Fordommer og nye helter

I dag var siste dagen av Moderna Museets store Hilma af Klint-utstilling på Høvikodden. Den har stått siden oktober, og jeg har tenkt at jeg skulle se den mange ganger. Det har ikke blitt noe av. Senest i går formiddag slo jeg fast at det var ergerlig å gå glipp av den.
Men så ble det en mulighet likevel. Og ikke bare det, jeg fikk fint følge også!

Aller siste dagen - jeg var forberedt på tett folkemasse i langsomt sig mellom rommene utstillingssalen er delt opp i. Men vi var tidlig nok ute - det eneste som var fullt litt før 12 var parkeringsplassen. Jeg hadde gjort leksene mine. Lest opp igjen om den svenske skrullete, spiritistiske, hemmelighetsfulle damen som malte modernistiske, store lerreter. Jeg var fascinert av former og farger - og klar for å storsinnet overse skrullehverdagen hennes.

Det er da dagens helt uventede helt, Iris Müller-Westermann, entrer scenen. Noen ganger blir man helt satt ut av kunstformidleres evne til å presentere og plassere sine kunstnere. Det er lenge siden det traff så sterkt - da var det Tordis Ørjaseters biografi om Sigrid Undset som gjorde at jeg sperret opp øynene og ble en svoren fan av dem begge for alltid.

I dag var det Dr. Iris Müller-Westermann, Senior kurator for internasjonal kunst ved Moderne Museet i Stockholm. Innerst i salen sto en TV der hun presenterte utstillingen så alle mine fordommer ble plukket fra hverandre. Det er like pinlig hver gang. Kvinner på slutten av 1800-tallet kunne nok få kunstutdannelse, og det fikk Hilma, men som kunstnere ble de ikke anerkjent av de virkelig kunstnene - mennene. Jeg burde vel ha tenkt tanken?  Jeg har lest om hvordan det var - jeg skulle ikke ha spist skrulle-agnet så rått. Jeg kunne også ha tenkt på nyvinningene i denne tiden - Røntgen og Hertz som viste virkeligheter som ikke var synlige for våre øyne - husket at det var tiden for å ha et åpent øye mot nye perspektiver "mellom himmel og jord" - og tenkt at kunstnere søker mot yttergrensene for å finne rom for nye vinkler og sannheter. At dette var noe annet enn Agatha Christies skrullespiritistdameselskaper. Men det gjorde jeg ikke. Heldigvis fikk jeg hjelp. Hilma ble plassert omsorgsfullt inn i det samfunnet og den tiden hun levde i, og gitt den anerkjennelse hun fortjener. Jeg synes Kandinsky er litt mindre nyskapende nå.

Hilmas bilder er serier. Korte og lange. Den lengste er 193 bilder. Dette er ikke noe å få annet en en liten smak av på en søndag i januar. Stockholmstur til våren, kanskje? Og bokhandeltur?  Utstillingskatalogen var det dessverre helt tomt for. Noe sier meg at denne damen skal jeg slite med lenge!

Her er filmen som gikk på Høvikodden. Filmen der den flinke damen snakker om ting hun kan: