Trepionene har startet blomstringen i Strandhushaven. Den ved vannet først. Pioner er noen av de plantene som overraskende ikke bryr seg om salt. De kommer fra langt inni østasiatiske skoger, men havsalt - det er greit! Fine planter!Paeonia suffruticosa. Kjøpt på Hagemessa for mange år siden, og jeg har visst navnet , men ikke i dag.
De skal stå lunt, står det i bøkene. Det er bare tull. Denne står midt i sjøsprøytestbedet - og er aller først hvert år, med mengder av blomster.
Årets sølvvinner er en rockii-pion - Paeonia rockii. Av de ti importerte fra kina, holder fremdeles tre stand. Denne er plassert i haugen bak dammen - full sol - mye vind og salt. Tre blomster i år - én opp fra i fjor.
Tre trepionerstår i kø. Den ene kommer fra en nedlagt have på Nøtterøy, og har ennå ikke blomstret her. I år har den en stor, gulaktig knopp. Det blir spennende!
Det skjer ikke så mye som jeg hadde ønsket i haven, og det skjer endel som verken er planlagt eller ønsket. Jeg har jo valp. En 40-kilos vilter valp med en hang til å flytte store ting fort i haven. Vi har funnet ut at istykkerbitte potter blir store sorte skjermer - som lett kutter mange tulipanhoder på veldig kort tid. Jeg vet ikke hvor nyttig den kunnskapen er?
Det jeg trodde var en genial plassering av små vårskatter, i opphøyde bed rundt Palmesypressen, var slett ikke genialt. Nå er de andrepet av sypressens ubarmhjertige rotnett, og må graves opp og flyttes til skogen. Graves er litt lettvint sagt - de må forsiktig vikles ut. Trillium. Anemonella. Anemonopsis. Anemoner. De står i kø og vil reddes.
Når jeg anser det som tomt, skal Helleborus og Hosta få et forsøk. Det ser ut som om de er tøffe nok til å kreve sin underjordiske plass.
Og innimellom glemmer jeg meg, og blir sittende - å luke!
