Underveis overalt

Glass på glasshyller i vindu har vært en idé og en drøm i mange år. Rett før helgen kunne tykke, smale, ekstra klare hyller hentes hos glassmesteren. Pent slipte kanter hadde de fått og billige var de ikke. Jeg rakk å hente dem. De lå på benken og brant som småpenger i barnelommer. 

Det satt langt inne å komme i gang. Uten mildt nettpress hadde det neppe gått. Det hjalp ikke med uprøvd utstyr. Trykkluftverktøy er i utgangspunktet litt avskrekkende, og den batteridrevne varianten er tung og sjefsskummel. Men fryktelig praktisk, viste det seg. Litt mer venn med den nå, men jeg tror ikke den kommer inn på ønskelisten med det aller første. Selv om det var deilig å slippe kompressor og slange.

Glassgardiner. Kanskje de kan skjerme litt for innsyn? Her er selvkjøpte og gaver, fra inn- og utland, og mange fra den framifrå glassblåseren i indre Vestfold.

Godt å ha gjort noe, for det er uferdigheter overalt hvor jeg snur meg. Mine egne og snekkernes. Selv om de etterlengtede vinduene endelig er kommet og satt inn, er det mye som gjenstår. Det er slitsomt å renovere.

Nytt fra Østfronten!

28. juli var dette virkeligheten, beskrevet i bloggen her









I slutten av august tok den siste pcen kvelden. Det virket iallefall slik. Og med lavt energinivå ble det ikke brukt noe energi på den, og bloggingen stoppet opp.

Det gikk sakte fremover, og 9. september så det slik ut fra haven.






Samtidig som høsten satt inn noen voldsomme vindkast, åpnet vi taket. 15 september vant presenningen og to snekkere over vinden.

De tapte returkampen på natten - og høsten feiret med å fylle stuen med vann. Nå er det så lenge siden at vi mer og mindre har glemt det.

Dette flotte bildet er tatt av FredrikSnekker

I dag er det 18. november og ingen, ingen, ingen, bortsett fra en tokig vindusleverandør, kunne drømme om at det skulle ta så lang tid før presenningen kunne fjernes og livet starte opp igjen. Jeg tror jeg trenger botrening for å komme inn i det. Jeg kan slutte å sjekke Yr for å finne ut om jeg kan sitte i stuen eller om det er best å finne noen å besøke; etterhvert skal kasser opp av kjelleren og livet tømmes ut.

Jeg er hoppende glad - for vinduer, hus og pcer som har falt på sine respektive plasser det siste døgnet- og aller mest for å ha fått tilbake utsikten min.

Den oppmerksomme bildetitter ser at det er etpar mindre, gjenstående detaljer....  Det går sikkert fort!