Mer fjell -og løk

Det fortsetter med merkelige tider. Jeg går på tur. På fjellet. I mange timer. Flere ganger hver uke. Jeg har lengtet etter muligheten i årevis, og nå er den her. Uforklarlig, dersom man ikke tror at 19 vepsestikk og påfølgende medisinering kan ta knekken på utmattelsesdelen av ME. Fullstendig eller midlertidig. For resten av ME-symptomene lever i beste velgående. Jeg krysser fingere for at dette vil vare iallefall noen uker til. Kanskje måneder? År?  Dream on!

Her er forrige helgs Besseggentur foreviget. Selve eggen rett forut, og målet i enden av vannet -Gjendesheim.

Eggen var smal, bratt og full av folk. Resten av turen var bare full av folk. Folk som ikke hadde sansen for fjellets ro, men foretrakk høylytt roping, pauser midt i stien og ivrig blåsing i nødfløytene. Jeg var ikke i tvil om at lydømfientligheten ikke var særlig redusert. Det var oss to, og omlag 700 andre som tok båten til Memurubu og gikk tilbake den dagen. Om jeg noensinne skal gå en så trafikkert rute igjen, skal det være på en tirsdag. Utenfor sesong.





Tradisjonen tro, var det Bitihorn på søndag. (Tradisjon er når en tur er gjort én ganske lik gang før). Ikke like tungt, så det er tydelig at fjellturer, selv de med mange, mange pauser, gir litt uttelling på kondisfronten. Litt.  Ikke shortsvarme denne helgen, men fantastisk utsikt og grunnlag for mer fjellkribling.





Morgenstemning utenfor Valdresflya vandrerhjem. Som ikke er noe vandrerhjem lenger, men ikke har byttet navn likevel. Midt oppe på Flye, rett under himmelen.























Denne uken ble det ikke noen helgefjelltur, men to dagsturer til Skrim. Gåtur til Styggmann - og enda en tur samme veien etpar dager etterpå. Hytta som vi var på i vinter på ski, med overnatting. Det må bare gjentas - vi har reservert for overnatting i november. Da har kroppen å virke! Den må jo bare det, siden det er bestilt allerede.

Sherpaen tar snarveien. Vi kom alle opp, men bare en løp!

Avdeling for shopping - den korteste veien til lykke.
Løk for å sikre gleder til våren. Tidlig vår, for det meste. Og nye Crispi Skarvenstøvler. For å sikre gleder akkurat nå. De stiller i samme klasse som acuminata og Picturatis. Sikleklassen.

Crocus chrysanthus Blue Pearl 20
Crocus chrysanthus Ladykiller 10
Crocus imperati de Jager 10
Crocus minimus 10
Crocus tommasinianus Ruby Giant 100
Crocus tommasinianus Barr's Purple 100
Crocus versicolor Picturatis 10
Frittilaria davisii 3
Iris Frank Elder 10
Muscari Comosum 10
Muscari azureum 10
Tulipa bakeri Lilac Wonder 20
Tulipa acuminata 10

Uvanlig tema - fjell

Fjelltur er ikke det jeg driver med til hverdags. Ikke til fest, heller. Mange år med ME har ikke gitt åpninger for slike utskeielser.

Men innimellom er det faktisk mulig. I vinter var det tur til Styggemann. På ski. Denne helgen var det de gamle fjellstøvlene som skulle til pers.

Værmeldingen var perfekt. Selv om vi oppdaget hver på vår kant, og ikke nevnte det før vi var trygt avgårde, var det Oslo Kulturnatt denne helgen. Både åpne hus og bokfestival. Men vi holdt oss til planen: Fjell!

Valdresflya ble passert i fjor. I bil. I tåke. Det var en skikkelig nedtur. Men nå var det sol, fra vi kom til vi dro, bare avbrutt av et par netter. Og en tåkedott med noen rein i.
Ikke bare var det sol hele tiden; det var ikke vind heller. Alle vann var speil. De speilte blå himmel og nydelige fjell. Alle sammen. Og sist men ikke minst, den manglende vinden og den tilstedeværende solen gjorde at det var varmt. Sommervarmt midt i september. Sommervarmt i fjellet, medbragt fjellvann, uten mygg. Da kan det ikke bli bedre!



Fredag kom vi opp akkurat tidsnok til å rusle opp på Fisketjernnuten. Misbruk av ordet nut - den er lav, rund og dekket av gress. På vei ned hørte vi grynting. What did the Reindeer say?  Grynt! I lang rekke gikk de forbi oss. Stoppet, lurte litt, gikk videre. Gryntet advarsel til de bak. Grå og mer og mindre hvite. Vinterforberedelser, kanskje?

