Himmelbrann

Allerede før jeg sto opp i dag, var himmelen i brann. Et gult lys strømmet inn vinduet, vekket hunden, som vekket meg.



Jeg rakk frokost i det gule soloppgangslyset.






Dagen ble ikke like stille som de foregående. Noen dager på jobb krever i praksis like mange stilledager etterpå. Men i dag! Jeg har fått ryddet i haven, mange av tingene som jeg hadde glemt og utsatt. Den store krukken er tømt og snudd. Metallplatene er stablet. Med finvær og varmegrader i morgen er det håp om å komme helt ajour før det blir vinter på alvor. Om det blir vinter på alvor, da. Gunneraen er iallefall pakket inn.


Ettermiddagen kommer fort. Altfor tidlig. Det er noen uker igjen til Solsnu, men det nærmer seg med stormskritt. En liten ettermiddagsstund var det tivolifarger. Knallorange. Mørk blått. Glitter.

Jeg fant kamera gikk ut.  Etter noen bilder merket jeg at det hadde gått litt fort: ute i sokkelesten. Det er ikke mange minuttene man har på seg når kveldshimmelen lager tivolifarger mot øst og syd. Jeg har glemt værre ting, og det var helt uaktuelt å gå inn igjen. Kom over en god huskelapp her om dagen. Den skal jeg adoptere. Det var bare én post, og der sto det:
Ikke glem noe!

Besøk fra nabohuset, i samme ærend, med kamera OG sko, såvidt jeg så, valgte noen andre kameravinkler og forsvant opp i det røde huset igjen. Hyggelig med besøk :-)

Fargene blir dusere - og snart er de helt borte. Pakket inn i sort vinterettermiddag. I morgen er det meldt mange varmegrader og strålende sol. Jeg håper på en solveggdag. Men først er det middag og kanskje litt tid til å ferdigstille "Allergikransen". Og bjerkestjernene fra den fine juleboken.  Og de store pinnestjernene. Kanskje i morgen er mer realistisk!

Bli med på den lille sokkelestfotorunden:

Inspirerende bok om jul. Eller om vinter.

Det er ikke min sterkeste side, dette med pynting.

Når energien er begrenset, og Finn-avhengighet og det generelle samlegenet er velutviklet, blir det endel lagerbehov rett ved bilen. Det er ofte det samme stedet som skulle vært vinterpyntet. Og så blir det fullt av rot i stedet. Innimellom forsøker jeg å rydde i rotet. Men det er sjelden varig.
Nå er det noen kranser på trappene, så noe kan bli fint.

I går fikk jeg låne en bok. Om jul, står det på den. Men den er ikke egentlig om jul. Den er om å ha det fint. Inni seg. Det er jo det som teller. Men også utenpå og utenfor. Se på pene ting, bli inspirert til å pynte litt. Og den er noe så sjeldent som en utfordrende pyntebok! Jeg tror det er den første i sitt slag!

Gamle ideer i nye former. Opplegg til selvtenking. Virkelig en lærebok i å la seg inspirere til å tenke nye tanker. Ok, ok, det ble mange gjentagelser. Men jeg er litt opphauset!  Den er fryktelig fin, boken. Det er ikke prikker nok på terningene jeg har! Og bildene er til å drømme seg bort i. Fotografer er fine saker! Synd at den må leveres tilbake imorgen. Jeg må nok en tur i en nettbokhandel og skaffe min egen!

AdLibris: 340.-
Gyldendal: 389.-
Den er nok på mitt lokale bibliotek - kanskje på ditt også.

Jeg har tatt meg den frihet å ta bilde av et bilde i boken. Bilde av en stor julestjerne. Jeg hoppet i stolen da jeg så det. Er det ikke FIIINT?

Kjipt at det er mørkt og kaldt ute nå. For jeg har en liten stabel med laaange hasselgrener. De er kanskje 3 meter lange. I morgen skal de bli julestjerne. Det er iallefall planen.

Tid for syklustanker

Lyssnar jag, hör jag livet fly
ständigt snabbare nu.
De lugna stegen bakom -
död, det är du.

Förr var du långt borta -
jag höll dig allför kär.
Nu, när jag inte längtar längre,
nu är du där.

