Sol - og mer kortison

I slutten av november er det fremdeles havejobbingsvær. Jeg er ikke særlig effektiv. Distrahert av solen, kaffen, besøk, hunden. Alle de fine tingene. Og Yr sier at det ikke haster. Frosten er avlyst, sånn på kort sikt. Skiene roper svakt fra kjelleren, og jeg forsøker langtidsplanlegging for å imøtekomme ropenes innhold. Jeg ser på bildene fra Nordseter og Valdresflya - i går fant jeg til og med snekart på Ut.no. Det er håp. Jeg har vel sagt det før, men kan godt gjenta: Det ideelle er grønt og frostfritt her ved fjorden, og sne overalt ellers over 150 meter (ca. det samme som ved broen i Kjaglidalen).

Bringebær og jordbær er fanget og spist. Smaker sommer fremdeles. Har tatt opp jordskokk, og skal lage suppe i kveld. Jordskokk, vann og litt fløte og bacon. Salt og masse pepper. Forsøkte en "kremet" variant her om dagen, men den smakte mest fløte. Gleder meg til middagssmattest. Rosa ettermiddagsbilder.



De gyldne dagene med normaltilgang på energi dabber av. Den heftige kortisonkuren for vepsestikkene jeg fikk tidlig i høst, har nå gitt effekt i 8 uker. Det kan være et tilfeldig sammentreff, men tenk om det ikke er det? Tenk om jeg til en viss grad kan regulere gode og dårlige perioder? Fastlegen gikk med på enkel utprøving etter nøye informasjon om mulige bivirkninger. Sannsynlige og usannsynlige. Det ble tatt en masse prøver og vi er i gang. I går var første dag på ny kortisonkur. Jeg kjenner at jeg må holde meg litt i skinnet. Jeg er superspent. Og opplegget er ikke særlig blindt. Ikke enkeltblindt, engang. Her er full åpenhet, med alle de feilkilder det bringer med seg. Uansett tror jeg den gode dagen i dag neppe kan tilskrives kortisonen. Men heller solen, kaffen, besøk og hunden. Bringebær og kommende jordskokksuppe. Livet, altså. Sånn var solen da jeg sto opp:

De fleste dagene

De fleste dagene er hjemmedager. Noen har blå himmel, andre ikke. Denne dagen gjorde et verdig forsøk, men tapte. Jeg er sikker på at om de trener litt til, så plutselig kommer en dag med ordentlig sol. Da står jeg klar med spaden og graver ned de siste plantene. Eller de nest siste, for nå er det vel snart salg på løk rundt forbi. Det kan hende det blir noen på Strandhuset også, da. I dag er det for kaldt.

Svensken har satt ord på hvor kaldt det blir. Jeg tror han må ha vært endel på kysten. Nær sjøen på årstider da bare de som bor der, er der. Det står i den den blå boken med Tomas' håndskrift på. Tomas Tranströmer. En god bok i lese i foran utsikten.

Askfargat tystnad.
Den blå jätten går förbi.
Kall bris fra havet.







Dette er ikke en hel hjemmedag. Kjøkkenet er fullt av grønnsaker som skal bli salat. Hvit, myk ost. Gjærbakst. Maten skal settes i en kurv og bli med på biltur til mange mennesker, annen god mat og sikkert noen stearinlys. Jeg gleder meg til 50-årsdag.

Gratulerer jubilanten! Jeg håper ikke det blir en time for mye salat denne gangen.

Ut på tur igjen

Styggemannshytta. Skrim. November. Værvarsel: Temmelig ufyselig!




Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.

Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.

Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord

som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et veiløst skilt og skremmer meg.

