Solsnu i dag.
Det er tydelig at solen vil feire at nå er bunnen nådd, og herfra vil det bare gå oppover. Det lyste rosa, gult og oransje inn i stuen, og kameraet ropte fra bordet. Disse bildene er tatt i løpet av 10 minutter. Nå, bare noen minutter etterpå, ligger en grå sky over øya.
Det gjelder å smi mens jernet er varmt på denne tiden. Gammelt jungelord.
Delphi er klar. Ut av søvnen og ute på verandaen før hun har våknet. Tur? Nå? Jeg er klar! Hun skulle bare visst hva som venter på henne dagene som kommer. Spørs om hun er like klar for tur hver morgen denne ferien. Men det er hun helt uvitende om.
Hun er her. Bare her. I nuet.
Og nuet er sol!
Og jeg lærer. Sakte.
For 300 millioner år siden var alle kontinenter en del av et stort, som vi kaller Pangaea. Da det delte seg i to, ble delene kalt Laurasia og Gondwana, som siden har delt seg igjen til å bli alt det vi i dag kan se på google maps. Vi mener at for enda lenger siden har det vært andre superkontinenter, og hvis de fantes, het de (blant annet) Nuna, Rodinia, Pannotia. Jeg tror på dette: at eksistensen på mange måter handler om å gi ting navn.
Frøydis Sollid Simonsen
Strandhuset. Lillehuset. Skogen. Fiskebedet. Teltplassen. Roseplassen. Under plommetreet. Langaksen. Palmesypressen. Benken i gjerdet. Heucherahaugen. Sentralbedet. Shortiahullet. Teglstensplassen.
Jeg tror hun har helt rett, den gode Frøydis. Det er her jeg eksisterer - det er her navnene mine er. Akkurat nå.
