Et hundeliv

Schæfervalper er det nydeligste som finnes, og Delphi var selvfølgelig den aller nydeligste















Siden ble hun den fineste schæferen
Alle bildene blir store om du klikker på dem

Det er triste og rare dager når en følgesvenn er borte. Delphi har fulgt meg i tykt og tynt siden våren 2008. Jeg hadde regnet med noen flere år.

Ingenting tydet på at Hemsedalsturen i høst skulle bli den siste fjellturen. Det var uansett en flott tur - og et gjennombrudd for Delphis vennskap med Bark og Snø. Tiden som enehund var definitivt over, om enn for en kortere periode enn vi trodde.


Høsten ga hofteproblemer, men de var varierende og var absolutt mulig å kombinere med et fint hundeliv. De siste dagene gikk det fort nedover og beslutningen om at det var så alvorlig at hun ikke skulle måtte ha det sånn, ble tatt i fellesskap mandag kveld. Veterinæren gjorde sin jobb rolig og pent, og Delphi sovnet uten å være redd. Akkurat slik det skal være.  Vi tobente dro alene hjem. Noen var oss temmelig tårevåte.

Det har vært gode år.
Hunde- og haveår.
Høybråtenhaven og Strandhushaven - og ikke minst Delphis kjære langgrunn.

Hun var en vannhund. Aller helst i vannet. Aller helst med den oransje flytekongen. Når den ble tatt ned fra skapet, var det vill, ren lykke nedover trappen, nedover plenen, gjennom porten og ut i vannet.

Og det har vært mange og lange lengselsfulle blikk gjennom de varierende gjerdene.

Saltvann er best for en Vestfoldhund, men ferskvann funker fint.


Delphi var med i kontrollgruppen for midlertidig elvekryssing da broen ble reparert.

Og pinner på tur i Niskinnvann fungerte helt strålende.

Hun har alltid vært en hjelpsom hund. Her dokumentert med nødvendig nedkjøling av sittepute

og gravebistand. Det har vært akkurat passe med gravebistand.

Hun skjønte tidlig, nesten av seg selv, at bar jord kan det graves i, men det var helt uaktuelt å grave når noe var blitt bed.  Forskjellen er hårfin - når vet man at det er noe nedi der?  Det har gått over all forventning! Inspisering er noe annet. Klart en havehund må ha kontroll også når andre forsøker å grave.

Jeg må nok kjøpe massevis av nye kluter nå som oppryddingshjelperen er borte. Utallige småkatastrofer er avverget av hurtig opprydding på gulvet. På den annen side kan det bli redusert behov for sengetøysvask.....

Mye av Delphis uteliv har vært i haven. Sommer og vinter. Vi har ikke gått mye tur i kvartalene her, men desto flere haverunder. Det skal nok bli en overgang å sørge for at skjærer og kråker holder seg unna redebygging i Palmesypressen helt alene, sjekke om måkene holder seg utenfor gjerdet helt alene, sjekke om det er katter i den lille skogen helt alene, og ikke minst om det har dukket opp noe spennende i dammen. Helt alene.

Det blir vanskelig  å venne seg til at det ikke står to store schæferører og lytter når jeg har gått utenfor hundepoteområdet.


Have var fint, vann var best - og tur var den klare nestbeste. Vi har hatt mange flotte turer.















Trekkhund, lekehund, varmepute.
Drittbikkje, til tider. Men aller mest en trofast turkamerat.



Formiddagsturer
Overnattingsturer
Løyper og villski

Hun skjønte dessverre ikke
 poenget med å være
soppsnusehund, men spennende
elgkadavre fant hun til oss


En glad hale foran på stien

Det siste året har det vært oppussing i Strandhuset. Overalt og hele tiden. Delphi har tatt det på strak arm. Krøllet seg sammen ved siden av kappsagen. Sov i vinkelsliper- og Feinbråket. Tok imot alle som har jobbet her som fine tilskudd til flokken. Det er ikke hun som har savnet vegger og tak, og hun var avgjort ikke høyderedd. Verandabalansering ble høstens favoritt!

Jeg griner litt til
Det gir seg sikkert igjen
Alle de gode minnene som disse bildene bare viser bittesmå bruddstykker av, har jeg for alltid
Mange andre har sine Delphiminner

Så på et vis er du ikke borte likevel, Delfen, du er bare ikke her lenger

Fordommer og nye helter

I dag var siste dagen av Moderna Museets store Hilma af Klint-utstilling på Høvikodden. Den har stått siden oktober, og jeg har tenkt at jeg skulle se den mange ganger. Det har ikke blitt noe av. Senest i går formiddag slo jeg fast at det var ergerlig å gå glipp av den.
Men så ble det en mulighet likevel. Og ikke bare det, jeg fikk fint følge også!

