Inspirasjon - det er (ofte) Gøteborg, det. Gøteborg og deromkring

For havefolk som bor på sentralt Østland er trädgårdslandet Vest-Sverige vårt nærmeste ferieland. Noen kjappe timer i bilen og inspirasjonen ligger for våre føtter.

Jeg var på dagstur til Botaniska Trädgården og Gerbens (årlige!!) spennende plantemarked for en måneds tid siden - og på en firedagerstur til samme område for et par uker siden.  Det er er en litt annen verden enn vi lever i. Noe av det mest inspirerende er at klimaet ikke er voldsomt bedre - litt inn i landet er det H4 og naturen er ikke så ulik heller. Men kulturen... havekulturen, bare å innrømme det - vi har en storebror der nede. Heldigvis er det en snill og grei storebror :-)


Trädgårdsresan. Et nytt tilbud til havefolk på tur. Vi havefolk er jo reisefolk.  Vi vil jo gjerne se andres haver og treffe andre haveinteresserte, og det er ikke en hobby man kan putte i en pose og møtes på café. Joda, snakke have kan vi jo, men vi vil se og ta på og oppleve havene også. Jeg bruker Yellowbook på Storbritaniareiser og diverse 10-på-topp-lister fra herfra og derfra når jeg leter etter aktuelle haver på den andre siden av Nordsjøen. For den svenske vestkysten tar Trädgårdsresan  mål av seg til å bli et tilsvarende hjelpemiddel som Yellowbook!  Det er et tiltak som ønskes velkommen.  HURRA!

Firedagersturen gikk på kryss og tvers i Gøteborg og innlandet, og de aller fleste stoppestedene er del av Trädgårdsresans innholdsrike meny. Vi var innom et par privathaver fra listen, Nyhagen og Känn, botanisk have, selvfølgelig, et bortgjemt lite privatgartneri med havevandringsmulighet, og to slott. Slott! De har slike saker der over hos storebroren. Begge slottene hadde spennende kjøkkenhaver, og bildene nedenfor er fra dem. Og jeg som ikke engang er spesielt kjøkkenhaveinteressert. Eller var, for kjøkkenhavedrift er spennende saker når klima, matsikkerhet, nytenking, smak og skjønnhet er i interessefeltet. Flere og veldig skikkelige reiserapporter på Moseplassen

Läckø slott. På en liten halvøy i Väneren. Selve slottet er nydelig. Særlig i silhuett ut av soveromsvinduet. Til alle døgnets tider.  Restauranten Hvita Hjorten også. Turens beste måltid.  (Det var et par av dem - beste måltider)

Lilla slotsträdgården. Hvem vil ikke gå og titte på et sted med et sånt navn? Lilla slotsträdgården.. Navnet kan spises på linje med de fargerike salatene, plantet i mønstre etter alle kunstens regler. 

Neida, du tråkker ikke på jorden som har fått gressklippkompost fra jordene i omegnen, du skrever sakte over buskbomhekken og trår forsiktig. Jorden sås til med gress etter siste innhøsting for å hindre uønskede planter, gress som vendes ned i jorden tidlig vår som ekstra gjødsling. Da legger du selvfølgelig ut planker. Passe brede for å fordele vekten din så mye som mulig. Akkurat passe slitne planker så de ikke brekker men bærer patinaen, og deg, perfekt. Grønnsaksvekstene er nøye utvalgt. Noen av kriteriene for utvalget er skjønnhet, franskhet, 1700talls og brukbarhet. Det er sikkert flere, men tilfeldighet og lettvinthet er ikke med! 








Gamle murer. Blått vann. Sirlige bed. Stauder som tiltrekker seg de rette insektene. Til rett tid. Og en løvgang. Jeg er bare frelst!

To drøye timer fra Gøteborg. Andre haveinteressante saker i nærheten. Vel verd en tur, en overnatting, et måltid, en time på murkanten.




Og allerhelst en soloppgang!

Rett syd for Gøteborg ligger et annet slott. Gunnebo. Jeg var helt uforberedt. Slott kan være så mangt, men Gunnebo er noe for seg selv. Selve slottet forbigår jeg i stillhet (det var flott nok, altså, bare ikke for meg akkurat den dagen), det fanget ikke oppmerksomheten som allerede var tunet inn på kjøkkenhave. 

