Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.

Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus på det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.

Denne delen av haven er en myk, bred dal med vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store, plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten er begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!

En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skaper en fantastisk, bølgende helhet.



Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her

Årstidsutfordringer

I går kveld ville jeg gjerne plante. Det var ikke det at det var småkjølig ute, det var mer fordi det var så mørkt at jeg ikke kom igang. Helt svart! Ingen av utelysene er på, og verden ble borte utenfor vinduet. På en middels sommerdag ville klokken 22 vært super plantetid. Det er det ikke lenger. Jeg innså tapet - og at høsten var kommet!



I dag morges lurte jeg på om høsten bare skulle bli én natt lang. De 14 nye Heucheraene står fremdeles utenfor, klare til planting, og det sludder! Ikke plantevær, men det hvite trigger drømmene - kanskje dette kan bli en vinter med skigåing? Ikke ennå, selvfølgelig, men om ikke så veldig lenge. Krysser fingre for skisne på Kjaglia og bra nok helse!




Tilbake til virkeligheten. Sluddet gir seg nok snart. Det er meldt regn og opp mot 15 pluss til uken. Ikke at det gjør så mye med regn, jeg skal jo jobbe, og det er sikkert fint plantevær igjen neste helg. Det trengs noen dager til, selv om Heucheraene, et Ambratre (Liquidambar styraciflua) og noen få småpotter er det eneste som er ikke er kommet i jorden nå. Noen sarte saker må inn også. Det er ikke mange, men de er desto viktigere. Oliventreet som har fått noen små, steinharde, grønne olivener i år. Dahliaene fra Annes mor. En liten rosablomstrende sak jeg har glemt navnet på. Og kanskje noen Verbena bonariensiser. Det var kanskje ikke så få likevel. ...

Dessuten er høsten tid for å rette litt på alle feilplasseringene. Planter som står feil kan graves opp, deles og spres rundt i min og andres haver. Noen hele bed står feil også. Litt mer jobb å få skikk på det.

Her er det heldigvis bare Irisene som har blitt for store. Jeg tynnet skikkelig tidligere i sommer, men Iris sibirica som trives, er ingen spøk. Privatgartneren min kom med løsningen: de spisse bladene foran heucherahaugen kan ivaretas av vannplantene. Da er kontrollen bedre siden de står i kurver, og jeg kan få plass til å gå langs kanten igjen. Superidé!  
Nå er Irisene gravd opp, jeg må luke ut litt selvsådde akeleier og annet lysegrønt "rask", så skal salgsplantene i jorden. Det tar nok resten av dagen. Ut og jobbe, inn å bli varm igjen. 

Den røde Ajuga atropurpurea begynner å få fotfeste i den ene enden av haugen. Den fungerer fint for å holde på sandjorden som raser nedover og dekker usynlig mellom Heucheraene. Nå skal den få lov til å dekke stien bortover også. Regner med at den bare blir glad for mer plass.

Alt plantet. De to digre Heuchera Solar Eclipse nederst i haugen kommer fra Olsens Enke på Skøyen. Der var det mange igjen. Om det er noen som vil ha flotte planter til en billig høstpenge sånn på tampen. Det er veldig kjekt med nye, åpne bed. Planen var ikke å ha Iris i bedet på Teltplassen,men det var en kjekk og grei løsning - iallefall for vinteren. 

Linselusen fornekter seg ikke - det er ikke tilfeldig!  Hun løper i posisjon når hun ser kamera eller telefon.

Plasser i haven som ikke er der

Jeg har nettopp oppdaget et underlig fenomen. Jeg trodde jeg tok jevnlige runder i haven, der jeg tok bilder av alt. Ikke alle vinkler, alle motiver, men sånn at jeg dekket. Særlig med tanke på behovet for før-bilder.

Det er en illusjon. Jeg ser ikke der det er verst. Plasser som ligger der og gror til med ugress i ren kjedsommelighet.

Teltplassen, for eksempel. Ikke engang bilde av teltet ferdig satt opp, kunne jeg finne. Men mange bilder der plassen nesten er med. Jeg har samlet et utvalg.

Men man ser jo hvor det er. Himmelretningen, iallefall. Nordafør!







Plassen var noe av det første som ble planlagt. Nøye vurdert med trestokker på flat plen i 2010. Det viste seg at jeg hadde glemt at sandjord ikke oppfører seg som leirjord, og selve plassen ble endel mindre enn planlagt siden det ble mye skråning som skulle ha sine metre også.


Det var hit dagliljehekken ble flyttet. Med skikkelig forarbeid. Som om dagliljer trenger det. De vokser i hvasomhelst,og blir digre i god jord. Men rett skal være rett, likt skal være likt, her er godjord og gjødsel på plass.

Plassen har grodd til mange ganger. Den har vært for stenete til å kjøre gressklipper på - og det er ikke lurt. Det lager enorme mengder kjedelig lukejobb.

Her kan man se tilløp til innsats. Ett av granitttrappetrinnene fra Ståle har kommet nesten frem til bestemmelsesstedet. De tre siste har vært spart til trapp fra Teltplassen og ned til tretrappen ut av plattingen på nordsiden.

Denne tretrappen. Bygget helt uten bindinger til trappeformelen. To trinn - begge er brede nok til en madrass. Alternativ trappeformel!
Egner seg til lesing i kveldssolen også.