Käre död, där finns i ditt väsen
något som tröstar milt:
vad frågar du efter om man vuxit stor
eller hela livet spillt!

Käre död, där finns i ditt väsen
något som renar klart:
det som er lika hos onda och goda
lägger du blott och bart.

Följ mig och låt mig hålla din hand,
det lugnar djupt och gott.
Det vackra gör du bärande stort,
det fula gör du smått.

Det är som du ville mig något.
En gåva vill du visst ha:
en underlig liten nyckel -
det lilla ordet ja.

Ja, ja, jag ville!
Ja, ja jag vill!
Min fromhet lägger jag ner för din fot -
så växer livet till.

Karin Boye er en fantastisk dikter. Hun levde og døde like inderlig som hun skrev. Eller var det motsatt. Dette diktet er del av en samling som ble utgitt etter at hun valgte å ikke leve lenger - i 1941. Hun har en voldsom bildebruk - men livet er jo voldsomt. Heldigvis ikke alltid, men stadig vekk. "De lugna stegen bakom" opplever jeg som ganske optimistisk. Tross alt.

Satser på det!

To skritt frem, og ett tilbake

Når ting tar tid, er gamle bilder gode å ha. De forteller historien, og sier at det ikke står stille. Noe skjer. Stadig.

Her er haven sommeren 2010. Etter at søylesypressen er klippet og thujaen ved siden av er fjernet, men før skjærsminene er vekk. Og før gjerder mot vannet.

Det virker som en evighet siden.

Men det går riktig vei!

Bare rør

For noen uker siden kom jeg over en annonse på Finn. Gamle vannrør skulle gis bort. Kult, tenkte jeg, det må man vel kunne finne en anvendelse for. Tilbakemeldingen kom veldig fort - rørene var allerede gitt bort. Og jeg trakk et lettelsens sukk.

Men verden går som kjent ikke alltid rett frem. Mannen som skulle lage lampeføtter gikk hen og ble syk, skuret rørene lå i skulle tømmes, og jeg fikk en ny sjanse. Tusen takk til damen som tålmodig har sendt og svart på meldinger. Og i dag er de hentet. Enda flere tusen takker til gutta med tømmerhaker - de slang åtte rør på hengeren en i fei - og jeg plukket noen smådeler i tillegg. Og kjørte glad hjemover med skranglelasten min.

Fasinerende saker. Har de ligget nedgravd i årevis og ser så fine ut? Har de kanskje ligget inni større rør? Eller er det reserverørene? De har strammere i metall. Jeg tok med meg de med minst stæsj på.  Noen hadde strammere over hele, flere ulike typer. Men det er ikke vannverk jeg skal starte, så jeg får holde meg i skinnet. Eller iallefall bare litt utenfor....

Litt ulike lengder, opp til ca 4 meter. 

Litt ulike dimensjoner også, mest ca 12 cm innvendig mål.

Og planen?  Tja, eeeh, plan og plan... 

Jeg tenkte at jeg kunne ha noen i skogen min - som et slags dusjanlegg. Primært for plantene. Det er jo allerede et klatrestativopplegg inni der. Du kan se det når du sitter på plassen min inni drivhuset og ser ut - over spiseplassen under plommetreet og opp i skogen. Og kanskje du klarer å forestille deg rørene og vannet som sildrer en varm sommerdag?

Du ser stativet fra verandaen også - selv om det ikke er det som egentlig er i fokus på dette bildet. Her utvides skogen for harde livet - det kom plutselig rundt 30 helt nye trær. Vordende trær. Men de må jo ha plass før de er store også. Planen er å legge noen av vannrørene oppå stativet. Bore en passende mengde hull, og koble til vannslangen. Eller en dampumpe. Eller no. Iallefall sånn at jeg kan slå på litt hyggelig regnvær i skogen. Når det er tørt, eller når det er hyggelig med litt kontrollert regn utenfor stiene.

Om alle hullene bores jevnt og pent på linje, vil det kunne bli en slags vanngardin. Hull på lykke og fromme kan bli mer regn-ish. 

