Ventevegg

Når ting tar lang tid må noe skje! Jeg har laget ventevegg. Engang skal døren bli dør og vinduet bli vindu. Det er når dette rommet er blitt kjøkken.

Nå skal vinduet og døren fylles med utsikt. Ikke til kveldssolen som går ned i vest, ikke til den-ennå-ikke-lagde-verandaen utenfor. Ikke til hekken, veien eller det røde nabohuset heller. Den tid skal komme.  Før den ekte utsikten dukker opp, skal jeg finne passende bilder i den store stabelen som venter på ledig veggplass.

PS:  Kjøkkenbenken er planlagt 96 cm høy. Godt med alt som er unnagjort.
PS2:
Veggmaling er S 0502 Y, om boksen igjen skulle bli kastet før neste maling.
Listene er malt i Cat Key, glansgrad 80.
Gulv: Antigua. 3*

Det har tatt to uker å male. Jeg har hatt lyst til å gjøre det siden jeg flyttet inn i 2010. Det er fantastisk at ME-pausen varer og varer. Tur og maling og tur og tur. Til og med Københavntur har det vært overskudd til. Le Klint-lampen er et av mange velkomne innkjøp. Drømmetilværelse!

WiP

 Work in progress.

Det går fremover.

Selv om det virker som om det går feil vei når rommet blir stadig mer ubrukelig.

Å male rom med bokhyller burde hatt pakningsvedlegg med mange advarsler.
Det er nå bevist at det er ingen grense for hvor mye 5 høyder bokhylle kan inneholde. Alle søppelkassene er fylt opp og likevel er det plenty igjen. Jeg tror ikke jeg skal ønske meg mange bøker til jul. Omtrent to, er innenfor det mulige.

Støvfjerning foretatt, men det er for fristende å sette seg ned å lese bare litt.  Må jo sjekke om det er noe å ta vare på...

Min nyeste bok er et kupp. Liten, og bare 5 mm tykk. Den krever nesten ingenting i hyllen. Og den er bare koblet til hyggelige ting. Innkjøpt på Litteraturhuset forrige uke, etter en usedvanlig lærerik omvisning på Høstutstillingen sammen med 20 kolleger. Proseccoen var god også, for ikke å snakke om fasanen. Men boken er altså et funn. Den heter Hver morgen kryper jeg opp fra havet, og skrevet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg tror hun må ha spionert!

Nesten som dikt er de korte tekstene i boken. Jeg plasserer boken sammen med diktene i hyllen. Selv om det er trangt der.


"Et hint ligger i de magnetiske polene - med hundre års mellomrom bytter de plass, nord blir til sør og omvendt. Striper etter den magnetiske reverseringen ligger i steinen langs havbunnen og markerer bevegelsene fra den ene til den andre siden. Ting skifter. Ting bytter side. Ting går ikke som vi håpet."

En ting som ikke ble akkurat som jeg håpet, er den islandske glasskunsten som endelig er kommet opp på veggen. Det var rett og slett ikke lenger mulig å frigjøre en hel hylle til at den kunne ligge på vent lenger. Håndbåret hjem fra Reykjavik. Læring I: Det er en grunn til at gallerier ikke bruker telys som kunstbelysning! Læring II: Den første trelisten man finner, er ikke nødvendigvis den beste, selv om man kan innbille seg at man vil ha et tøft, røft og tilfeldig inntrykk. Dette får bli tilfeldig på et annet forsøk. Tilgjort tilfeldig, som Hollywooddamens hår.  Vi kommer sterkere igjen ved neste forsøk!

Vind ute - kos inne

Første dag med varmeovner på. I dag blåser det tvers gjennom huset. Sikkert for å fortelle meg hvordan vinteren skal bli. Jeg vet jo at jeg har en tendens til å tro at vinteren aldri kommer. Bare huske det året jeg sto og luket i haven i romjulen. Men den har altså en plan i år. Først høst, så vinter.

Palmesypressen legger seg mot syd. Ingen duer og skjærer oppi den i dag. Delphi har fri, men blir litt forstyrret av vinden, hun også. Det er ikke like trivelig på terrassen når vinden har saltsmak.

Dette kunne vært en trist rapport, men det er det ikke. Snarere tvert imot. Energien er på topp, MEen har ferie og det kribler i tur- og gjørenoelystene. Høstferie på Kjaglia ble bootcamp så god som noen, og en av turene inneholdt noe som lignet litt løping. Med fjellsko. I oppoverbakke. Det som lignet mest var kanskje pusten, men jeg kjenner igjen følelsen når det går litt fortere. Og særlig når det er igjen energi til å ta noen løpelignende steg den siste kneiken opp på tunet. Der var det heldigvis noen som kunne servere velkomst- og seiersdrikke. Vann - og etter en liten stund: Cremant.

Jeg googler ME og kortison. Igjen og igjen. Finner ikke noe lurt. Ingen studier. Ingen forskning. Jeg kommer nok til å fortsette søkene, selv om jeg er rimelig sikker på at det ikke er noe å hente. Ikke på veps heller. Spørsmålene er like mange som når kroppen ikke virker, men det er en stor forskjell: Kroppen virker!

Husrenoveringen står stille. Som den har gjort siden jeg flyttet hit. Arkitektforsøk har vært dyrt og dårlig, og bare tanken på å skulle følge opp håndverkere har vært utmattende. Så da har jeg bodd her i midlertidigheten. Den begredelige. I går var det slutt på tålmodigheten. Om jeg ikke kan satse på varige løsninger, kan jeg iallefall lage noen sprell på midlertidig basis.

Med utgangspunkt i fargene som er valgt til trappen, her har jeg funnet en lilla til stuegulvet. Lilla! Min farge, inspirert av 70-tall, sjal, litt Jon, men mest den roen ingen andre farger har så mye av. I år er den ikke moderne heller, det er jo en stor fordel. Men blande lillafarger er fremdeles mulig - selv om den er SÅÅÅ 2012!

Stuegulvet er tømt, for møbler og hundehår, smuler og flekker. Og platen under ovnen. Det er en utfordring på egenhånd og tok sikkert like mye tid som malingen! Nå står lister for tur, og om jeg er skikkelig modig, skal den doble skyvedøren også bli lilla. Cat Key. Jeg var modig i butikken, trelitersspannet er med hjem, men vi får se om modigheten rekker hele veien frem. Fargerikets inspirasjonshefte baner vei. Der er det så fargesprelskt at mine valg fremstår som byråkratisk kjedelige.

Siden stuen er opptatt, er sitteplassen min flyttet til kjøkkenet. Ny og uvant vinkel på utsikten, men klart gjenkjennelig. Luksus når denne kjøkkenutsikten aldri brukes. Egentlig. Jeg har ryddet opp ute og er klar for regnet som er varslet. Håper det holder seg der ute, for inne er planen å vaske med salmiakk - og male!