Inngangen til Gunnebo fra parkeringsplassen ER kjøkkenhaven. Den ene. Den nye. Ny betyr selvfølgelig ikke ny, men nyere enn den andre. Den trekantede. Den gamle. Sammen med en lav drivhusaktig bygning uten så mye glassfelt at det var opplagt at det var Drivhuset der vi skulle møte vår guide. Men det var det, og vi møtte gartneren som hadde ansvaret for kjøkkenhavene. Skikkelig flaks! Ellers hadde den skråstilte planken i døråpingen stoppet oss også - og det skulle den altså ikke. Vi fikk se inni også. Stirre, titte, kjenne og beundre.

Gul og grå. Treverk. Brede bord og soliditet. Fine gamle saker var inntrykket da jeg kom. Men akk så feil. Stedet er fra 1700tallet, men hadde brent og falt sammen og bygningene som møtte meg er nye. 1989 omtrent.  Men bygget etter de gamle, originale tegningene. Og med opplæring av nye håndverkere i byggeprosessen. Mer bærekraftig får du det knapt!   Dessuten er resultatet enda bedre enn originalen: Også bygninger som av ulike årsaker ikke ble bygget med slottet, er nå oppført. Her er det bare å bøye seg i støvet. Hatten. Eller hva man har for hånden. 

Slottet drives kommunalt, og det er dessverre underdimensjonert i årsverk. Når metodene skal være de opprinnelige er det mange arbeidstimer som går med . Ljårommet var imponerende. Ikke til pynt, men til bruks. Det er mye gress, mange hekker, mange bed. Mest imponerende var imidlertid hvor få mennesker som fikk dette til å gå rundt. Om bærekraft er et mål, må det flere folk til om ikke prosjektet skal få begrenset levetid også i vårt århundre. Og det ville være veldig synd. 

I denne kjøkkenhaven drives det vekselbruk, med seks år mellom hver gang et planteslag dyrkes på hvert felt. Minst ett av årene brakklegges ett av feltene. Det dyrkes primært matplanter som brukes i cafeen, men også prydplanter til dekorasjon og arrangementer på slottet. I perioder er de selvforsynte :-) Det prøves ut ulike sorter, og det skal være noe nytt, noe tradisjonelt, økologisk og brukbart. Det er utstrakt bruk av halmdekke, og de lager sin egen kompost. Mange lignende tanker som på Läckø, men likevel ulike valg. Felles er at idealet om den bare, rene jord er forlatt og det prøves ut ulike metoder for næringstilførsel og ugress/utøykontroll. Det er også fokus på insektenes rolle - ved at det dyrkes egne planter for å tiltrekke insekter, og prøve ut valg av stauder for å få optimal og/eller trygg pollinering. Fryktelig spennende - og det gir lyst til å se andre kjøkkenhaver og lære hva og hvordan og hvorfor ting gjøres nå som gamle sannheter bukker under. 

Gunnebo har en egen butikk, med skikkelige håndverksvarer. Et par klassiske mugger i Gunneboserien fra Rørstrand ble med meg hjem og skal passe på roser og andre blomster fra haven fremover. Spennende utvalg og innbydende presentasjon. Det selges også litt overskuddsplanter fra haven og kjøkkenhaven. Og har du fremdeles penger igjen på kortet - er caféen stedet å får tømt det. Pyntet med vekster fra slottet serveres det håndlaget og kortreist mat fra en innholdsrik meny og salatbord. Det var kø utenfor da det åpnet.  Helt forståelig!

Trädgårdsresan, altså. 

Sjekk den ut, og planlegg kosehavetur til Gøteborgområdet!

Hekk Kortreist Proveniens

Jeg er opptatt av hekker. Skiller. Vegger. Hus. Rom. Hekker er utrolig viktig i haven, og kan godt være flere steder enn langs kantene.

Skal du skaffe hekk, er proveniens viktigere enn du tenker på.  Fremmedord uten god norsk oversettelse, men noe i retning av "hvor planten kommer fra"  eller "hvilke egenskaper planten har for å være tilpasset sitt miljø".