Fra Vandrerhjemmet til Rasletind er det nettopp merket ny rute. Onsdag, nærmere bestemt. Av DNT Valdres. Ikke opp gjennom Steindalen mot Kalvehølotinden, men tvers over Steindalen og opp fjellet. Rett opp fjellet. Tøffe tak for store kropper med lite kondis. 400 høydemeter på under 2 km. Vi kom opp. Opp og over sneflekker og de fryktede urene. De var ikke så ille likevel, steinurene, men det ville sikkert bli verre. Røde T'er og nybygde vardekunstverk viste greit vei og langt om lenge var vi på 2010-toppen. Østre Rasletind. Kommunegrensen mellom Øystre Slidre, Vang og Vågå. Derfra fulgte vi den lilla kommunegrensen til Rasletind. 2105 meter. 830 høydemeter. Det føltes mer som gull enn sølv!  Det var ingen andre i vår vektklasse i fjellet den dagen. Dessverre. Vi vil gjerne ha konkurranse fra andre enn tynne, trente 30-åringer. Det blir mer fair på den måten. Bedre for alle, også, mener vi veldig bestemt!

Utsikt mot Knutsholtinden, Knutsholet, Leirungstindene og Skarvflyløyftbreen fra pausen på nedturen. Sukk! Så gikk solen ned, og vi kom frem til kveldens ene glass rødvin - og sengen.

Neste dag var vi fortsatt i live. Frokostsultne, lattermilde over overlevelsesoverraskelsen, spiste vi eggerøre og hjembakt brød, pakket tingene i bilen og var klare til avreise før skjema. Bil over Flya er ikke ille på morgenkvisten i sol, selv om de som kom etter oss, i bil uten tak, visstnok hadde det enda bedre. Vi tror dem!

Etter Bygdin, men før Båtskaret, var neste stoppested. Samecampen. Og startpunkt for tur til Bitihorn. Kortere og ikke like mange høydemetre, men dag to.

Vi var forberedt på at dette kunne bli lyngsnusing i lav høyde, utfeiging, kroppslige sammenbrudd eller gråtkvalte vendinger. Det ble bare fint. Tungt. Bratt. Stein og annen jævelskap. Vi reddet oss med mange pauser. Latterlig mange pauser. Og gjensidig overbærenhet. Og vi kom opp. Utsikt over Valdres. Lunsj og bare tær. Møte med våre egne representanter i klassen Tynne, spreke 30-åringer. De kom med store smil, delte pausen med oss og bar alt pargasset ned igjen for oss. Og ikke minst - lagde kaffelatte på parkeringsplassen! Å lykke!

Siste bilde er utsikt over Bygdin og fjellene bak. Torfinnsdalen fra Bitihorn. Dit skal vi en annen gang. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal kunne trylle inn en passende teltleir som vi opplagt trenger om vi skal gå gjennom Leirungsdalen fra ende til annen. Og kanskje opp på en topp her eller der. Tar av??  Jeg???  Bare drømmer. Kanskje tur neste helg også?
Uansett - takk til verdens beste turfølge!

Oppdatering Lillehuset

Sommeren restaureringsprosjekt er kommet så langt jeg kunne håpe. Alt som blir gjort utover nå, er ren bonus. Huset har tak og vegger, vinduer og dører som kan åpnes, gulv og "trappeveranda" utenfor. Grunnflaten er som før, 5,5 m2. Det er jo ikke rare dansegulvet, men størrelsen var ikke til diskusjon. Det er restaureringens svøpe! Høyden derimot, den er diskutert! Så i kubikk er huset blitt mye større. Det er nesten utrolig hva en halv effektiv meter nedgraving har å si. Dagseng, bord og stoler. Hylle på veggen. Det er planlagt mer hyller rundt på veggene.

Sommerutsikt. Firemastet cruisebåt som kommer forbi på innsiden av Bastøy fra tid til annen.


Dette er nok min form for haveplanlegging: Jeg har en utsikt jeg ikke er fornøyd med, og går og grubler på hva som kan være spennende å se på - hva som er bra som det er, hva som må fremheves eller skjules.
At pilehekken måtte bort ble klart allerede i fjor - den tok utsikten fra drivhuset. Den tok også utsikt fra Lillehuset.
Det gjorde også villvoks på stranden. Uten skikkelig redskap vokser Rosa rugosaene uhemmet, men nå er det slutt.  jevnet med jorden - for en stund.

Kanskje jeg får overskudd til å dra litt i noen røtter- kanskje jeg bare må bli flinkere til å kutte hvert år. Akkurat nå er det iallefall under kontroll. Et hengerlass til i retnings Skoppum Gjenbruksstasjon, så blir det pent også.













Den treleddede døren mot haven, og nord, gjør at det blir veldig utehavestemning inne når den er åpen. Og det vil den nok være mye av sommeren. Men det blir rått nede ved vannet, så det er fint å kunne lukke når høsten, eller kvelden, kommer. Da blir det en kjedelig vegg, og jeg eksperimenterer med en fakedør med ekte vindu. Feinsagen er veldig klar, jeg kjenner at jeg ikke er helt enig med meg selv.


Kveldens prosjekt. Dråpeskifer som er hentet i Drammen i fjor sommer. Stabler og stabler.  Jeg vet at jeg må ta det ned og starte fra bunnen av igjen, men her trengs trening, så det er bare å stable videre. Morsomt med noe helt nytt - noe jeg aldri har forsøkt før. Men drømt om, selvfølgelig. Og googlet slate art så øyet har vært stort og vått. Mange ganger. Dobbelt så høy, kanskje? Det hadde vært no'!

By