onsdag 6. oktober 2010
Lavvann og høyvann
Bloggteknikk, takk

torsdag 23. september 2010
Glasshus
Jeg har samlet på glass lenge. Ikke systemati
Glassblåserhelten AnneKa med glasshytte i Vivestad i Indre vestfold har laget mange av glassene mine. Og etter at jeg flyttet til Horten og oppdaget at Vivestad faktisk er i nærmiljøet, er det blitt flere. De to første bildene har jeg lånt fra hjemmesiden hennes - Glasshytta i Vivestad. Ellers blir glassene anskaffet der jeg finner dem. Brudd på Grünerløkka. Kunstindustrimuseet i Trondheim er heller
AnneKas Sommerlikør og en liten karaffel som jeg ikke lenger husker hvor er kommet fra. Ebeltoft kanskje? De tre lyseblå er iallefall danske. Annensortering fra to glassblåsere i et nedlagt meieri langt oppe på Jylland. Nesten i Skagen, men likevel milevis fra. Heldigvis.
Glass med hvite klokker. Og en trapp. Alle nye, alle mulige romglass, alle nydelige :-) De to nederste heter Frosta. Det siste, som kansje er det aller fineste, har striper i den hvite klokken.
Det høye, lilla glasset har vært en favoritt lenge. Nydelig med den ujevne “kulen” og den slanke klokken. Og utrolig fotogent! De to mindre er fra helgens innkjøp, kandidater til å bli romglass. Eller bare mer pynt. Rart at andre kanskje ser på glassene mine som nips. Jeg som ikke eier en nipsgjenstand!
Konjakkglass. Like. Skjønner ikke hva som gikk av meg. Sikkert en hyllest til min borgerlige sjel. Men fine er de. Og de kan sikkert brukes en kald vinterkveld.
Det blir sikkert mer glassbilder. Av sand er de kommet, til sand skal de bæres.
Gårsdagens soloppgang med skarv- verd å dele!
fredag 10. september 2010
Sopp og haveinspirasjon
Høst er havetid! Havetid! Jeg trenger litt mer inspirasjon, slik at jeg får løftet blikket høyt nok til å overse alle kassene med planter som griner av dødsredsel. Helt reell, forøvrig. Etpar blir reddet hver dag, men det er neppe tid til alle. Og jeg er egentlig klar for mer entreprenørvirksomhet. Så vi dro til Ramme. Tidlig på morgenen.
Og hva er mer inspirerende enn Rosemary Vereys staudegang i midtaksen i Havlyst – Petter Olsens have på Ramme Gaard. Havegangen bærer navnet Fire and Ice – hvor flammene er plassert midt i, og isen er henvist til øverste og nederste del. Trekanter av stauder, avbrutt av stativer med roser og klematis, og de flotte oppsurrede søylebøkene.
Læring: Stauder og sommerblomster om hverandre. Store grupper like planter. Variasjon av blomstringstidspunkt. Høye planter bak som kant, så høy så man ikke kan se over.
Dette er en drømmeplante. Gunnera. Kjempedigre blader, så store at man kan gå under. Dette eksemplaret er noen år gammelt, men det frøs ned i vinter til tross for at det ble pakket inn etter alle kunstens regler. Jeg har kjøpt en liten en. Ganske liten. Den skal pakkes inn i isolasjonsplater før kulden ødelegger den, for den skal bli stor og leve lenge i haven. Håper jeg. Ryktene sier at Christopher Lloyd ha sagt at dersom oppgaven er dekorering av større rom – Royal Albert Hall – er Gunnera et godt valg. Det er mulig at jeg bør endre en strek eller to på ombyggingstegningene for Strandhuset. Og dessuten skaffe noen 1:1 marmormennesker til å plassere rundt i skogen bak den.
Markdekkere får jeg nok aldri nok av. I Havlyst har man forsøkt å dekke marken med sølv i flere år. I år ser det for første gang ut som om de vil lykkes. Grønn- og sølvbladet lamium og ulike Brunnera macrophylla, her: Jack Frost, danner et (litt løst vevd) teppe. Læring: Enten mye tålmodighet, store mengder planter – eller små områder med sølvskogbunn!
Og husk: Uten mennesker, stopper haven!
mandag 6. september 2010
Drømmeporten
Det var lite for deg,
men mykje for meg:
Eit smil då det galdt
og eit handtrykk var alt.
Tåre
du tarv ikkje falla
Eg veit du er salt
Olav. H. Hauge
lørdag 28. august 2010
Horten Kommune, byplanlegging – og behovet å ødelegge mer kystlinje
Alle hus og alle haver har et nærmiljø. Noen dager føles nærmiljøet mer truende enn andre dager. Det kommunale nærmiljøet er det mest truende i min hverdag – i dag som i går, som for for lenge siden. Jeg håper Horten Kommune tar arbeidet med ny arealplan veldig alvorlig, men jeg føler meg slett ikke særlig trygg på det.
Alle kommuner har sine dårlige perioder. Horten kommunes dårlige byplanperiode har vært lang.
