tirsdag 31. mars 2020

Hage på resept - NRK har vært i Strandhuset


I dag legges det ut ny sesong av NRKserien Hagen min. Og den ene av havene er min Strandhushave. Hele sesongen ligger på nettTV, se HER, og episoden herfra ligger HER. Den sendes på lineærTV 7. april klokken 20.

Min episode heter Hage på resept. Jeg er kronisk syk og bruker haven aktivt som terapi. Det er mange av oss, både kroniske syke, vi som har "usynlige"sykdommer, og vi som bruker havene for alt hva de er verd! Jeg hadde ME da jeg kjøpte Strandhuset for 10 år siden og planen har vært å sakte tilrettelegge for best mulig tilværelse inne og ute. Strandhuset har en fantastisk beliggenhet på Steinsnes i Horten - i solen ved fjorden.


Strandhushaven er bare frivillig. Ingen plikter. Blomster. Trær. Nærsyntplanter. Prosjekter. Overraskelser. Ikke noe jeg gjør for å bli frisk, men for å være levende. Som kronisk syk er det færre muligheter til å realisere drømmer og mål - men ambisjonene blir jo ikke borte. Og i haven bestemmer jeg selv innhold og tempo. Jeg kan endre eller kutte ut planer uten at det går ut over noen andre. Bortsett fra plantene, da. For dem er det harde vilkår: Har jeg ikke overskudd til å passe på dem, må de klare seg som best de kan, eller dø. 
Haven er der for meg - ikke omvendt



ME - Myalgisk encefalopati er en nevrologisk sykdom med mange symptomer. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystemet etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet



Skal man ha uflaks og bli syk, vil jeg ikke anbefale ME. ME er ikke den letteste sykdommen å ha. Det er ingen kur, det er ingen som kan si noe helt klart om hvordan dette vil arte seg på sikt og hva som er best å gjøre. Etter mange år til og fra i jobben min, er jeg nå 100% ufør. Det er vondt å miste store deler av livet etterhvert som jobb og aktiviteter jeg satt pris på før blir umulige å delta i. I disse koronatider er det mange som kjenner på at det å være tvunget til et nærmiljø- og sofaliv ikke er så attraktivt som det kan virke. Det kan ikke akkurat sammenlignes med søndag formiddag i sofaen i pysj etter en hyggelig fest. Når det går dager, uker og år med slike begrensninger blir det uforståelig at noen kan tro at kronisk syke ønsker seg denne situasjonen. Men disse noen finnes. I media og det virkelige livet. Jeg har folk i mitt nærområde som går etter meg på gaten og roper NAVER og SNYLTER. Hets og skjeve blikk blir en tilleggsbelastning.


Å leve med ME er en balansegang. Gjøre så mye som mulig uten å gjøre for mye. Gjøre for mye straffer seg rått. Den fryktede PEM - den urimelig utmattelsen som jeg ikke vet når går over. Følg lenken til informasjon om ME:  Dette er PEM

Hva som er for mye varierer fra dag til dag. Jeg er heldig nå - jeg tåler ganske mye. Relativt sett. Men en halvtime eller fire i aktivitet og resten i sengen er lite i forhold til friske folk. Da TV-opptakene ble gjort i fjor sommer, var jeg i enda bedre form - og kunne følge med hele dagen avbrutt av små hvilepauser der kamera ikke var. Det er utrolig spennende å se egen have gjennom andres øyne - og andres kameralinser.

Med haven som terapirom er jeg ganske eksponert for andre. Og jeg trenger mye ro. Noe av planleggingen av haven er å sikre denne roen - små hus med seng i, skjermede sitteplasser, trær, hekker og gjerder. Noen ganger må også personlig verneutstyr på: hette, solbriller og øreklokker ligger lett tilgjengelig. Jeg ser rar ut med alt dette på i sommervarmen, men når det er det som skal til, får det bare være sånn. Og virker jeg avvisende, er fjeset uten mimikk, reagerer jeg ikke når du snakker hyggelig til meg over gjerdet - da er dette forklaringen. Og så ofte jeg kan er jeg uten verneutstyret - og ingenting er så hyggelig og fint som en haverunde sammen med en kjent eller ukjent haveinteressert.