Nå handler det om bøkehekkplanter hos meg.  Det kunne vært hvilkensomhelst plante, men bøkehekkene er store og synlige og jeg har flere av dem. Og de oppfører seg veldig forskjellig.

Bøkehekken i kjøkkenhaven er grønn og fin. Den er til og med stusset litt allerede, og gjør jobben sin med å skjerme mot veien. De brune vinterbladene er forlengst sluppet, og våroppryddingen er avsluttet.



Lenger ned mot vannet derimot, er situasjonen en annen. Her er det også en bøkehekk. Midt i haven og synlig fra alle kanter. Da jeg plantet den, hadde jeg det litt travelt, og valgte å kjøpe store planter. 180 cm mener jeg det var. Dyrere selvfølgelig, men gevinsten var å vinne tid. Noen år. Det var hekk allerede ved planting og den ble så høy som jeg ønsket den i løpet av 3 sesonger. Så langt var alt etter planen.

Men den er så TREG. Når alt er grønt ellers i haven, står pysehekken med brune blader fremdeles. Slipper dem litt etter litt, så våropprydding er uaktuelt om man ikke vil rake hver dag. Og det er ikke min drøm... 

Jeg har lurt. Er det den kalde vinden? Er det saltet fra fjorden? Men nei, det er "sammenlignbare" hekker andre steder som ikke holder seg brune til i verste fall ut i juni.  Det er rett og slett en importert hekk jeg har kjøpt.

Den står der og drømmer om sin barndom i Italia eller Frankrike eller Nederland.  Om varme vårer. Om milde vinder.  Og så tror den at min Strandhusvår ikke er skikkelig vår, bare litt mild vinter,  og venter på bedre tider. Eurovår. Det er ikke noe å gjøre med. Den vil aldri klare å være norsk bøkehekk uten italiensk aksent. Så hvert år vil den stå der midt i haven og forsinke våren.

Oppfordring:

Når du kjøper hekkplanter - og det gjør de fleste haveeiere opptil flere ganger - sjekk hvor den er fra!
Du ønsker deg nemlig en kortreist hekk

Mars er maletid

Jeg liker panel.
Trepanel.
Litt mer styrete å sette opp enn plater, men det var aldri noe spørsmål. Innimellom har jeg angret.

Trepanel lever. Krymper og utvider seg. I mars er det maletid. Da er det tørt ute og varmt inne og panelet er på sitt mest krympete. Maler jeg nå, slipper jeg striper neste gang det er på sitt tørreste. Så mars!
Det skar seg i fjor mars. Og forsåvidt marsen før det også.  Og det er mye som skal males. I min verden må elefanter spises i svært små biter. Årets elefantbit er soverommet.


Selv om jeg liker panel, liker jeg ikke panel som stadig blir litt mørkere, litt gulere, litt tristere. Ute er det sjelden veldig trist.

To strøk grunning. Heftgrunn og kvistlakk i ett. Lite er så utrivelig som kvister som blør når man tror man er ferdig.


Grunning og fargetest i ett.  Vil jeg ha det lyst?  Nei. Vil ikke det. Er lei hvitt overalt. Det har riktignok aldri vært hvitt hos meg, men det var mange år man ikke kunne finne annet i interiørbladene.
Nå er jeg klar for å fortsette med min gamle blålillafarge - Antigua fra 2011.



På gulvet er den allerede, og trenger nok en oppfriskning etter år med håndverkere og hunder. Men vegger, tak, lister, dører og vinduer får sine to strøk.  Jeg blir blidere og blidere, ettersom dagene går og fargen dekker stadig mer.  Og bedre. Nå gjenstår bare døren ut - den griner hvitt og venter på en solskinnsdag med tørketemp utenfor.