"Detalj av usynlig novemberlandskap"  
Fra samlingen Fra hjertets krater (1964).
Inger Hagerup

Jeg har heldigvis ikke samme forhold til skoddeland og manglende lesbarhet på livets retningsanvisning  som Hagerup skriver om her. Verken slik eller sånn. Men diktet var bare altfor passende temamessig til ikke å få være med. Alle disse årene med ME har satt en effektiv stopper for langtidsplanlegging og har etterhvert rusket seg ferdig i drømmetårn og fortøyninger. På det helt konkrete nivået, fikk vi testet litt skoddeland i går. Sneen dekket tråkket i stien og de blå merkene på stenene ble vanskelige å se. Vips var de vekk. Vi forsøkte litt søking, men det var ikke SÅ tåkete, og det kunne da ikke være SÅ langt unna, og vi hadde vært her før (en gang eller to) og visste jo sånn omtrent hvor vi skulle. Ikke hadde vi kart, men noen som ikke var meg, hadde kompass! Silva med rød snor. 

Vi gikk liksom over den lille åsen og regnet med å treffe myrer og stien på den andre siden. Der var det imidlertid granskog, bjerkebush, fjell med dype sprekker og utsikt til en bratt skråning med vage granåser bak. Slett ikke som forventet. Men vi gikk trøstig på, langs kanten stupet (det ble brattere og brattere jo mer vi så på det), skuende inn i tåken og med et lite hjertebank hver gang det dukket opp noe menneskeskapt. 

En varde! En til. Tusen små barnevarder. Neida, det var ikke stien, men helt tydelig et sted naturbarnehaven eller lokalbefolkningen dro og bygget varder. I påsken, kanskje. Sånn gikk no minuttan. Etter at vi fant igjen stien, slo vi fast at det hadde tatt en time. Den blå streken på kartet er et forsøk på å gjenoppleve turen. Den har en form som et barn av meg ville kalt "snarvei". Den kan ha vært lenger. Den kan ha vært helt oppom 815-toppen som kanskje heter Skrimfjella. Men det er lite sannsynlig. Riktignok blåste det, slik det gjør på topper. Men ikke begge to er så spreke at vi hadde tatt 100 høydemeter uten å merke det (den ene er så sprek, men det er ikke meg) Poenget var at vi ikke ble skremt. At det var helt ok, selv uten stålkontroll. Turen funker, livet funker, uten full kontroll. Det er helt fint å vite.

Inne i den gamle brannvakthytta på toppen av fjellet hadde vi en våt ankomst. Vi var våte, sekkene var våte, og stenhytta var våt. Veden var våt, avisene våte og vekene på stearinlysene. Jeg trenger vel ikke si noe om ullteppene?  Vi hadde med tørre fyrstikker, etpar nymoderne, hvite , plastikk opptenningsposer. De posene må være litt av arven etter Jon Bing, en av hans venner; tilfeldighetene. Tusen takk. Ved hjelp av to opptenningsposer tok det fyr!

Så tørket vi oss, klær, aviser, gulvet, båtmadrassene og ullteppene og etter noen skarve timer var det verken frostrøyk eller våte soveposer. Inne. Det var derimot spørsmål fra medbragt Dagblad - Drillos var snill med oss/vi var veldig flinke, og fikk geografien på plass. Vinen ble drikkevarm, eller ikkealtforkald, og veldig god. Lindeman's Bin 45 CS 2013 passet veldig godt til høytlesning av Øystein Lønns Thranes metode og medbrakte stetteglass. Boken var ikke valgt ut fra litterære kvaliteter, men det var den minste og letteste vi fant i bokhyllen. Den var temmelig lett innvendig også. Og det er dessverre det som teller. Det var godt vinen kom med en hjelpende hånd. Det er ikke siste turen til denne hytta, det er helt sikkert, men selv Kjaglia har luksuskvaliteter som skal settes ekstra pris på neste gang: Utedo og låve full av så mye ved vi kan ønske oss!

