Min far er en ordentlig mann. Det verste munnhell han vet av er: Halvgjort arbeid er også arbeid. Jeg tror han heller vil at intet skal gjøres enn at noe skal gjøres halvt. Selv har jeg alltid vært opptatt av å få til ting. Noe. Nesten hvasomhelst, men å ferdigsstille har vært viktig. På jobb. Hjemme. I fritid.
Et liv med ME er omtrent det motsatte. Energinivået er lavt og det er færre prosjekter som er fysisk oppnåelige. Det er så mye som kan komme i veien for ferdigstillelse, og jeg har vært tvunget til å gjøre om på min egen innstilling til arbeid – i vid forstand. Bort med konkurransemomentene, og bort med kravene om å bli ferdig. I praksis gjør dette at jeg må sette igang så mange forskjellige ting på en gang at jeg skjønner at jeg ikke har noe håp om å gjøre meg ferdig med noen av dem. Omgivelsene mine tolker stadig dette som en enorm innsats, kapasitet og/eller ambisjonsnivå. Akk så feil!
Komplisert planlegging kan være bauskudd for enhver oppgave. Mange dager vil det å huske hva slags jord en plante skal ha, være altfor avansert og kan velte hele planteplanen. Da er det greit å kunne gå til et annet sted å gjøre noe hodeløst - å luke, kjøre trillebårer med jord, eller bare klippe litt i en vilter klematis. Gjerne helt utenom beskjæringstiden.
Lyd, lys, lukt, berøring. Noen ganger er det helt umulig å være i situasjoner der jeg ikke kan unngå sanseinntrykk (tre negasjoner i én setning – slett ikke verst!)
At strekkodeleseren som registrer bøker har en litt høy lyd kan være nok til å avskjære bibliotekbruk. På busser, tog, kaféer og i bygater aner jeg ikke om jeg kommer sammen med et slitent barn som lager høy lyd, damer med litt mye parfyme, en som plystrer, et komplisert trafikkbilde eller folksomme steder der risikoen for å bli dultet borti er stor.
Helt vanlige situasjoner, men for meg er det faresituasjoner som må unngås noen dager, og som krever mulige unnvikelsesmanøvrer alle andre. For rimelighet og forutsigelighet i hva kroppen tåler er borte. På den gode siden har jeg heller ingen termostat lenger, og kan kose meg i t-skjorte i 12 grader. Sparer endel brensel, men det er lurt å konsultere termometeret på veggen om jeg vil ha gjester som ikke går igjen etter 5 minutter.
Det er utroligt hvad man ikke kan, naar man af ærlig vilje ikke prøver.
Et av Piet Heins gruk. Og min største redsel for tiden.
Jeg er redd jeg setter gjerdene for trangt, at jeg ikke utnytter hele det rommet som faktisk er tilgjengelig hver dag. Og ingen dager er like. Det farlige er at jeg ikke kan trå over grensen – da faller korthuset sammen og jeg ender i verste fall i sengen i mørket. For en dag, flere dager, lenge. Og må møysommelig starte klatringen igjen. Det er en skrekk! Hverdagen er en balansegang på slak line.
Min måte å innrette hverdagene er å ha få faste planer, kunne ombestemme meg på kort varsel og involvere få andre mennesker. Det kjennes defensivt, det er litt trist, det innsnevrer det nødvendige sosiale nettet og det gir en vedvarende følelse av å ikke strekke til.
Strandhuset veier opp og gir en fantastisk ramme rundt både den påtvungne passiviteten, med synsinntrykk i passende doser helt uten reklamepauser, og aktivitetstilbud på absolutt alle nivåer! Det gir det rom for å ha aktive halvtimer, bli engasjert, se resultater i korte perioder ad gangen. Jeg har alltid likt intervalltrening – nå som trening er temmelig uoppnåelig, har jeg iallefall et intervall-liv. I dag har jeg vært på intervall-handletur. Benkeplater. Lister. Løk. Siden jeg hadde sjåfør, kunne jeg tillate meg en løssluppenhet som å titte på fliser også, for jeg visste at om det ble mye kunne jeg sette meg i bilen. Og noen flere planter.
Men jeg glemte selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde kjøpt Salix alba til å ha foran huset, så da den sto der på 70 %, gikk det som det måtte gå. Lykken var stor inntil jeg ble gjort oppmerksom på hvorfor jeg ikke hadde kjøpt det tidligere. Det er vannledninger rett ved siden av. Salix og vannledninger er spesielt ulurt. Mao – en fin sølvpil i overskudd her nå. Lurer på hvor hardt den kan beskjæres… eller om noen har bursta snart…
Kanskje dette har gitt noen noen forklaringer på rar eller uforståelig oppførsel, irriterende avlysninger, eller… Jeg er jo klar over at jeg lager humper i andres hverdager – og jeg drømmer om at det en dag er over. Og jeg er veldig takknemlig for all den overbærenhet jeg stadig utsettes for. Men iallefall inntil videre er det sånn det er. I min hverdag.
Løk for dagen. Det var 50% på Plantasjen i Lier.
3x10 | Muscari aucheri White magic | Nydelige i krukker |
2X15 (90 fra før) | Frittilaria Meleagris | De aller søteste. Og jeg trodde ikke jeg skulle finne dem på salg. Men man kan bli lykkelig av mindre… |
3x8 | Allium albopilosum, lilla | Rufsete, halvmeterhøye, mai-juni. Variasjon til Purple Sensation |
2x10 | Tulipa Black Parrot | Partneren til Montreux. Rød-sort og papegøyeflikete. |
30 | Allium neapolitanum | Flere hvite ![]() |
3x8 | Allium multibulbosum | Hvite med rødskjær. Kuler, med ganske store blomster. Halvmeterhøye. |
3x25 | Tulipa Angelique | Tidlige, fylte, roooosa. Mange nok til å stå sammen med Black Hero og Spring Green |
10 | Tulipa Uncle Tom | Sen, dobbel, rund. Mørk rød. |