April og tystnad

Tomas Transtrømer døde i slutten av mars. Mellom alle hans gamle dikt om døden, fant jeg overraskende et om ME. Om å lete etter ord som glipper. Om litt kjipe dager - dog ikke uten lyspunkter. Jeg velger meg det, siden det er blitt april. Fra samlingen Sorgegondolen i 1996:

Våren ligger øde.
Det sammetsmörka diket
krälar vid min sida
uten spegelbilder.

Det enda som lyser
är gula blomor.

Jag bärs i min skugga
som en fiol
i sin svarta låda.

Det enda jag vil säga
glimmar utom räckhåll
som silveret
hos pantlånaren.



Det opplagt lyspunkt er at superlokalgartneriet på Vegge har åpnet. Etter å ha lest listene over årets planter opp og ned, er listen lang - og prioritert. Aller øverst tronet den nye Annabelle'n.

Hydrangea arborescens Invicibelle Spirit. Jeg tok ingen sjanser og fikk sikret meg én med en gang de åpnet. Lengeblomstrende hortensiaer har jeg vært på jakt etter lenge, og Annabelle har vært i særklasse. Hun er et sikkert blomsterpunkt hele sommeren. De siste årene har Endless Summer-serien vært en mulighet, men det er en macrophylla, og jeg har ikke helt fått dreisen på dem (=de er døde). Den langt mer herdige arborescensen ønskes herved velkommen!  Å finne en plass til den er neste oppgave - den må jo stå et sted hvor langblomstringen virkelig kommer til sin rett. Rosa langblomstring.

Physochlaina orientalis er en for meg helt ukjent vårglede som sto og fristet i solen utenfor gartneridøren. Fristelser av denne typen er det ingen grunn til å stå imot. Jeg finner ikke noe norsk navn på den, men alle tidligblomstrende juveler er velkomne i haven. Det er en helt egen fryd med de tidlige. Nå er denne i "jukseblomst" fra drivhuset, men det tar ikke akkurat charmen fra den.




Jeg venter litt med å plante den, så kan jeg nyte den her sammen med de gule rosehodene, mens jeg ser på gamle hustegninger som kommunen har funnet frem til meg fra sine arkiver og drømme om at det skjer ting med vegger og tak vinduer og isolasjon. Kanskje snart.