Tømmesalg - kan bety så mangt

Gartnerisalg er alltid morsomt. Og høstens versjon er Hagelandkjedens trallesalg i forrige uke. Fem av butikkene hadde felles annonsering - og vi hadde tenkt å reise til vårt lokale i Horten. Men fristelsen ble for stor - så det ble en liten sving til Markens Grøde i Sande da vi endelig var klare i 1-tiden. Der var vi langt fra først - damen sa det hadde vært iallefall 5-6 før oss. Men det var nok å ta av, og om trallen ikke truet med å knele, var det iallefall umulig å trille den gjennom butikken til kassen. Ikke noe problem, sier damen, jeg låser opp porten. Og ut trillet vi. 14 000 var årets rekord, sa damen, og vi så på hverandre, gartnervenninnen og jeg. Så mye har vi da ikke - vi har helt glemt å se på prislappene. Det viste seg at vi ikke slo rekorden, heldigvis *lett rødme* Men nesten. Hjem og tømme bilen og opp til den lokale Hageland. Men her var alle busker og trær stuet sammen i hjørnet. Det er ikke det samme å fylle en tralle for 500 når det er alperips og triste stauderester som er lagt i potten. Vi satt vognen vår sammen med de andre tomme vognene i salgsområdet, og satt oss i bilen. Hva nå? Cafe? Eller.... det var da noen til? Larvik? Notodden? Åssiden? Åssiden! On the road again!

Heldigvis var utvalget mer i tråd med Sande enn Horten, og vi kom glade ut med flere høstskatter. Kassalappene fortalte at vi tilsammen hadde handlet planter for over 25.000. Og vi hadde betalt 1000 - for to traller. Jeg tar det for gitt at gartnervenninnen hadde mest ;-) Nå skal det i jorden. I våre, og andres, haver. Slike sene plantinger er risikosport, men erfaringsmessig overlever det meste.

En liten sving oppom Hokksund for å få en skikkelig kopp kaffe (det er sikkert andre Cafer mellom Drammen og Hokksund vi ikke vet om, men Step In levde opp til forventningene. Liker ikke navnet, men det er sånt interiørbutikker tror de må hete. Tråkk innafor, er forslag til fornorsking. Det var her jeg kjøpte den nydelige gardinen til Lillehuset tidligere, og det dukker alltid noe spennende frem fra hjørner og smårom. Denne gangen fant gartneren led-juletrelys. Og damen slo av en hundrings - for nytt vennskaps skyld! Kaffen holder mål - og stedet anbefales. Kaffetørst inn, blid ut. Det er slik cafeer skal virke.

Her er listen over jaktresultatene:

Acer palmatum - uten kultivarnavn. Det er neppe arten - så det kan bli spennende å se hvordan fargene blir etterhvert. Etiketten lover skikkelig rød høstfarge - kanskje den er rød hele tiden? Den skal plantes i en nabohave. 2 m.
Acer palmatum Red Emperor. Nok en variant av mørk rød viftelønn. Amerikanske sider sier at den er tidligere enn Atropurpureum om våren, og at bladene blir mørkere på høsten. 5 meters høyde er kanskje i overkant for mine forhold - satser på at den holder seg på 3-4 som de andre palmatumene. 1,2 m, mange fine grener.

Bildet er lånt fra Esveld

Acer palmatum Beni-Maiko Esweld sier 2 meter - lappen sier 40 cm. Da blir den kanskje rundt 1,5 meter? Det ville være passende. Fargesprakende blader når de kommer om våren, blir grønn etterhvert. Nyveksten på ettersommeren skal være mørkerød - det bekreftes på bildet. Elegant form på busken. Får forsøke å gi den litt luft der den skal stå, så den elegante formen kan ses. Kanskje i det nye fiskebedet ved stranden?


