Clematis - på tampen

Noe av det fineste jeg vet er clematisblomstring. Fra tidlig vår til sen høst - store, vulgære, fylte. Lette tynne, sarte. Og alt imellom.

De trenger litt stell,  og de er primadonnaer. Sesonger uten tilsyn har vært dødlig for mange.  I dag har jeg fyllt på men litt høstsalg fra Rom.

Rom er clematiselskernes mekka - de har mange, fine, spesielle - og dyre.  I sommer oppdaget jeg at det er uventet godt utvalg på Hesleberg også.  Det er blitt bedre tider for clematisinteresserte som vil inspireres der og da. Egenimport av planter er på den annen side blitt mer styrete.  Så vi er like langt?

Her er dagens lykkeliste:

Clematis viticella Wonderful, 3 meter, rosa, juni-oktober.



Clematis viticella Emilia Plater, 2-3 meter, lyslilla, juli-oktober.



Clematis patens Paradiso, 2 meter, rosa med mørkere kant, juni-juli.



Clematis viticella Kaiu, 4 meter, lys rosa, klokker, juni-september.



Clematis patens Green Passion, 2 meter, fylt lysgrønn, juni-juli.



Clematis viorna Peveril Peach, 2 meter, lys rosa, lukket klokke, juni-september


(Bilder fra nettbutikken)

Så har du en ledig vegg, eller stamme, eller skråning - så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Nå :-)

Ventebedtid -eller noe

Innkjøpsstoppen klarte jeg å holde ved like til langt ut i juli. Med noen mindre unntak. Og det er ikke mengder som har kommet til etterpå heller. Men noen kasser står og roper, selvfølgelig. og siden årets sydveggprosjekt ikke er ferdig, må det vetebed til. Enkelt og kjapt, alle planter i jorden og ingen energi tapt.  Jeg har til og med fått hjelp til sortering av døde og levende skatter, og de er plassert på plenen ved det nyoppgravde bedet.  Da skulle vel lykken være komplett?  Sol er det også, og jeg har ledige timer.

Klang sa det da fjerde rad med iris skulle ned. Klang - ved siden av også. Sten er gull, det er jo det, men hvorfor akkurat her, da?  Akkurat i dag hvor jeg faktisk hadde kommet i gang med litt graving?  Og den rører ikke på seg med spetthjelp heller, så den er enten stor, eller ligger tett sammen med mange venner.

Waffel ble uansett inspirert - og gravde opp sin store Ragnhildpresang fra et ukjent sted.
Aldri så galt, er det godt for noe.

Hilsen fra Strandhushaven, stedet som er lite besøkt av sin eier, men alltid byr på spennende overraskelser om jeg våger meg ned i jungelen.