Jeg hadde planlagt å åpne haven for besøkende noen ganger denne sesongen. Det er jo fryktelig stas!  Nå er det koronatid i stedet. Men får vi viruset under kontroll, vil det dukke opp datoer her. Og da er du velkommen til å ta en titt selv!

Det har vært en fornøyelse å ha NRKteamet på besøk gjennom sesongen. En stor takk til Heidi og Camilla med kolleger som gjorde alle nødvendige tilpasninger og fikk dette til. Proffe og snille - en uvanlig kombinasjon? Det har vært viktig for meg å vise at have er en viktig ressurs for mange kronisk syke - også i dette lille landet der fysisk naturnærvær etter tradisjonen skal være tur.

torsdag 5. mars 2020

Oppsummering 2019 - del 1

2019 var et innholdsrikt haveår. Alle andre steder enn i bloggen.  
Og siden bloggen er min digitale hukommelse må jeg lage noen oppdateringsposter så jeg husker hva som har skjedd. Og hvorom allting var.

På disse tider i fjor ble det vår. 
Og med våren kom arbeidslysten.
Og rotugresset.
Og skudd fra rømte jordskokker.
Det var bare å starte i den ene enden - og lite visste jeg om hva som skulle bli den andre enden.
Heldigvis




Det var ganske traumatisk. Et stort felt hadde ligget under presenning i flere år, med kajakker oppå og kaos rundt. Jeg begynte nederst. Jeg og spaden. Langsomt ble trillebår etter trillebår fylt. Det er ikke snakk om å spise sine (skvallerkål)fiender når de fyller 4 hengere. To gjennomgravinger, to spadeblads dybde. Visstnok gammelt engelsk standard.

Det dukket opp andre etterlatenskaper ogs
å. Moral:  Ikke tipp noe noe sted - planer endres!

Også torven måtte fjernes.  Den var undergrodd av skvallerkål. Mindlessness -  *skjære firkanter, riste ut jord, kaste i trillebår, helle i henger. Start fra *

Ukene gikk. Hjelpere kom og gikk.
Været var visst strålende hele tiden. Jeg husker ikke annet enn sol, graving og kaffepauser. Mange og hyggelige kaffepauser.



Lappeteppe.
Patchwork.
Quilting.
Noen gjør det med stoff - andre med biter av gammel terrasse

Tykk duk under - det er sannsynligvis ikke tomt for rotugress




Og etter flere dager med graving og rydding, masseforflytning, måling og (litt) banning:  Neste felt klart for grunnarbeid. Støping.  Mer graving. Mer duk - og en ramme som sitter HELT fast.
(Jepp - helt fast, også eter en våt høst og vindfull vinter)

Dette klarte jeg heller ikke alene:  Takker og bukker. Igjen og igjen!

Haven gikk sin gang.  Jeg fikk med meg noen av høydepunktene, særlig når det var besøk som ville gå en runde. Velsignede besøkende - de lå ikke på latsiden!

Rammen fikk drivhuset sitt skrudd fast oppå. Det var en spennende ettermiddag med bæring, kjøring, blinklysbilder og mange mennesker involvert. Hurra for drivhusflytterdunad. 
Tusen takk til alle!


Det ble grønnere og grønnere. Plutselig var det havesesong på alvor!
 Aceren bak dammen gjør hva den kan for å presse ut noen blader etter en kritisk stormnatt. Den overlevde, men er ganske redusert. Det er ikke uvanlig i denne haven, så den får jo bare stå der. Og være så fin den bare kan!


Og nå trodde jeg at anlegg 2019 var ferdig.  Så feil kan man ta!

onsdag 12. juni 2019

Inspirasjon - det er (ofte) Gøteborg, det. Gøteborg og deromkring

For havefolk som bor på sentralt Østland er trädgårdslandet Vest-Sverige vårt nærmeste ferieland. Noen kjappe timer i bilen og inspirasjonen ligger for våre føtter.

