verden. I hele min verden, iallefall. I morgen skal det skrives kontrakt. Jeg synes det er helt surrealistisk. Tenk om det virkelig skal skje noe! Hjelpes!