Nedenfor Torvet rev man alle de små, hvite husene. Helt ned til havnen. For lenge siden. Men ikke lenger enn at jeg husker fiskebutikken og drosjestasjonen i de øverste husene. Men man bygde ikke rådhus på den mest opplagte rådhustomten i enden av Torvet, men Domus. Flatt, én etasje, med metallplater på fasaden. Det var verken pent eller interessant da det ble bygget heller. Domus er nå renovert, dvs. blitt et lite kjøpesenter. Ved siden av et annet lite kjøpesenter, som også har en litt trist historie og stadig ønsker å bli noe nytt og bedre. Nedenfor disse ligger Kjøpesenteret – det med stor K. Litt større, men ikke så stort at det blir særlig folksomt. Det ligger ned mot fjorden, men det har ikke de handlende noen glede av. Et kjøpesenter som har respekt for seg selv, har ikke vinduer og dagslys. Det er en sannhet! Kjøpesentersannhet.
Bussholdeplassen er naboen til Kjøpesenteret, deretter følger et helt inneklemt Rådhus med fasade mot et usynlig lite torv. Biblioteket ligger ved det samme torvet, eller passasjen som det kanskje heter - før en bortgjemt politistasjon danner overgangen til et nesten utdødd sentrum. Butikkene har jo i stor grad flyttet til et av sentrene. For å redde Storgaten vil man nå stenge den for biltrafikk. Fra før av har man innført avgiftsparkering i hele sentrum. Dette er tiltak for å få folk til området , leser jeg at noen mener. Uten at jeg skjønner den logikken.
Det siste skuddet på kjøpesenter-i-Horten-stammen er nok et lite senter ved vannet. Høres hyggelig ut, ikke sant? En god idé for en kystby! Men – senteret er plassert uten kontakt med de tre andre småsentrene – det er vanskelig å komme dit uten bil. Det har dessuten Legolanddimensjoner på kjørefilene og trange parkeringsplasser. Fasaden er mot rundkjøringen der fergetrafikken spiller hovedrollen. Det er “selvfølgelig” ingen adkomstmulighet direkte fra rundkjøringen. Og utsikten? Hele sjøsiden av huset er forbeholdt kjøreramper for biler og søppelhåndteringen. Det er noen ledige plasser til nye hus ved siden av. Det er i seg selv bekymringsfullt… Og jeg glemte vel å si at kjøpesenteret rager akkurat så høyt at det tar fjordutsikten fra hele den bydelen som ligger bak. Det skulle bare mangle, lissom…
Horten har mye kystlinje. Inne i byen og både sydover og nordover. Det foreligger ingen samlet plan for å passe på den og få den til å fungere for byens innbyggere og turister og trekke penger til byen. Det er halvhjertede forsøk og adhocpregede enkelttiltak. Indre havn, for eksempel. En perle! Vi kom padlende inn gjennom kanalen og møtte de gamle teglstensbygningene som nå gjør tjeneste som museer. Glade sommergjester i store og små båter – men bare noen få – for disse plassene er det ingen som reklamerer for. Vi padlet lenger inn, og kunne nyte en fantastisk solnedgang i utsikten over Løvøya og ås etter ås innover i Vestfoldkvelden. Turistbyen Horten er en hemmelig herlighet, var beskjeden jeg fikk fra mine sommergjester. Ingen av dem hadde hørt om Horten som kystby, som ferieby – bare som det stedet der fergen går til Moss, og noen biler mistet strømmen mens de venter.
Den delen av Indre havn som ikke er museer må kunne betegnes som “ymse”. Noe er industri, på tuftene etter det nedlagte Horten Verft og sikkert også på den fra flyttede Marinens tomt. Solgt for en billig penge til private investorer for lenge siden. Det la standarden, siden er det solgt for billige penger både her og der langs vannkanten. Og private investorer har pr. definisjon intet ansvar for helheten. Det har kommunen. Men kommunen vår har ingen plan…
En annen bruksmåte som er populær i kommunen er “fylling”. Indre havn har sin – den ligger der i all sin velde med et frodig lag ugress oppå. Inni ugresset ligger et eldresenter og sykehjem som har en arkitektur som iallefall vekker debatt. Vellykket synes jeg – om man ser bort fra stilbrudd representert eksempelvis av Maxbokjøpte levegger. Og manglende omgivelser. En blindvei på prærien er ikke noe lett sted å få til hygge. Rett syd for sentrum ligger neste fylling. Denne har fått en hel liten bydel på seg. I en by uten byplanlegging går ikke uventet den eneste utkjøringen fra området rett inn i en kollisjon med fergetrafikken, og det tok omtrent 10 år før kommunen tok kyststien på alvor og lagde en trasé til den mot vannet. Ikke helt ferdig ennå, og truet av planer om kunstige halvøyer som nye fyllinger. Forhåpentligvis ønskedrømmer, for der foreligger det faktisk et fornuftig vedtak fra Horten kommune Så kommer Rørestrandcampingfyllingen – en diger slette uten nevneverdig beplanting. Seilbåthavn er det plass til også, og noens massedeponi. I aktiv bruk, på og utenfor kanten på den eksisterende fyllingen. Det var mange fyllinger, og kanskje har jeg glemt noen. Den nye søppelplassen ligger heldigvis ikke ute i vannet, så noe har beveget seg i riktig retning.
