Paeonia

Innimellom alle husfrustrasjonene, kommer det hyggelige og flotte havefolk innom som vil se haven og trekker meg ut. Jeg forstår at piontid ikke er kombinertbar med frustrasjoner og oppgitthet. Man må bare gi seg over!

For aller første gang blomster Rockii-pionen som står vindutsatt ved dammen. Den flyttet hit allerede i 2010 og ventet en stund på bosetting, men har bodd i Heucherahaugen i flere år nå. Planen er fremdeles at den skal komme inn i skogen - men vi vet alle at det er ventelister å forholde seg til. Uansett - i år - for aller første gang, hadde den knopper. Fire knopper. Og dette er den første blomsten. Den er stooor.  25 cm i diameter!

Og her er den siste knoppen. Den ble ikke med på festen, for å si det sånn. Vinden krever sitt, her ute ved fjorden.

Inne i skogen står to Rockii'er til. To hvite, trodde jeg, og har telt mange knopper. Men så, ut av intet, kommer en rød knopp. Det var altså ikke to hvite. Bildet under er den hvite. Den har mange knopper. Mange!

Trepionene kommer litt i bakgrunnen, men denne er blitt over en meter høy, litt overraskende plassert - og plutselig hadde den en enorm, rosa blomst i toppen. Den første i pionens historie, og den eneste i år. Men neste år kommer det kanskje flere.

De er fasinerende voldsomme.  Jeg tror jeg liker dem. Pionene.

Godkjent

Huset er godkjent. Eller søknaden, rettere sagt. Byggesøknaden.
Riktignok var det på vilkår, men vilkåret er ganske lett å fikse. Byggavfall skal leveres på godkjent plass. Det er allerede gjort. Så da er det i praksis godkjenning uten flere vilkår.

Jeg er så glad. Og lettet. Jeg trodde det skulle ta mer tid. Dette er jo ekspressfart. Søknaden var slik de ville ha den 2.5. Og vedtaket er fra 10.5. Det ventet på meg i postkassen da jeg kom hjem i går. Siden har jeg vært i lykkeland.

Det er fremdeles mye som må rettes opp her, men det er en helt annen sak enn om jeg skulle begynne å ta ned vegger, vinduer, tak eller verandaer. Det som skal gjøres, er det som må gjøres for å få bygget til å fungere. Til å bli tett. Riktig. Det er ubeskrivelig fantastisk! Jeg bor ikke lenger i et ulovlig bygg!

Jeg feirer med Cremant og havens blomster.


Coluria cf. Omeiensis v. nanzhengensis blomstrer med sartegule blomster. Ramondaen ved siden av er foreløpig helt blomstertaus.


Rognen med pusebladene er like fin i år, og det gjør ikke noe at en Magnolia prøver å pynte ytterligere opp. Sorbus Aria Lutescent. Magnoliaen har ikke navn. Jo, det har den selvfølgelig, men jeg har ikke oversikten.

De to under har jeg oversikt over. Trodde jeg. Den ene er den variegerte som kryper og knapt vokser. En bøk. Fagus Albovariegata. Det må visst sjekkes litt nærmere, for etter mange år er den fortsatt 30 cm høy. Den andre er en vrilind. Troldlind, kaller danskene den. Tilia plathyphyllos Tourtosa. Kryp, den også, trodde jeg.  Dessverre var det feil, så den må nok klippes litt hardt fremover, og gjerne sette i en potte. 18 meter lind er ikke særlig aktuelt. Det var så som så med oversikt...











Det kommer nok noen husbilder fremover. Jeg er bare litt ør av lykke ennå, og klarer ikke somle meg til å ta bildene.

Men enn så lenge, kan man gå inn på bildene i Google maps og se hvordan det var her i 2012. Hvitt, blått og grått. Flatt og grønt.

Hurra. det er 16. mai - og jeg vil gjerne skåle med alle de snille menneskene som har kommet med oppmuntrende tilrop fra fjern og nær når det har vært vanskelig å holde fokus på at det kommer til å gå bra. Til slutt!

(Det er ikke på en stund, da, men dette er et skritt i riktig retning)

Skål alle menneskene!