Innbegrepet av god tid

Å være på hytta. God tid. Nærmest stillestående. Alle sover. Og sover. Tusler i sokkelesten ned og lager kaffe. Litt gammel og ubrukelig Bialettikanne. Det tar så lang tid at jeg fint rekker en tur i dypsneen til utedoen i låven. Batteriene i melkeskummeren har ikke tålt kulden. Det blir cafe au lait, ikke noen oppskummet caffe latte. Bærer koppen forsiktig opp trappen.

Telenors mobilnett er ikke skarpt og raskt. Slett ikke. Jeg har en bok jeg leser i for hver ny side som skal lastes. Det bidrar til en egen ro. Sitter i sengen med kaffen.Og dynen. Og Bergans stappbare turdunjakke. Bikkja vil ut. Helst gjennom vinduet. Det er risikabelt fra annen etasje. Lukker opp og tar et bilde. Det er jo helt fantastisk pent. Nå er kommentarene på et facebookinnlegg lastet ferdig. Det tok ti minutter. Tvangsro.

Ingen skiløpere i dalen i dag. Ikke så rart, kanskje, når vindfallene ligger så tett at veien er blitt skog. Det er en ulempe med naturreservat. Vi får ikke ta trær før de har falt ned av seg selv. Og de faller om vinteren når de er litt strevsomme å hanskes med. Før neste tur må vi få erstattet motorsagen som er vekk. Søkk vekk. Det kan ha en sammenheng med at døren var brutt opp. Kjipt. Men ikke noe å gjøre med. Akkurat nå. For jeg sitter i sengen og har god tid. Veldig god tid. Og nydelig utsikt selv om den ikke omfatter havet. Bare en tilfrosset, liten og usynlig elv.

Timene går. Svenske Beckman og hans halvt morsomme, halvt irriterende barneverden går mot slutten. Gamle interiørblader leses igjen. Norske hjem. Bonytt. Og de veldig gamle Nye bonytt. Det blir lysere. Nesten sol. Huset våkner, men det er fremdeles rolig. Ungdommene går ut på pynten og titter utover. Etter tur. Og sammen. Bikkja er lykkelig med stor flokk. Eventyraktig.

Roen skifter karakter. Jeg har fått varm kaffe servert på sengen. Frokostduft kryper opp trappen. Utsiktsnyterne på pynten får vedhentingsinstruksjoner og forsvinner ut av syne. Fremdeles kan jeg ignorere at jeg er en del av verden og kroe meg sammen under dynen i kremutsiktssoveromsvinduet mitt. Litt til.

 Frokost. Den tar sin tid. Utfordrer ikke roen. Mange hyggelige mennesker. Noen går ut til skiene sine. Andre gjør ikke engang det. Dekningen er enda dårligere nede i stuen. Det er også helt greit. Dagens tekniske utfordring er at det blå tidligmorgenbildet ikke vil flytte seg. Kronologisk sett burde det komme først. Verden er snill når dette er det største problemet som finnes. Akkurat nå.

Jeg tror jeg skal slappe av litt. Sove kanskje? Enda noen timer til skreien skal til pers. Skrei og ertestuingstest. Bokseerter og tørre erter. Chilisøtpotetmos. Skitur? Tror jeg drøyer'n, jeg. Finner en bok og legger meg litt. Hyttetur. Skog. Stille. Fint. God tid.

Vintermorgen

Jeg er vågen
En ny dag slår sin blomst ud over mig
med duft av soltanker.

Skriver Obstfelder, som om han var her i stuen sammen med oss. Han fortsetter skrivingen og ender med døden. Det er likegodt å begrense seg. Til solen, livet, hyggelig besøk og snart frokost.

Nedtur - og virkeligheten

Plutselig kom du og gikk du.

Som om du rodde tvers over en vik

uventet dukket opp bak odden i sør

hvor kveldssol ennå lot hendene hvile.

Slik trakk du en kjølvannsstripe gjennom mitt sinn -

på den stille flaten våknet fløyelsmyke bølger.

Skjøvet frem av den gamle drømmen om havet

gav de seg på vandring -

Så gled du bak odden i nord.

Sjøen grodde igjen bak deg.