Jeg var på dagstur til Botaniska Trädgården og Gerbens (årlige!!) spennende plantemarked for en måneds tid siden - og på en firedagerstur til samme område for et par uker siden.  Det er er en litt annen verden enn vi lever i. Noe av det mest inspirerende er at klimaet ikke er voldsomt bedre - litt inn i landet er det H4 og naturen er ikke så ulik heller. Men kulturen... havekulturen, bare å innrømme det - vi har en storebror der nede. Heldigvis er det en snill og grei storebror :-)


Trädgårdsresan. Et nytt tilbud til havefolk på tur. Vi havefolk er jo reisefolk.  Vi vil jo gjerne se andres haver og treffe andre haveinteresserte, og det er ikke en hobby man kan putte i en pose og møtes på café. Joda, snakke have kan vi jo, men vi vil se og ta på og oppleve havene også. Jeg bruker Yellowbook på Storbritaniareiser og diverse 10-på-topp-lister fra herfra og derfra når jeg leter etter aktuelle haver på den andre siden av Nordsjøen. For den svenske vestkysten tar Trädgårdsresan  mål av seg til å bli et tilsvarende hjelpemiddel som Yellowbook!  Det er et tiltak som ønskes velkommen.  HURRA!

Firedagersturen gikk på kryss og tvers i Gøteborg og innlandet, og de aller fleste stoppestedene er del av Trädgårdsresans innholdsrike meny. Vi var innom et par privathaver fra listen, Nyhagen og Känn, botanisk have, selvfølgelig, et bortgjemt lite privatgartneri med havevandringsmulighet, og to slott. Slott! De har slike saker der over hos storebroren. Begge slottene hadde spennende kjøkkenhaver, og bildene nedenfor er fra dem. Og jeg som ikke engang er spesielt kjøkkenhaveinteressert. Eller var, for kjøkkenhavedrift er spennende saker når klima, matsikkerhet, nytenking, smak og skjønnhet er i interessefeltet. Flere og veldig skikkelige reiserapporter på Moseplassen

Läckø slott. På en liten halvøy i Väneren. Selve slottet er nydelig. Særlig i silhuett ut av soveromsvinduet. Til alle døgnets tider.  Restauranten Hvita Hjorten også. Turens beste måltid.  (Det var et par av dem - beste måltider)

Lilla slotsträdgården. Hvem vil ikke gå og titte på et sted med et sånt navn? Lilla slotsträdgården.. Navnet kan spises på linje med de fargerike salatene, plantet i mønstre etter alle kunstens regler. 

Neida, du tråkker ikke på jorden som har fått gressklippkompost fra jordene i omegnen, du skrever sakte over buskbomhekken og trår forsiktig. Jorden sås til med gress etter siste innhøsting for å hindre uønskede planter, gress som vendes ned i jorden tidlig vår som ekstra gjødsling. Da legger du selvfølgelig ut planker. Passe brede for å fordele vekten din så mye som mulig. Akkurat passe slitne planker så de ikke brekker men bærer patinaen, og deg, perfekt. Grønnsaksvekstene er nøye utvalgt. Noen av kriteriene for utvalget er skjønnhet, franskhet, 1700talls og brukbarhet. Det er sikkert flere, men tilfeldighet og lettvinthet er ikke med! 








Gamle murer. Blått vann. Sirlige bed. Stauder som tiltrekker seg de rette insektene. Til rett tid. Og en løvgang. Jeg er bare frelst!

To drøye timer fra Gøteborg. Andre haveinteressante saker i nærheten. Vel verd en tur, en overnatting, et måltid, en time på murkanten.




Og allerhelst en soloppgang!







Rett syd for Gøteborg ligger et annet slott. Gunnebo. Jeg var helt uforberedt. Slott kan være så mangt, men Gunnebo er noe for seg selv. Selve slottet forbigår jeg i stillhet (det var flott nok, altså, bare ikke for meg akkurat den dagen), det fanget ikke oppmerksomheten som allerede var tunet inn på kjøkkenhave. 

