Jeg har aldri sett på meg selv som et tålmodig menneske. Og jeg hadde aldri, aldri, aldri trodd at dette huset skulle se likedan ut i så mange år. Ikke bare likedan - malingen løper ned av veggene selv, så det ser enda verre ut. Det er en grunn til at bildene i bloggen omsorgsfullt bare tas mot vannet eller ned i bedene, aldri mot huset. Det er ikke bare bildene; jeg ser på huset så sjelden jeg kan, jeg også. Storthujaen forsvant rett etter overtagelse vinteren 2010, men huset ser likt ut enda.
Jeg har forsøkt! Det gikk med adskillig frustrert energi da jeg hyret inn en arkitektdame fra Tønsberg for noen år siden. Det var det jeg trodde jeg gjorde - men det var mannen hennes som plutselig tegnet i vei. Romskip var ikke bestillingen, men det heftet ikke for ham. Man må jo ha respekt for huset og dets egenart og dessuten kunne ikke konstruksjonen av slike hus tåle et oppløft slik jeg ville ha. Sa arkitektmannen, som det ikke var mulig å få til å slippe sin arkitektkones oppdrag. 
Det var tragikomisk å få tegningene fra kommunen. Originalene. De har 1952-versjonen av det oppløftet jeg ønsket meg. Så da er det vel mulig likevel! En runde i forliksrådet måtte til for å bli kvitt romskipelskerne. Anbefaling: Styr unna Syd Arkitekter!
Dette er bestillingen. Nå håper jeg det endelig kan skje noe, så jeg i løpet av etpar/noen/endel måneder kan rette kameraet mot huset uten å få stive kjever og tårer i øynene. At jeg kan være inne uten å dele stuen med snefonner, og slippe å tørke vann fra gulvet i første etasje når det regner. At kottet som har æresplasseringen i midten i annen etasje skal byttes ut med et soverom med den aller fineste utsikten i hele verden. I hele min verden, iallefall. I morgen skal det skrives kontrakt. Jeg synes det er helt surrealistisk. Tenk om det virkelig skal skje noe! Hjelpes!
