Og bakom synger svanene

Echinaceaene briljerer foran Strandhuset nå. Mac and cheese, årets nyervervelse fra Vegge i forgrunnen.

Desverre står de akkurat der gjester parkerer, men vi ser dem jo fint fra haven. Jeg hadde håpet på flere nye i blomst, men barrot solhatter er ikke noe sjakktrekk. Neste import skal være planter eller plugger - jeg er helt ferdig med barrot! Fint om noen minner meg på det. Jevnlig.


Blomkarsen er ivrig i varm regnsommer. Nå i september har veksten tatt helt av, og de knallgule blomstene titter frem blant småtrær og busker inne ved sydgjerdet. Erteblomstene er også sene, men når jeg ikke får dem i jord før langt utpå sommeren, har jeg ikke mye å klage på. Bare notere at sikkert er lurt å plante dem ut tidligere, eller kanskje rett og slett så dem ute. MariO anbefaler det, og hun har som regel rett. En Kirengeshoma palmataknopp og en sommerblomst kjøpt som plugg på Plantasjen i våres. Jeg fikk aldri med meg navnet. Astrantia major med senblomstring og Sanguisorba sammen med en selvsådd cosmos.


Dette er et skogventebed. Alt står for tett, men småtrærne ser ut til å trives. Her er to Betulaer, en hvitbroket og en sortstammet og rødbladet bjerk. En rosa Hydrangea og en Euonymus jeg ikke husker navnet på. Den er mer oppreist og har enda finere frøstander enn Euonymus alatus. Flere ulike brokede lønner, Acer og en rødbøk, Fagus sylvatica tricolor. Ser du veldig godt etter, er det både mini- og mikrosyrin sammen med staudene i forkant. Må for all del ikke blandes med gress og ugress, som må kommet til ved bildefremkallingen.

I "skogen" står en Geranium wlassovianum. Den udmerker seg i år: har blomstrer siden tidlig juni, dekker snart 4 m2 og vever seg pent inn i de andre plantene. Den var nydelig i våres også - en rund tue med lodne blader før det var noe annet som hadde kommet i gang. Geraniumen har selskap av ulike Sanguisorbaer, tror det er en kommende dille. Noen kom fra Danmark i fjor, og jeg fikk en nydelig Sanguisorba obtusa på et hyggelig havebesøk tidligere i høst. De er hvite også - og det er flere som henger. Mmmmmm. Rhododendronen, de blå som jeg fikk av Ståle i våres, blomster igjen. Like nydelig klarblå som sist. Det er ekstra velkomment med uventede farger.






Mer av denne samme Hydrangea paniculata Vanilla Fraise som var på et tidligere bilde. Jeg er svak for den, tross fargen. Den forsøker å gjemme seg bak en liten Miscanthus. Mer wlassovianum mellom stenene.
Det vokser sopp i frukttrestammen - sikker god mat for den rustne fuglen Mathias.

Av de ni klematisene som ble plantet mot vannet, har syv vært oppe og fortalt at de er i live. Ikke alle like overbevisende, men salttestingen fortsetter. Viticellaene er i en klasse for seg, men Princess Diana er den nydeligste. Hun vokser som et uvær og setter knopper så det er en fryd.

Nå blomstrer de store Miscanthusene. Denne fikk jeg også av Ståle, men er usikker på navnet. Bladene har langsgående striper og bøyer seg 90 grader utover så gresset nesten ser ut som en busk. Stilkene har røde felt.




Det var et leven på langgrunnen i dag. Det er høyt vann og skarvene kranglet som tørkeplassene.  men det var svanene som tok oppmerksomheten. To par, og masse krangling. Skulle likt å vite hva som sto på.




Her er to av dem i ferd med å gå på vannet.

Løv

(En fagmands kommentar til naturlyrikken)

Min havemand mælede nu i oktober:

Det gleder mig inderligt årligt i maj

at høre dem hylde i muntre synkoper

det brusende løv som igen er på vej.

Dén lyriske hyldest til løvet, De klemter,

er nesten så køn så man selv græder blæk.

For - Gud, hvor man føler, det ikke er Dem der

skal rive det sammen og køre det væk.

Piet Hein

Bildene blir større om du klikker på dem

Morgenstemning uten Grieg

Jeg blir ikke lei. Hver eneste morgen er den der i en eller annen variant  -- denne utsikten fra PCplassen jeg har valgt. I dag var det disig sol, som sakte ble klarere. Det blir ensforming, og for noen kanskje kjedelig, men jeg blir aldri lei.

Etter 1000 åpne hager har jeg tenkt endel på de spørsmålene jeg fikk. Noen var av det greie slaget - hva heter denne? og den? og den? Ikke greie fordi de var lette å svare på. Til det er alt for mange merkelappet forsvunnet og hukommelsen er en sviker. Men det er svar, og andre havegjester kunne tre støttende til.


Spørsmål som Hvordan bestemmer du deg for hvordan det skal være? Og Har du en plan? er verre.  Har jeg det? Plan? Eller er det helt tilfeldig? Styrt av innskytelser mens gravemaskinen jobber eller hvor trillebåren er plassert?