Til og med ryddet inni.
Siden det ikke ble gjort da jeg flyttet hit.
Og ikke siden heller, nå er bare halvparten av klærne tilbake

Det er blitt noen år siden de knalloransje lockerskapene skulle gis bort fra et treningsrom på Gjøvik. Og Elisabeth med passende lånt pickup fikk manøvrert dem opp og ut mens treningsgutta sto og gapte. De kunne jo gitt en hånd, eller arm, eller noe, men nei.  Etter lang tids lagring ble de kjørt til Strandhuset, og nå har de stått her og vansmektet i påvente av noe annet en gulbrun trevegg som kamerat. Det ble akkurat plass til et mørkere lite nattbord i kroken. Hurtigmalt for anledningen.  Snart kommer de oransje lampene opp også. De trenger bare litt mer kjærlighet først.

Kaffeglasset ble hjemløst da nattbordet ble stuet inn i kroken. Det er krise i en heldøgnsseng.  Men en kasse som engang bodde hos Ståle på Nøtterøy fikk hyller i all hast - jeg glemte i farten å rydde unna maten - men det gikk bra. Kyllingoghelbaktsellerirot fikk ikke tilskudd av mer fiber. Flaks.

Merk Fein og snekkersag. De holder fargeskjemaet :-)



Krakker fra Ikea - tilfeldivis samme farge. Noen ganger har man flaks - 29.- kroner stykket.

Og ranunkler fra Sørby Gartneri ved Vestfossen. Oransje små soler!

Nå blir det enda enklere å klare å holde skjemaet for hvile. Aktivitesmangeldager. Selv om jeg nok fortsatt kommer til å se mer ut enn inne.

Vinterhave

På denne tiden er det lite havefokus i Strandhuset. Noen Viburnumer som nesten er i blomst er det eneste jeg kan skryte på meg. Og fantastiske soloppganger, selvfølgelig.  Men de bor på Facebook og Instagram, enn så lenge, iallefall. Men vinterhaven Caelum lever sitt eget vinterliv.  Rett før jul var det mange mennesker innom og feiret Solsnu. Det var veldig trivelig, og jeg vil gjøre det igjen neste år. Men neste desember - det er jo lenge til. Altfor lenge til!



I dag har det vært storfint middagsbesøk her, og kaffen ble inntatt i Caelum. Latten, altså. Og litt forsiktig dessert.  Pynten fra Solsnu holder seg så fint - det er bare å tenne lys og sette på strømmen så blir det litt vinterfest.






































Her er vinterens lovbrudd. Horten er proppfull av misteltein, og den er vernet som om det er en sjeldenhet. Det skaper ikke den store regelverksaksepten når ugresset er fredet...   Jeg har ryddet litt i et epletre.  Og satser i verste fall på tilgivelse, i beste fall på applaus.

Spiseplassen med lysekronen fra I Gros Hage. Begynner å bli noen år gammel nå, men da den ble kjøpt som drivhus"lampe" var den sykt populær.  Fin er den fremdeles - men ikke så veldig effektiv....

Bordet er et Finn-klenodium. En trivelig fyr på Blindern som skulle tømme sin mors kattehus overlot det til meg for 20 år siden. Nå lukter det ikke lenger.... og får bo inne. Moren var dansk og hadde Margerittbordet med seg da hun flyttet til Norge for veldig mange år siden. Det skal passes godt på!

Når man samler på glassblåserdrikkeglass, er det ikke til å komme utenom at det kommer med noen lysestaker i ny og ne. Yndlingsglassblåsedamen Anne-Ka med glasshytte på en nedlagt bensinstasjon i Vivestad står for brorparten. Eller søsterparten, kanskje. Fint å få luftet dem og satt dem i arbeid.


































































Om det var oldefar eller tippoldefar som laget denne høvelbenken vet jeg ikke, det er vanskelig å huske så langt tilbake. Men den ble iallefall flyttet mellom familiens ulike hus her i Strandveien og endte hos meg.

Dyrene med veldig lange snuter er et minne fra min aller første tur til Kiekeberg - havemarkedet utenfor Hamburg. Et virkelig Mekka for havefolk.

Og så var festen over. Lysene er slukket.  Men julelysene er omdøpt til Vinterlys, juletrærne er blitt opplyste Cedertrær så da kan de overleve både 13. dag og 20. dag jul - og vare helt til påske.

Jeg kan vente på solen og krype oppi en seng full av skinn og ull.
Og kommer du forbi, er det plass til deg også!