Bare bølgene gled utover

lik ringer rundt mitt hjerte -

Det gikk altså ikke helt som jeg håpet med denne kortisonen. Hodet vil ikke være med. Ekle jobbavlysninger og tilbake til ganske stille liv. Men ikke verre enn det var før. Slett ikke. Det er bare dette håpet. Det ødelegger måleapparatene. Målestandardene. Jeg håper jo det skal bli "som før". Det blir det selvfølgelig aldri - det har gått mange år - men det er bildet i hodet. Ung, rik og lykkelig. Jadda. Jeg har ringene av håp rundt hjertet likevel. Kanskje det bare kommer av seg selv en dag. Våkner opp og - frisk! Så du, du i den båten til Kolbein Falkeid, du må bare komme frem ved Bastøyspissen igjen. Nårsomhelst.

Litt tur kan jeg. Og innimellom kan jeg jo støvsuge hår fra bikkja som tror det er vår. Hun tror veldig på våren. Og strikke litt. Jeg fant et mønsterprogram og her er de nye vottene. Tegnet av fra et par nydelige votter jeg fant på Pinterest. Finull og pinne 2. Noen har altfor god tid!

Turpause. Når det ser sånn ut ute, og telefonen melder om turselskap av fineste sort, er det bare å gjøre et forsøk.

For den gode Kolbein skriver også slik:

Det er morgen igjen, vesle håp

og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.

Livets ansikt er aldri det samme

selv om vi ser på det i evighet.

Jeg tar med meg Vesle håp og finner sele og sko og varm jakke. Det er alltid et håp. Det gjelder bare å ikke tro det er større enn det er. Eller no

En dag - mange vær

Avisene snakker om orkan - på Vestlandet. Vær fra vest er sjelden noe problem her - vindene og skyene har tømt seg lenge før de skimter Oslofjorden over fjellene.

Nå har vi allerede hatt to vær. I dag morges var Delphi på tur med to godt kledde mennesker. Vi gikk fra Falkensten, nord for den lille byen. Langs fjorden og opp på fjellet. Slettefjellet. Det ruver 115 meter over havet og er et av kommunens høyeste fjell. Vi gikk rett opp!

Her er det flott utsikt til Langøya og Holmestrand, til Mølen og Tofte på Hurum. Til Jeløya og innover Oslofjorden. Rett ut, bak busken på kanten.

På hjemveien ble sluddet tettere og tettere, og det la seg i flere centimeter tykke tepper på bakken. Sne, kalles det.

Vi traff ingen andre.

Hjemme igjen før 12. Deilig å krype sammen med en kaffe og god tursamvittighet. Den våte hunden er ikke veldig deilig - hun tror det er vår siden vi har reist hjem fra kulden på Ustaoset. For sikkerhets skyld har hun startet røytingen. Det lilla gulvet er delvis teppelagt, og de tradisjonelle vårsålene er montert under sokkene. Lite å gjøre ved - annet enn å kjøpe noen pakker med nye støvsugerposer.

Her er det høyt vann. Ingen stener stikker opp, og derved ingen skarv. Noen måker hviler flytende. Jeg bor syd for byen. Her er det ingen sne, ikke sludd, knapt regn. Snart sol, vil jeg tro. Det gjelder å velge riktig plass på jorden!


Ut av kjøkkenvinduet. Klokken er blitt 13. Solen er her og den blå himmelen kommer. Det er 8 grader på utsiden.

En kaffe til, og jeg er kanskje klar for litt haveaktivitet. Luking nå som ugresset ikke har røtter å forsvare seg med, er en vinner. Uten blader på trærne er det lett å se strukturer i haven - og få idéer til endringer. Jeg vet ikke hvor lurt det er å flytte busker og trær nå i januar. Busker går kanskje greit, men trær som da ikke får noen røtter å holde seg fast med når vinden kommer sydfra, er kanskje ikke så smart. Jeg er ikke alltid like flink med skikkelige støtter.