Jeg er en systematiker, selv om jeg roter fælt. Jeg elsker standardiseringer, selv om jeg slurver med gjennomføringen. En god logistikk er viktig for meg - jeg kan gå i frø av et hotellkoldbord der tallerknene er plassert feil og skaper ville tilstander i køen. Uten at det blir ville tilstander i køen også, forresten. Selv om jeg er helt alene ved en kilometer bord.






Nicantor Parra og Alberto Giacometti, henholdsvis en chilensk dikter og en sveitsisk skulptør, er eksempler mine forbilder. I Kolbein Falkeids ord er dette Parras devise : "Maksimalt innhold med et minimum av ord, en språkets økologi uten metaforer og litterære, retotoriske figurer og billedlige uttrykk." Det er litt av en overgang fra Chiles store sønn Pablo Neruda - som for meg er uløselig knyttet til "metáfore" etter filmen Il Postino.

I et halvt århundre

har poesien vært selve paradis

for høytidelige fjols.

Så kom jeg rekende

og bygget rutsjebanen min.

Stig på, hvis du har lyst.

Det er ikke min feil om du kommer ned

med blodig nese og munn.

(Fra Versos de salón i 1962 Gjendiktet av Falkeid)

Alberto Giacometti, sveitseren med skulpturer og tegninger som sprengte ismene på sin tid. "Man kan ikke være figurativ surrealist", sa Breton og kastet Giacometti ut av surrealistbevegelsen. For meg gjør han det samme som Parra - reduserer idéen til en kjerne. En strek som fremdeles er et menneske - eller en hund eller en kjerre. Han sa selv at målet var å ta bort alt som ikke var en del av figuren, så den sto igjen som idéen av seg selv. Tok han så bort en bit til, forsvant figuren. 


"Now I must stop, besides they're closing up, one must obey the rules."





Omsatt til have betyr dette for meg at det ikke er en fastlagt plan, men prinsipper for hva haven er og skal være. Funksjonsprinsipper og estetiske prinsipper. Subjektive sådanne, selvfølgelig... Det gir en passe blanding av styring og frihet, og jeg kan se hva haven "vil". Haven skal kunne brukes, hele haven skal brukes og jeg må finne noe som gjør at man vil gå til eller se på alle deler av den - det er funksjonsprinsippet. Det subjektive estetikkprinsippet er hva jeg liker.....


Haven har tre hovedstrukturer som resten skal støtte opp om. Japanlønnen, palmesypressen og aksen fra kjøkkenhaven til vannet. De fleste legger merke til dem -iallefall trærne. Aksen er ikke så synlig, og heller ikke ferdig utviklet ennå. Noen ser hvordan haugene, treplattingen og dammen er lagt for å tilpasse seg disse hovedelementene, andre ser plantedetaljene - eller de ser ikke haven i det hele tatt-, men den fantastiske utsikten. Det er ikke bare bare å konkurrere med Oslofjorden en dag vannet glitrer.

En av havegjestene tok bilder, og har lagt dem ut i sin egen blogg - du finner den her: Snuffeldyrets hagevandring. i den bloggen finner du også to andre vestfoldhaver som var åpne sist søndag.

Tøff i tryne.... not!

Dagen før dagen. Nå skal alle ugresshavers mor vises frem. Angrer, angrer. Angrer!

Denne sommerfuglen hadde funnet en favoritt


Men ingen hadde funnet denne:

Eller denne:

Eller denne:

Eller denne:

Men om noen finner dette stedet kan det hende at de synes det er fint :-)

Og her er det da heller ikke så verst:

Disse er iallefall gode:

Og Crown Princess Margareta, en nydelig Austinrose, den må alle like. Den dufter fantastisk!

Så det går nok bra - tross alt. Det hjalp litt dette, om en liten stund er jeg sikkert like tøff i trynet igjen!  En hjelpende Cava gjør sikkert susen. På'n igjen!

For det er virkelig viktig at vi åpner havene våre! Selv om det sitter langt inne. Og det vil være mye ugress og styr her i morgen - men det er NOE fint!

1000 åpne hager på søndag

Varmen forsvant. Plutselig. Men kommer på besøk fremdeles. I formiddag var det smellvarmt, men da månen viste seg frem over Bastøya ble det merkbart kjøligere igjen.

Søndag er det 1000 åpne hager i Hageselskapets regi. Jeg har meldt på Strandhushaven. Nærmest som protest mot at åpne haver nesten er blitt synonymt med Veldig Flott Hage Uten Ugress. Strandhushaven er bare én sesong gammel og er slett ikke ferdig. Store områder er bare ugress.  Men noe er kommet så langt at det er lett å se hvordan det skal bli. Og noe er helt ferdig. Og litt mer blir satt i stand før søndag - med egne og andres hender!  Det er noen dager igjen heldigvis, for trappen er halvferdig og den er ikke helt alene om det. Jeg synes det er mye som er verd å vise frem allerede, og andre haveinteresserte kan forhåpentligvis både få og gi litt inspirasjon.