Inngangen til Gunnebo fra parkeringsplassen ER kjøkkenhaven. Den ene. Den nye. Ny betyr selvfølgelig ikke ny, men nyere enn den andre. Den trekantede. Den gamle. Sammen med en lav drivhusaktig bygning uten så mye glassfelt at det var opplagt at det var Drivhuset der vi skulle møte vår guide. Men det var det, og vi møtte gartneren som hadde ansvaret for kjøkkenhavene. Skikkelig flaks! Ellers hadde den skråstilte planken i døråpingen stoppet oss også - og det skulle den altså ikke. Vi fikk se inni også. Stirre, titte, kjenne og beundre.


Gul og grå. Treverk. Brede bord og soliditet. Fine gamle saker var inntrykket da jeg kom. Men akk så feil. Stedet er fra 1700tallet, men hadde brent og falt sammen og bygningene som møtte meg er nye. 1989 omtrent.  Men bygget etter de gamle, originale tegningene. Og med opplæring av nye håndverkere i byggeprosessen. Mer bærekraftig får du det knapt!   Dessuten er resultatet enda bedre enn originalen: Også bygninger som av ulike årsaker ikke ble bygget med slottet, er nå oppført. Her er det bare å bøye seg i støvet. Hatten. Eller hva man har for hånden. 
Slottet drives kommunalt, og det er dessverre underdimensjonert i årsverk. Når metodene skal være de opprinnelige er det mange arbeidstimer som går med . Ljårommet var imponerende. Ikke til pynt, men til bruks. Det er mye gress, mange hekker, mange bed. Mest imponerende var imidlertid hvor få mennesker som fikk dette til å gå rundt. Om bærekraft er et mål, må det flere folk til om ikke prosjektet skal få begrenset levetid også i vårt århundre. Og det ville være veldig synd. 








I denne kjøkkenhaven drives det vekselbruk, med seks år mellom hver gang et planteslag dyrkes på hvert felt. Minst ett av årene brakklegges ett av feltene. Det dyrkes primært matplanter som brukes i cafeen, men også prydplanter til dekorasjon og arrangementer på slottet. I perioder er de selvforsynte :-) Det prøves ut ulike sorter, og det skal være noe nytt, noe tradisjonelt, økologisk og brukbart. Det er utstrakt bruk av halmdekke, og de lager sin egen kompost. Mange lignende tanker som på Läckø, men likevel ulike valg. Felles er at idealet om den bare, rene jord er forlatt og det prøves ut ulike metoder for næringstilførsel og ugress/utøykontroll. Det er også fokus på insektenes rolle - ved at det dyrkes egne planter for å tiltrekke insekter, og prøve ut valg av stauder for å få optimal og/eller trygg pollinering. Fryktelig spennende - og det gir lyst til å se andre kjøkkenhaver og lære hva og hvordan og hvorfor ting gjøres nå som gamle sannheter bukker under. 

Gunnebo har en egen butikk, med skikkelige håndverksvarer. Et par klassiske mugger i Gunneboserien fra Rørstrand ble med meg hjem og skal passe på roser og andre blomster fra haven fremover. Spennende utvalg og innbydende presentasjon. Det selges også litt overskuddsplanter fra haven og kjøkkenhaven. Og har du fremdeles penger igjen på kortet - er caféen stedet å får tømt det. Pyntet med vekster fra slottet serveres det håndlaget og kortreist mat fra en innholdsrik meny og salatbord. Det var kø utenfor da det åpnet.  Helt forståelig!


Trädgårdsresan, altså. 
Sjekk den ut, og planlegg kosehavetur til Gøteborgområdet!

torsdag 9. mai 2019

Hekk Kortreist Proveniens

Jeg er opptatt av hekker. Skiller. Vegger. Hus. Rom. Hekker er utrolig viktig i haven, og kan godt være flere steder enn langs kantene.

Skal du skaffe hekk, er proveniens viktigere enn du tenker på.  Fremmedord uten god norsk oversettelse, men noe i retning av "hvor planten kommer fra"  eller "hvilke egenskaper planten har for å være tilpasset sitt miljø".

