Hortensia når jeg flytter til Horten. Jada, ganske morsomt, men desverre helt på jordet. Hortensia kommer fra latin og betyr “fra hagen”. Så langt, alt vel. Men Hortensia som betegnelse på disse flotte buskene er nå byttet ut med Hydrangea. Hverdagsnavnet for Hydrangea macrophylla er hortensia –eller stue-hortensia på norsk, og siden dette er gruppen med flest kultivarer og størst utbredelse, er det visst vanskelig å få dette riktig. På samme måte som “navnekrigene” rundt Geranium: storkenebb, granium, Pelargonia. Men altså – jeg beklager alt hortensiapratet – nå er det Hydrangea som teller.
Jeg har ikke holdt på med disse praktverkene av noen blomsterbusker lenge, og har ikke snublet i noen bok som tar for seg Hydrangeaenes liv og lagnad i Norge. Kanskje ikke så rart, for det er bare et fåtall som har vært dyrkbare utendørs i vårt klima. Men dette er en plante som får mye oppmerksomhet i litt varmere strøk. Jeg fikk mitt første Hydrangeasjokk i Bretagne for flere år siden. Der hadde de små, gamle damene konkurranser om de fineste buskene foran husene sine. Men det var før jeg ble hagegal. USA, Frankrike og England er Hydrangealand. Og Nederland og belgia er leverandører – for disse buskene som for så mange andre plateslekter. Opprinnelig kommer ikke Hydrangeaene fra Europa, men fra Asia og Syd- og Nordamerika. Nord for ekvator alle sammen. Av en eller annen grunn.
I Norge har vi mye Hydrangea macrophylla, men de bor stort sett inne. Og de er i praksis kortlivede – for med sitt behov for fuktighet, er ikke varme, norske stuer særlig ideelt. De vanligste stuehortensiane er de med store, fylte blomsterklaser, de såkalte mopheads (bustehoder). Blomsterklasene består av en samling sterile blomster. Du har kanskje sett “de andre” Hydrangeaene, lacecap’ene (blondehettene), som har små, fertile blomster i midten og større sterile blomster rundt. Den best kjente blondehetten for oss er sikkert klatrehortensiaen, der de sterile blomstene også er nydelige gjennom vinteren.
Hydrangea paniculata, syrinhortensia, er herdig til H4-5. Både ‘Limelight’, ‘grandiflora’ og ‘Unique’ har jeg sett i salg. Hydrangea anomala subsp. petiolaris (tidligere bare H. petiolaris), klatrehortensia, er herdig og ganske utbredt.
Det er andre Hydrangeaer som er “vanlige” i våre hager også. Vier- eller buskhortensiaen Hydrangea arborescens ‘Annabelle’ er herdig iallefall til H5. Det store bildet over viser Annabelle sammen med Geranium Patricia. De nyutviklede i Endless Summer®-serien blomstrer lenge og har omtrent samme herdighet som ‘Annabelle’.
Stuehortensiaene kan settes ut i H3, kanskje H4. Med litt hell og kanskje vinterdekning, kan de iallefall overleve, og kanskje blomstre også.
Hage- eller fjellhortensia Hydrangea serrata får man tak i i Norge. Serrata betyr taggete eller hakkete, og det er bladene på busken som gir grunnlag for dette navnet. Blomstene sitter i buketter av sterile og fertile blomster, omtrent som litt løse blondehetter. Men det er store variasjoner i blomsterformen, som for macrophyllaene. Tiara, det blå bildet– i den ene enden av skalaen med fnugglette blonder, Preziosa, den rosa, i den andre, som nærmest er bustehode. Preziosa blir da også beskyldt for å være halvt macrophylla, men du vet hvordan ryktene går når det plutselig dukker opp et brunøyd barn……
Og så har vi Hydranga aspera med smale, litt spydlignende blader. Utpreget blondehetteblomster. Hydrangea sargentiana, ble tidligere sett på som en egen art, heter nå Hydrangea aspera Sargentiana. Jeg hadde denne på Høybråten, i dårlig H4, i den aller mest skjermede kroken inne ved huset. Den døde ikke, men vokste sent og fikk en – EN – liten blomsterklase da den var tre år. I fjor. Jeg håper den er i live fremdeles, og kan få utfolde seg i gunstigere klima. Men den overlever i H4!
Så langt strekker min oversikt seg nå – det blir garantert mer Hydrangea utover våren.
Jeg har lånt tre bilder fra Esveld Planteskole i tråd med deres utlånspolitikk.
Våren ligger øde.
Physochlaina orientalis er en for meg helt ukjent vårglede som sto og fristet i solen utenfor gartneridøren. Fristelser av denne typen er det ingen grunn til å stå imot. Jeg finner ikke noe norsk navn på den, men alle tidligblomstrende juveler er velkomne i haven. Det er en helt egen fryd med de tidlige. Nå er denne i "jukseblomst" fra drivhuset, men det tar ikke akkurat charmen fra den.