Men det viktigste er å være med å senke listen for hvilke haver som er severdige. Jeg tror at vi trenger en haveåpenhetskultur som gjør at vi lettere kan dele havene og havegledene våre med hverandre - og andre. Jeg håper noen av de som er ute og går tur forbi, stikker innom haven min. Jeg har jo sett at mange kaster lange blikk inn, og tydelig lurer på hva som foregår. Nå er det mulig å ta en titt. Og kanskje bli litt haveinspirert. Skal vi dele denne hobbien med flere, må vi jo vise frem hva vi driver med. Og de aller fleste av oss koser oss i haver som ikke er parker, i haver mer eller mindre fulle av ugress, men som regel proppfulle av planer og drømmer og en spennende plante bak der, og en helt spesiell busk der, og treog førten nesten like varianter av en yndlingsplante. Og ikke kan vi navnene på alle heller - men vi er noen kløppere til å hjelpe hverandre med navningen!

Velkommen inn!

lykken, haven og havet

Lykken er nå - og den er i haven.
Den er her når mange venner lager sommerlyder ved bordet. Når Delphi sovner under plommetreet. Når ungene overbærende kritiserer de gamle og falleferdige havemøblene som de vet jeg ikke har noen planer om å kvitte meg med før de fysisk faller sammen. Når svetten siler og støvskyen står og en meter skråning til er overvunnet. Når de tørre pottene suger til seg vannet. Når proseccoflasken er tom og promillen likevel knapt har steget. Når badegjestene blir liggende i 20 cm vann og ikke ser ut som om de har tenkt å reise seg mer den dagen. Når tomatene er SÅ gode. Når jeg stjeler en avis over gaten og kan sitte og bla i nyheter og ikke-nyheter og kanskje lese noe av dem. Når vinden stryker ut slitne tanker i sommernatten. Når jeg vet at jeg bor her.

Det er noget særlig ved lykken
man kan blive helt glad
når man møter den
men også beklemt
står stille lidt
lister sig varsomt frem
som i et minefelt
og hver gang man setter foten ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder sig
er det en lettelse
for det er noget særlig ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger feilen der
man kender for lidt til den
burde sætte sig mer ind i den
jeg tror det er en treningssag.

Benny Andersen (han med "om lidt er kaffen klar", vet du. Og Gerd)



Altså -- jeg trener!

Invitasjon

Det er vann i den lille dammen. Tusen takk til solen og alle som var innom for å dra i damduken! Av erfaring vet jeg at det er laaaangt fra vannfylling til ferdig dam, men jeg kan se treet speile seg og vi alle får bare overse den sorte damduken fremover. Jakten på stener uten spisse kanter har startet!

I helgen får jeg besøk av havevenner. Gleder meg! Til å snakke, diskutere, få råd og dele erfaringer, til latter og sannsynligvis litt alvor også. Lørdag blir det selvfølgelig sol hele dagen, hageprat og med passende hjelp blir det grilling utover kvelden. Noen trenger dyne eller sovepose, andre sover aldri.

Er du på disse trakter og har lyst til å stikke innom for litt havefellesskap, gjør det! 
Lurer du på veien eller noe annet, send meg en PM på Hagegal (Mikkel) eller på Hagepraten (Maria)

Status torsdag morgen - sannsynligvis status for fredag og lørdag morgen også -- det må da være solings- og kajakkvær, dette her??

Ikke helt havefokus

Tog i Tønsberg i går. Mange, mange mennesker. Med blomster og fakler. Et protesttog mot den meningsløse volden som har preget landet siden fredag. Et tog for samhold i en vanskelig tid. Unger, ungdom, voksne, eldre. Avisen sier 15 000 av oss. Det er mange i en ganske liten by. Det gjorde godt å gå midt inne i folkemassen, være en del av insisteringen på at uforståelige handlinger ikke skal få skape redsel, men at vi skal holde fast ved vår skandinaviske linje  - åpenhet og demokrati.

Jeg leser aviser og artikler på nett. Omigjen og omigjen. Er det noe nytt? Leser igjen - nei, det var ikke noe nytt. Det står ikke at det var en grusom spøk, det er sannheten jeg leser. Alle ungene er skutt, regjeringskvatalet er bombet. Detaljene fylles ut - jeg leser dem, oppsøker dem, men vil likevel ikke vite. 

 Det er en grå morgen. Det passer ganske godt.






Og en ny dag er i emning - kaffen er klar og det er tid for en runde i haven. Det er en stund siden den forrige.

Den tyngste dagen

Å vakna, og kjenna
sitt hjarta falla
steintungt og myrkt
mot forherding...

Seint lyfter havet si bylgje,
seint rodnar skog i djuvet,
seint byrjar logane å sleikja i helvete,
seint gjeng sanningi upp...


Olav H. Hauge

Haven blomstrer som om ingenting har skjedd. Nydelige dagliljer som blomstrer for første gang her.
Rosene er plaget av regnet, men noen gjør et krafttak og sprer noen kronblad og litt duft ut som trøst.

Et skritt videre på dammen -- et teppe som skiktskille mellom jord og grus, og masse grus til drenering under damduken. Linselusen er med. Som alltid!