Et hundeliv

Schæfervalper er det nydeligste som finnes, og Delphi var selvfølgelig den aller nydeligste















Siden ble hun den fineste schæferen
Alle bildene blir store om du klikker på dem

Det er triste og rare dager når en følgesvenn er borte. Delphi har fulgt meg i tykt og tynt siden våren 2008. Jeg hadde regnet med noen flere år.

Ingenting tydet på at Hemsedalsturen i høst skulle bli den siste fjellturen. Det var uansett en flott tur - og et gjennombrudd for Delphis vennskap med Bark og Snø. Tiden som enehund var definitivt over, om enn for en kortere periode enn vi trodde.


Høsten ga hofteproblemer, men de var varierende og var absolutt mulig å kombinere med et fint hundeliv. De siste dagene gikk det fort nedover og beslutningen om at det var så alvorlig at hun ikke skulle måtte ha det sånn, ble tatt i fellesskap mandag kveld. Veterinæren gjorde sin jobb rolig og pent, og Delphi sovnet uten å være redd. Akkurat slik det skal være.  Vi tobente dro alene hjem. Noen var oss temmelig tårevåte.

Det har vært gode år.
Hunde- og haveår.
Høybråtenhaven og Strandhushaven - og ikke minst Delphis kjære langgrunn.

Hun var en vannhund. Aller helst i vannet. Aller helst med den oransje flytekongen. Når den ble tatt ned fra skapet, var det vill, ren lykke nedover trappen, nedover plenen, gjennom porten og ut i vannet.

Og det har vært mange og lange lengselsfulle blikk gjennom de varierende gjerdene.

Saltvann er best for en Vestfoldhund, men ferskvann funker fint.


Delphi var med i kontrollgruppen for midlertidig elvekryssing da broen ble reparert.

Og pinner på tur i Niskinnvann fungerte helt strålende.

Hun har alltid vært en hjelpsom hund. Her dokumentert med nødvendig nedkjøling av sittepute

og gravebistand. Det har vært akkurat passe med gravebistand.

Hun skjønte tidlig, nesten av seg selv, at bar jord kan det graves i, men det var helt uaktuelt å grave når noe var blitt bed.  Forskjellen er hårfin - når vet man at det er noe nedi der?  Det har gått over all forventning! Inspisering er noe annet. Klart en havehund må ha kontroll også når andre forsøker å grave.

Jeg må nok kjøpe massevis av nye kluter nå som oppryddingshjelperen er borte. Utallige småkatastrofer er avverget av hurtig opprydding på gulvet. På den annen side kan det bli redusert behov for sengetøysvask.....

Mye av Delphis uteliv har vært i haven. Sommer og vinter. Vi har ikke gått mye tur i kvartalene her, men desto flere haverunder. Det skal nok bli en overgang å sørge for at skjærer og kråker holder seg unna redebygging i Palmesypressen helt alene, sjekke om måkene holder seg utenfor gjerdet helt alene, sjekke om det er katter i den lille skogen helt alene, og ikke minst om det har dukket opp noe spennende i dammen. Helt alene.

Det blir vanskelig  å venne seg til at det ikke står to store schæferører og lytter når jeg har gått utenfor hundepoteområdet.


Have var fint, vann var best - og tur var den klare nestbeste. Vi har hatt mange flotte turer.















Trekkhund, lekehund, varmepute.
Drittbikkje, til tider. Men aller mest en trofast turkamerat.



Formiddagsturer
Overnattingsturer
Løyper og villski

Hun skjønte dessverre ikke
 poenget med å være
soppsnusehund, men spennende
elgkadavre fant hun til oss


En glad hale foran på stien

Det siste året har det vært oppussing i Strandhuset. Overalt og hele tiden. Delphi har tatt det på strak arm. Krøllet seg sammen ved siden av kappsagen. Sov i vinkelsliper- og Feinbråket. Tok imot alle som har jobbet her som fine tilskudd til flokken. Det er ikke hun som har savnet vegger og tak, og hun var avgjort ikke høyderedd. Verandabalansering ble høstens favoritt!

Jeg griner litt til
Det gir seg sikkert igjen
Alle de gode minnene som disse bildene bare viser bittesmå bruddstykker av, har jeg for alltid
Mange andre har sine Delphiminner

Så på et vis er du ikke borte likevel, Delfen, du er bare ikke her lenger