Bøkehekken ser ut til å holde fint på bladene i år. Jeg tror jeg skal klippe opp litt mer nå som staudene er borte, og jeg kan se bedre hva jeg gjør. Mye søking på klippetider for bøk, ga meg ulike svar. Nesten alle årets måneder ble dekket. Og til slutt fant jeg Pål Rustad - han hadde med begrunnelse. Det lettet veldig. - For plantenes del kan du klippe hekken når som helst. Men jeg pleier å si at det er greit å vente til det ikke er mer snø enn at du kommer inntil og får gjort jobben, sier gartneren, som også liker best å jobbe uten votter/hansker.   Det betyr at det er helt greit for bøken å bli klippet nå. Nå også. Formål og begrunnelser må med når noen skal gi råd. Det er det som er grunnlaget for å vurdere selv. I haven, i livet, og i jussen.

 Svanene var innom i formiddag for å inspisere. Det var visst i orden, for de padlet ganske fort tilbake igjen. Uten barn i dag. Kanskje tenåringen deres er blitt stor?








Det ble utetid. Ikke så lenge, men nok til at jeg ble ganske kald på fingrene. Det er ikke lunt om dagen. Litt klipping, litt luking. Delphi er veldig opptatt av å finne igjen baller. Joda, det er morsomt når den blir kastet og hun kan løpe etter, men det er ti ganger så gøy at den gjemmes. Ute eller inne. Jeg fortrekker at det skjer uten at hun må vekke meg midt på natten for  få ballen gjemt bare én gang til.... Hadde hun enda kunnet finne det forsvunnede bankkortet!

Stille før stormen. Ikke før var bildet tatt, så begynner Palmesypressen å legge seg over. Duer og skjærer drysser ut. Godt bikkja var inne. Det blir mørkt. Bølgene slår mot stranden. Og stranden er nesten oppe i Kyststien nå. Det blir spennende å se hvor tangen er kommet i morgen. Kanskje jeg slipper å hente den?  Hadde vært skikkelig digg om den gikk inn i haven av seg selv. I morgen, i morgen. Ny dag. Ny tur. Nye bilder.

Nyttårsforsetter 2015

Det er fem ting som kjennetegner lykkelige mennesker, ifølge uspesifisert forskning jeg leste i en avis i dag.


De har nære relasjoner til andre mennesker
De er opptatt av å lære nye ting
De er oppmerksomme og tilstede
De er fysisk aktive
De gir og gjør gode gjerninger




Altså kan man være lykkelig selv om man er syk, selv om man ikke har masse penger, selv om man ikke kan yte på vanlig nivå på jobben, selv om man har gammel bil, uoppusset hus, ureglementert sveis og mer kropp enn idealet. Det er oppmuntrende!



Årets nyttårsforsett er herved knyttet til de fem lykkekjennetegnene. Jeg skal forsøke å få til mer av dem i året som kommer. Ikke alle er like enkle, men alle kan påvirkes med redskaper jeg har tilgjengelig. Dette er jo veldig oppmuntrende!






Helt uten å vite om dette, satt jeg for noen dager siden utenfor en hytte og kjente på noe jeg kalte lykke. Jeg kjente på at jeg var der jeg ville være, hadde det jeg ville ha, så det jeg ville se. Gledet meg til å fortsette å sitte der en stund til. Gledet meg til at dagen skulle begynne. Tilstede ville nok forskningen kategorisert det som. Det er en lett ting, den kan jeg enkelt få til mer av! Bildene ble tatt mens jeg satt der.



eg vil vere kjært barn
ha mange navn
vil synge på utpust og innpust
halde ei nervøs rose i handa
herske i eigen hage

eg vil slutte å sjå nettene
som dei mørke ledda mellom dagane
vil bu i lysthuset døgnet
rundt

Brit Bildøen, Fra På visse dagar 1994

Jeg er kommet hjem til mitt eget tre nå. Bjerken står igjen på fjellet i snefokken som jeg reiste fra. Inni hytta er det fremdeles mange fine folk som jeg gleder meg til å treffe igjen. I andre hus er det andre folk som jeg nettopp har truffet - og som jeg gjerne vil treffe igjen.

I morgen skal skiene bli stående i posen sin, mens jeg lager flere jordflekker på knærne på de vann- og vindtette skibuksene mens jeg luker. Jeg er heldig. Og ganske lykkelig allerede.