Vannbildet er fra den forrige haven min, og er sannsynligvis tatt av Camilla, siden jeg på den tiden knapt hadde noe kamera som ville kunnet tatt sånne bilder.

Men jeg er opplagt åpen for forslag.  Tilleggsforslag, det er jo mange rør.

Noen er allerede kommet:

Blomsterpotter

Blomsterpotter til mynte  (som er kjent for godt utviklet rotsystem)

Planteskole

Levegg

Vanningsanlegg i hele haven

Dusj - i dammen

Paraplystativ

Bordben

Gelenderstøtter

Plantestøtter - for veldig store planter. Trær, nærmest.

I første omgang må jeg få dem av hengeren. De gutta som lastet opp, er langt borte nå. Og det er mørkt. Og en kuldegrad. Og veldig godt og varmt her inne ved ved-ovnen. 

Det skulle jo ikke bare være en haveblogg

Det skulle jo være en oppussingsblogg også. Det er det i liten grad blitt.
Forrige gang jeg kjøpte hus, startet rivingen samme dag som jeg tok over. Nå har jeg eid dette huset i over tre år, og det har knapt skjedd noe.

Siste året har vært spesielt traurig på hussiden. Nå er en fatal feilvurdering lagt bak meg, og det er deilig å se fremover igjen. Å kjøpe tjenester er ikke for pyser! Men i god Arne-Næss-ånd er det flere positive ting å finne. Noen av dem kan man ta med seg videre.
Ikke stol på magefølelsen - lag kontrakt selv om nødvendig!
Når noe skjærer seg, glem høflige henstillinger og sett foten fort.
Bruk skriftlig kommunikasjon.

Når man må si ting mange, mange ganger, blir man etterhvert ganske sikker på hva man vil. Det kverner i hodet nå: Utsikt og innsynsskjerming.

At utsikt er viktig i et hus som dette, er neppe noen hemmelighet. Siden jeg stadig trekker med meg denne MEen, er utsikt fra alle steder viktig. Også fra sengene. Å våkne med soloppgang over dynekanten er mye bedre enn å bare våkne - når en uhåndterlig kropp krever tid før den vil samarbeide. Det betyr store vindusflater og oppløft.
Utsikt fra huset bak må også prioriteres.  Når den enorme thujaen som sto ved siden av mitt hus er fjernet, kan jeg ikke godt bygge igjen utsikten deres i stedet. Nøye utmåling av tilgjengelig utbyggingsplass på sydsiden.
Uteplass under tak.
Kontakt med haven, veien og kveldsolen.
Og usjenerte uteplasser er en selvfølge, selv om det er mer utfordrende her enn mange andre steder.

Forrige helg forsvant skyene fra husplanleggingshimmelen, og de gamle modellene ble tatt frem igjen. Sammen med idéer som er forsøkt formidlet siste året. Og utformingshjelp som er kommet fra siden underveis. Dette er satt sammen til den modellen som det er bilde av her. Fra vannet øverst. Og fra veien nederst. Slett ikke ferdig, men kanskje litt nærmere.

I gang igjen!  Det er godt.

Olivenhøsten

Olivenhøsten er i gang.
Alle syv er nå båret inn,
fremdeles hengende på treet.

I morgen og dagene fremover kommer det noen små, blå grader strømmende.
Det kan være vinteren.

Bilder fra haven i dag

En morgentur med tekopp. Etterhvert med gjenglemt tekopp og mobilkamera. Og retur etter tekopp. Overraskende fargerikt til å være langt ut i november. 

En kveld i november

Han sperrar loftet. Natti kjem med frost.

Eg fer med augo yver hagen, veit

det heng att eple i ein topp. Eg leit

på mildvêr enno; veden skal i kost,

og kålen takast upp og kulast, tre

skal plantast; og det burde vore tid

til nybrot òg. No ser eg hausten lid

og marki frys og snøen kastar ned

midtlides, og eg veit eg rekk ikkje mitt.

Den epleslumpen fær eg berga, kor

som er, som er i minsto ei sut kvitt.

I vest er månesigden ute, stor

og haustkvass, gjerug med å berga sitt,

ei saknads solbunde åt ei myrk jord.

skulle nesten tro han var her i kveld, Olav H. Hauge