Men bak synes såvidt det som virkelig har vært havens problemområde. En sklie for runde, glatte ra-stener. Stener som er slipt av istiden - bare for lett å komme seg ned skråninger og inn under gressklipperen. De har vist seg skikkelig destruktive. Denne sesongen har de terrorisert to gressklippere. Begge er nå døde!

Tidligere i sommer fikk jeg hjelp til å lage trapp.  Den ble både fin og flott, men da jeg skulle eliminere stenskråningen, viste det seg at den var litt feilplassert.

Nå ble det lagt opp en svillekant - og bygget stenmur. All graving medfører funn av nye stener, så selv om jeg stadig tror det er tomt, vil Sarepta noe annet.

Denne helgen ble trappen flyttet en halvmeter. Nordover. Med god hjelp. Det betyr at jeg har en liten jobb med nok en flytting av den fine, rustne rosebuen foran meg. En dag Hanne er innom i lyset, skal jeg se om jeg kan få lokket henne til å hjelpe meg. Det krever godt plantehåndlag for bueflytting når det henger én rose og minst én clematis på hver side av buen. En Chai latte?

Vi er fremdeles på førbildene. Gresset skal bort. Det skal plantes rød søylebøk. Mer jord i bedet. Planter. Fortsettelse følger. Kanskje i løpet av uken.

Et kjærlighetsdikt

Om og av Pablo Neruda og Kolbein Falkeid. Men kan brukes i andre sammenhenger også, for diktene tilhører de som trenger dem, sa Il Postino.

Så derfor
burde du vært her nå. Sammen
skulle vi ha gjort verden. Støyet
gjennom gatene, ikke bråkjekt, men som barn.
Trykket nesene flate mot leketøysbutikkenes
utstillingsvinduer. Kjøpt forundringsposer
og lurt dem ned i lommene på alle
som så viktige ut.

Vi skulle ha romstert på kaféene og kneipene
og overrakt buketter av nyutsprungne ord
til alle kjærestene i hele verden.
Og ingen, ingen
skulle ha rynket på nesen av oss. For du
var midtpunktet, du
spylte kloden blank og ny så den blå lakken
gnistret langt, langt utover
i verdensrommet, kamerat
Pablo.


Det er mer. Masse mer. Kolbein Falkeid er en ny helt. Ikke helt på høyde med Hauge og Tranströmer, men det kan jo være fordi jeg har en jobb å gjøre. En jobb som heter overgang fra mange tynne hefter til en tykk Samlede dikt. En jobb jeg gjør med glede, gjerne ute, en oktoberdag med sol fra blå himmel og nesten uten vind. Og inne i drivhuset med stearinlys. Det er ikke dumt her ute under ullteppet, heller. Er det vel, kamerat Pablo?

Min venn Finn - gjenfunnen!

Jeg har en gavmild nettvenn. Han heter Finn. Finn.no. Nå er det lenge siden vi hadde så mye med hverandre å gjøre, men gamle vennskap tar seg fort opp igjen.

Det begynte i forrige uke. Noen var på besøk her,og hadde nettopp hatt kontakt med Finn, så vi satt oss begge ned og snakket litt med ham. Om bord. Plutselig snakket vi om stoler også, Finn og jeg, og vips var jeg en liten biltur og hentet to stoler til hytta. De står i kjelleren og venter på skyss.

Men nå hadde jeg fått blod på tann, og Finn og jeg har snakket jevnlig sammen siden. Det er ikke helt bra, jeg husker sist vennskapet ble så intenst..  det var vanskelig å slippe løs, på et vis.

Altså - i Drammen driver noen og restaurerer hus. Bygger om, heter det kanskje. Da blir det mye greier tilovers. Heldigvis, for meg, er det ikke lett å selge dråpe- og firkantskifer fra tak for en dyr penge. Selgeren måtte revurdere prisen,og jeg har kjørt to turer med skifer på hengeren. Nå er den delvis stablet utenfor huset her ved hjelp av mer håndfaste venner enn Finn. 

Hva kan man bruke all den deilige skiferen til? Plantepinner, selvfølgelig. Jeg har en Dremel, lite brukt, men den kan få en renessanse. Tak på det lille huset nederst i haven? Firkantskifer..  kan vurderes. Bedkanter?

Eller ornamentale utfordringer. Runde, kone, pyramider.... med eller uten noe oppå. Jeg mener at jeg har sett en diiiger krukke på et bilde fra en engelsk have, men er ikke i stand til å finne den igjen. Tid for nettleting. Det er mindre krevende, selv om det faktisk ikke er så veldig krevende å se syv hyggelige og bilde latviere fylle hengeren min.

Bildene i denne posten er noen eksempler tilfeldig valgt fra nettet på muligheter med skiferpynt. Sidene til en Rory Gould dukker opp på nesten alle søk - kanskje det er en sentral person i skiferstablingsmiljøet,om et slikt finnes.. Anbefaler en tur innom Gallowaystonecraft

Dessuten kan jeg ikke forbigå bloggen til Lene på Toten i taushet når det gjelder stabling av dråpeskifer. Løvli - livet på landet I den lenkede bloggposten kan du se de mest fantastiske skiferstablinger. Vegger, rom, opphøyde bed. Hun må ha hatt helt ubegrenset tilgang til byggematerialet. Låven, kanskje? Det er bare å bøye seg i (skifer)støvet!

Jeg bøyer meg!  og drømmer!