Aller siste dagen - jeg var forberedt på tett folkemasse i langsomt sig mellom rommene utstillingssalen er delt opp i. Men vi var tidlig nok ute - det eneste som var fullt litt før 12 var parkeringsplassen. Jeg hadde gjort leksene mine. Lest opp igjen om den svenske skrullete, spiritistiske, hemmelighetsfulle damen som malte modernistiske, store lerreter. Jeg var fascinert av former og farger - og klar for å storsinnet overse skrullehverdagen hennes.

Det er da dagens helt uventede helt, Iris Müller-Westermann, entrer scenen. Noen ganger blir man helt satt ut av kunstformidleres evne til å presentere og plassere sine kunstnere. Det er lenge siden det traff så sterkt - da var det Tordis Ørjaseters biografi om Sigrid Undset som gjorde at jeg sperret opp øynene og ble en svoren fan av dem begge for alltid.

I dag var det Dr. Iris Müller-Westermann, Senior kurator for internasjonal kunst ved Moderne Museet i Stockholm. Innerst i salen sto en TV der hun presenterte utstillingen så alle mine fordommer ble plukket fra hverandre. Det er like pinlig hver gang. Kvinner på slutten av 1800-tallet kunne nok få kunstutdannelse, og det fikk Hilma, men som kunstnere ble de ikke anerkjent av de virkelig kunstnene - mennene. Jeg burde vel ha tenkt tanken?  Jeg har lest om hvordan det var - jeg skulle ikke ha spist skrulle-agnet så rått. Jeg kunne også ha tenkt på nyvinningene i denne tiden - Røntgen og Hertz som viste virkeligheter som ikke var synlige for våre øyne - husket at det var tiden for å ha et åpent øye mot nye perspektiver "mellom himmel og jord" - og tenkt at kunstnere søker mot yttergrensene for å finne rom for nye vinkler og sannheter. At dette var noe annet enn Agatha Christies skrullespiritistdameselskaper. Men det gjorde jeg ikke. Heldigvis fikk jeg hjelp. Hilma ble plassert omsorgsfullt inn i det samfunnet og den tiden hun levde i, og gitt den anerkjennelse hun fortjener. Jeg synes Kandinsky er litt mindre nyskapende nå.

Hilmas bilder er serier. Korte og lange. Den lengste er 193 bilder. Dette er ikke noe å få annet en en liten smak av på en søndag i januar. Stockholmstur til våren, kanskje? Og bokhandeltur?  Utstillingskatalogen var det dessverre helt tomt for. Noe sier meg at denne damen skal jeg slite med lenge!

Her er filmen som gikk på Høvikodden. Filmen der den flinke damen snakker om ting hun kan:

Sydvendt

Julepause. For meg og snekkere. I dag er det en slags pause fra vinden også. Det ble overskudd til en liten tur rundt huset.

Ikke akkurat "før og etter"-bilder, det er det litt for tidlig for, men "før og underveis" fra syd er innenfor det mulige.

Gjenbruksvinduene på sydveggen har fått skum og omramninger. Jeg lurer på blåfargen. Har tenkt at den må bort, men det er kanskje ikke så sikkert?

Blikket trekkes automatisk til det som fremdeles mangler. Veranda på vestsiden - foran kjøkkendøren og Caelumskyvedørene. Og rekkverk og avslutninger på toppen. Det er litt synd, for det er så mye som faktisk er ferdig. Og det er tett. Tett tak og isolerte vegger. Nye vinduer og nye funksjoner inne.

Og det er ikke maling som renner av veggene lenger....

Juletreet lukter godt gran og holder overraskende lenge selv uten vann. ikke noe planlagt vann, i alle fall. Boergeiteskinn står klare til soldager og særlige trengende. Det har blitt lite sol, men en og annen røyker har satt pris på å slippe blæsten utenfor. Nå går vi mot lysere tider, 6 minutter lysere i dag enn ved solsnu. Snekkerne har en tettejobb å gjøre - den er virkelig vanskelig å ha med å gjøre, denne Til-Tak-plastløsningen. Forsøk seks er gjort - og underkjent.


Men snart blir det attraktivt å sitte her med et varmt kaffeglass.

Nytt år er det blitt. Jeg håper det blir mer blogg og mer have i året som er kommet. Og ikke minst mer folk, flere haver og mer blogglesing. Det er lite som kan konkurrere med inspirasjon fra andre hagenerder.

Takk for alle hyggelige kommenterer i året som gikk, takk for spennende og verdifulle innspill, for hyggelige besøk og morsomme haveprater.

Jeg synes det er veldig flott når noen stikker innom i Strandhushaven - kjente eller ukjente. Det kan jo være en definisjonssak, egentlig - vi er vel egentlig kjente selv om vi bare har truffet hverandre på nett før. Så hvis du er rundtom her og lurer på om du kan stikke nedom - gjør det!