Nå handler det om bøkehekkplanter hos meg.  Det kunne vært hvilkensomhelst plante, men bøkehekkene er store og synlige og jeg har flere av dem. Og de oppfører seg veldig forskjellig.

Bøkehekken i kjøkkenhaven er grønn og fin. Den er til og med stusset litt allerede, og gjør jobben sin med å skjerme mot veien. De brune vinterbladene er forlengst sluppet, og våroppryddingen er avsluttet.



Lenger ned mot vannet derimot, er situasjonen en annen. Her er det også en bøkehekk. Midt i haven og synlig fra alle kanter. Da jeg plantet den, hadde jeg det litt travelt, og valgte å kjøpe store planter. 180 cm mener jeg det var. Dyrere selvfølgelig, men gevinsten var å vinne tid. Noen år. Det var hekk allerede ved planting og den ble så høy som jeg ønsket den i løpet av 3 sesonger. Så langt var alt etter planen.

Men den er så TREG. Når alt er grønt ellers i haven, står pysehekken med brune blader fremdeles. Slipper dem litt etter litt, så våropprydding er uaktuelt om man ikke vil rake hver dag. Og det er ikke min drøm... 

Jeg har lurt. Er det den kalde vinden? Er det saltet fra fjorden? Men nei, det er "sammenlignbare" hekker andre steder som ikke holder seg brune til i verste fall ut i juni.  Det er rett og slett en importert hekk jeg har kjøpt.

Den står der og drømmer om sin barndom i Italia eller Frankrike eller Nederland.  Om varme vårer. Om milde vinder.  Og så tror den at min Strandhusvår ikke er skikkelig vår, bare litt mild vinter,  og venter på bedre tider. Eurovår. Det er ikke noe å gjøre med. Den vil aldri klare å være norsk bøkehekk uten italiensk aksent. Så hvert år vil den stå der midt i haven og forsinke våren.

Oppfordring:
Når du kjøper hekkplanter - og det gjør de fleste haveeiere opptil flere ganger - sjekk hvor den er fra!
Du ønsker deg nemlig en kortreist hekk


søndag 17. mars 2019

Mars er maletid





Jeg liker panel.
Trepanel.
Litt mer styrete å sette opp enn plater, men det var aldri noe spørsmål. Innimellom har jeg angret.

Trepanel lever. Krymper og utvider seg. I mars er det maletid. Da er det tørt ute og varmt inne og panelet er på sitt mest krympete. Maler jeg nå, slipper jeg striper neste gang det er på sitt tørreste. Så mars!
Det skar seg i fjor mars. Og forsåvidt marsen før det også.  Og det er mye som skal males. I min verden må elefanter spises i svært små biter. Årets elefantbit er soverommet.


Selv om jeg liker panel, liker jeg ikke panel som stadig blir litt mørkere, litt gulere, litt tristere. Ute er det sjelden veldig trist.




To strøk grunning. Heftgrunn og kvistlakk i ett. Lite er så utrivelig som kvister som blør når man tror man er ferdig.


Grunning og fargetest i ett.  Vil jeg ha det lyst?  Nei. Vil ikke det. Er lei hvitt overalt. Det har riktignok aldri vært hvitt hos meg, men det var mange år man ikke kunne finne annet i interiørbladene.
Nå er jeg klar for å fortsette med min gamle blålillafarge - Antigua fra 2011.



På gulvet er den allerede, og trenger nok en oppfriskning etter år med håndverkere og hunder. Men vegger, tak, lister, dører og vinduer får sine to strøk.  Jeg blir blidere og blidere, ettersom dagene går og fargen dekker stadig mer.  Og bedre. Nå gjenstår bare døren ut - den griner hvitt og venter på en solskinnsdag med tørketemp utenfor.

Til og med ryddet inni.
Siden det ikke ble gjort da jeg flyttet hit.
Og ikke siden heller, nå er bare halvparten av klærne tilbake
Det er blitt noen år siden de knalloransje lockerskapene skulle gis bort fra et treningsrom på Gjøvik. Og Elisabeth med passende lånt pickup fikk manøvrert dem opp og ut mens treningsgutta sto og gapte. De kunne jo gitt en hånd, eller arm, eller noe, men nei.  Etter lang tids lagring ble de kjørt til Strandhuset, og nå har de stått her og vansmektet i påvente av noe annet en gulbrun trevegg som kamerat. Det ble akkurat plass til et mørkere lite nattbord i kroken. Hurtigmalt for anledningen.  Snart kommer de oransje lampene opp også. De trenger bare litt mer kjærlighet først.