Det er flere planer for vannkanten i Horten, planer som ikke er imponerende verken hver for seg, eller som del av den ikkeplanlagte helheten. Det er trist å se. For denne byen har en unik mulighet. Kanskje man skulle bruke noen få Robekkroner og gå til anskaffelse av Asterix og byplanleggeren?
Det siste kystangrepet i denne lange skrivelsen er vidløftige planer om å ta en del av den nydelige sydgående kyststien og forvandle den til stålhavn. Ikke det at Horten trenger mer havn – vi har jo både kommunal dypvannskai og privat industripark. Men ødeleggelseslysen er uten grenser. Jeg håper inderlig at du og alle andre skriver under på protestlistene! Og at de statlige vaktbikkjene er seg sitt ansvar bevisst. Tilsammen må det vel holde mot inkompetanse og uforståelig utbyggingslyst av lokalpolitikerne i Horten Havnestyre.
Du finner omtale av havneetableringsplanene og argumentasjon mot stålhavn på kyststien her:
Underskriftskampanje mot havneutbygging på Langgrunn
Takk for din underskrift!
Takk for at du lager en lenke til din egen facebookvegg!
Takk for at du tipser vennene dine!
fredag 13. august 2010
Den store thujakrigen
Det regner i dag. Overgartneren har lært – hver annen eller tredje dag skal det vannes skikkelig. Især når noe er blitt plantet. Da får jeg ikke plantet pil eller roser, ikke kommer jeg videre med den lille skogen min heller. Greit å ha denne Overgartneren å skylde på – både pil, roser og skog har stått på vent siden i våres…
Og i våres ble de ikke plantet fordi tomten ikke var helt klar. De som bodde her likte vintergrønne trær, og ettersom de ble eldre ble nok klippingen et større og større problem inntil den bare ble droppet. Og thujaene vokste kjempehøy, kjempehøy, kjempehøy…. Og siden det likevel regner, kan jeg lete opp passende bilder i PCkaoset.
Dette er hovedthujaen. Den fylte omtrent like mye plass som et hus, den var 9 meter i diameter og godt høyere enn huset.
Thuja-Maria: 1-0
Den andre helgen i mitt Strandhuset-liv var det thujafellefest. Store og små stammer, 20 tilsammmen skulle til pers. Og ned kom de! Og fyllte all tilgjenelig bakkeplass. Thuja-Maria 1-1
De neste ukene brukte jeg til å samle granbar, flytte granbar, slepe granbar, stable granbar i hengeren og kjøre til hageavfallsfyllplassen. Jeg vet ikke hvor mange turer, men det var mange. Veldig mange. Det var blitt vår før seieren kunne innkasseres. Thuja-Maria 1-2
Roten måtte jeg ha maskinell hjelp til. Den ble veid inn ved levering til 2 tonn. Thuja-Maria 1-3
Nå er området lagt brakk. En stor presenning med grus og grønnsakhave med pallekarmer pynter litt opp. planen er at dette skal stå etpar år, og deretter gi plass for den ordentlige grønnsakshaven – den med kastanjegjerder og bed i bakken. Thuja- Maria: 1-4!!!!
onsdag 11. august 2010
Nye tider i Strandhuset
Det går fremover i haven. Med eneansvar for både have og hus er det ingen det skal ventes på – og det er lettere både å komme igang med og gjennomføre prosjektene. Og heldigvis betyr ikke eneansvar at jeg ikke har hjelp. Det har vært mange hender i arbeid her; venner og familie, nye og gamle! Jeg er spesielt takknemlig for en hemmelig dugnad som ble gjennomført mens jeg var på en aldri så liten Danmarkstur til havevenner. Det var et helt utrolig syn da lyskasterene gikk på da vi kjørte inn i haven klokken tre på natten.
Nå er det kveld – jeg sitter på verandaen med Radka Toneff i ryggen og en grå sommerfjord foran. Noen nattebåter med hvite, grønne og røde lys på. En hund og et saueskinn. Og roseduft. Og sommerminner på netthinnen. Her kan du også høre: Toneff og månen :-)
Den store hvite porten mot stranden er en gave fra Mari. Den er håndlaget og godt brukt, og er satt opp etter alle kunstens regler på Hemmeligdugnaden. Den står fjellstøtt og skal nok klare både høst- og vinterstormer, den skal holde hunder inne og lokke menneskene ned til vannet. Min barndoms steinbrygge synes godt bak porten. Og Little Barrier Rief – grensen for å kunne slippe ned rorene på kajakkene
Jannickes garasjebåt er kommet til heder og verdighet. Sammen med Solveigs motor gir den mulighet for fiskelykke og annen lykke. Og når det er høyvann kan den gjøre gjesteopptredner på hjemmestranden.
Selv denne blåsige sommeren har det vært lange, varme, aktive dager. Jeg krysser fingrene for at det blir mange flere.