Acer ginnala Veldig herdig, H5. Kanskje mer egnet i hardere klima? Opptil 6 meter, sannsynligvis litt mindre. Smale, lappede blader, flott rød høstfarge. 1,5 m
Syringa fyllt/duft x5 Planter til en syrinhekk litt lenger opp i byen. Nå er det tilsammen 10 planter som skal inn i den litt glisne buskrekken. Særlig fornøyd med å finne en kraftig Primrose - håper den blir gulere enn den jeg kjøpte på Ramme for mange år siden - den ble bare litt møkkete hvit.
Magnolia Galaxy Høy, smal plante. Tre meter. Det ville være fint om den holder seg slik noen år, så kan den få mer plass siden.
Cypressus sempervirens Totem x2 Tatt med som trallefyll og skal være pynt på trappen i vinter. Livsfarlige å slippe løs i haven ;-) 1 m
Platycladus orientalis Aurea Nana Compacta Jeg ble glad da jeg skjønte at dette ikke var en Thuja. Og ikke en sypress heller. En helt egen liten familie av orientalske barplanter. Det er sånn man blir glad i Carl von Linné. Den er rundt, diameter på 80 cm, ferdig utvokst. Og den er allerede ferdig utvokst. Sånnt må jeg på salg for å kjøpe. Kan jo ikke på ramme alvor betale neste 2000 kroner for en rund "thuja". Den har gulaktige tupper, som blir oransje på høsten. Den er oransje nå!
Thuja kule på stamme 2m Det skal jo ingen Thujaer inn her. Men Platycladusen kan jo ikke stå alene som en bortkommen kule. Denne er altså en støtteplante, og om jeg husker å klippe den, vil den ikke se ut som en forvokst thuja på lenge. Snakk om å lure seg selv.....
Robinia P. Umbraculifera, oppstammet 2 m Skal ha det tørt og lunt. Umbraculifera skal ifølge boken se nyklippet ut hele tiden, særlig etter at den har fått noen år på baken. Saktevoksende. Jeg blir stadig mer glad i det ordet!
Clematis Snow Queen Clematis fra New Zealand, der den dukket opp som frøplante på slutten av 50-tallet. Den er med andre ord helt passende til mitt 50-tallshus. Lyse, lillahvite kronblader med rifleeffekt. Gult senter med lilla stamens. Gruppe 2 - så med flaks vil den blomstre både tidlig og sent. Ligner litt på Miss Bateman, men er mer robust. Den skal tåle alt - og hos meg skal den stå ved det høye kastanjegjerdet mellom kjøkkenhaven og skogen. Ganske skyggefullt, og til gjengjeld veldig lunt.

Og to kasser stauder. Hvite løytnanshjerter, scabiosa i mange farger, mørk lilla høstfloks, noen  røde Heuchera, endel uten navnelapper og litt av hvert. Kryss fingrene for dem - de står bakerst i plantekøen. I verste fall blir de bare jordslått....

Sommeren 1972 - og 2014

Når jeg kikker opp mot himmelen ser jeg skyer
og fugler som trekker mot syd
Rundt i alle gater ser jeg paraplyer
jeg vet hva dette betyr

Liquidambar styraciflua - Ambertre - med de mest fantastiske høstfargene

En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Astrantia, frøplante. En av de mange frøplantene 

Takk for den all gleden som du alltid gir meg.
Lykken er å ha deg nær.
Det er mange ting gjerne ville si deg,
når ikke lenger du er her

Clematis, uten navn, men den eneste som blomstrer i november

En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Rose fra roseplassen mellom småhusene, også den navnløs

Alle gode minner som vi kan ta med oss
gjemmes i vår fantasi
Drømmer om den tiden da vi kunne kle oss
lett for et sommersvermeri.

En av de mange selvsådde småstemorene,
etterkommere av såing i 2010 og 2011.

Lavendelblomstringen bare fortsetter
som om den ikke merker regnet og høsten

En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

 Vil du ha lyd til sommerens avskjedssang: Kirsti Sparbo synger (med reklame, dessverre)

 

Orostchys Iwarengen er kanskje noe annet, for  den blomsterer
som om den skulle fått betaling for det, og får slett ikke de
lange hengearmene jeg forventet.