Kaffeglasset ble hjemløst da nattbordet ble stuet inn i kroken. Det er krise i en heldøgnsseng.  Men en kasse som engang bodde hos Ståle på Nøtterøy fikk hyller i all hast - jeg glemte i farten å rydde unna maten - men det gikk bra. Kyllingoghelbaktsellerirot fikk ikke tilskudd av mer fiber. Flaks.

Merk Fein og snekkersag. De holder fargeskjemaet :-)



Krakker fra Ikea - tilfeldivis samme farge. Noen ganger har man flaks - 29.- kroner stykket.

Og ranunkler fra Sørby Gartneri ved Vestfossen. Oransje små soler!



Nå blir det enda enklere å klare å holde skjemaet for hvile. Aktivitesmangeldager. Selv om jeg nok fortsatt kommer til å se mer ut enn inne.

onsdag 9. januar 2019

Vinterhave

På denne tiden er det lite havefokus i Strandhuset. Noen Viburnumer som nesten er i blomst er det eneste jeg kan skryte på meg. Og fantastiske soloppganger, selvfølgelig.  Men de bor på Facebook og Instagram, enn så lenge, iallefall. Men vinterhaven Caelum lever sitt eget vinterliv.  Rett før jul var det mange mennesker innom og feiret Solsnu. Det var veldig trivelig, og jeg vil gjøre det igjen neste år. Men neste desember - det er jo lenge til. Altfor lenge til!



I dag har det vært storfint middagsbesøk her, og kaffen ble inntatt i Caelum. Latten, altså. Og litt forsiktig dessert.  Pynten fra Solsnu holder seg så fint - det er bare å tenne lys og sette på strømmen så blir det litt vinterfest.






































Her er vinterens lovbrudd. Horten er proppfull av misteltein, og den er vernet som om det er en sjeldenhet. Det skaper ikke den store regelverksaksepten når ugresset er fredet...   Jeg har ryddet litt i et epletre.  Og satser i verste fall på tilgivelse, i beste fall på applaus.


Spiseplassen med lysekronen fra I Gros Hage. Begynner å bli noen år gammel nå, men da den ble kjøpt som drivhus"lampe" var den sykt populær.  Fin er den fremdeles - men ikke så veldig effektiv....

Bordet er et Finn-klenodium. En trivelig fyr på Blindern som skulle tømme sin mors kattehus overlot det til meg for 20 år siden. Nå lukter det ikke lenger.... og får bo inne. Moren var dansk og hadde Margerittbordet med seg da hun flyttet til Norge for veldig mange år siden. Det skal passes godt på!


Når man samler på glassblåserdrikkeglass, er det ikke til å komme utenom at det kommer med noen lysestaker i ny og ne. Yndlingsglassblåsedamen Anne-Ka med glasshytte på en nedlagt bensinstasjon i Vivestad står for brorparten. Eller søsterparten, kanskje. Fint å få luftet dem og satt dem i arbeid.


































































Om det var oldefar eller tippoldefar som laget denne høvelbenken vet jeg ikke, det er vanskelig å huske så langt tilbake. Men den ble iallefall flyttet mellom familiens ulike hus her i Strandveien og endte hos meg.

Dyrene med veldig lange snuter er et minne fra min aller første tur til Kiekeberg - havemarkedet utenfor Hamburg. Et virkelig Mekka for havefolk.










Og så var festen over. Lysene er slukket.  Men julelysene er omdøpt til Vinterlys, juletrærne er blitt opplyste Cedertrær så da kan de overleve både 13. dag og 20. dag jul - og vare helt til påske.

Jeg kan vente på solen og krype oppi en seng full av skinn og ull.
Og kommer du forbi, er det plass til deg også!