Hus. Hus.

Det ble en lang bloggpause.

Ikke bare var Delphi borte, men jeg innså etterhvert at snekker'n var borte også. Ikke helt konkurs, men nesten. Uansett ikke klar for å gjøre huset ferdig, tross avtaler og løfter. Nå er det ikke løftet en snekkerhammer her siden midt i desember. Sånt går på humøret løs.

Påsken kom og gikk - det var ingen høydare, verken skiturmessig (0) eller finværsmessig (2). Avdelingen for kos og besøk kom heldigvis en god del bedre ut (8). 2017påsken, fjellpåsken!,  er velkommen!

Snekkern hadde ikke skaffet byggetillatelse. Han sa bare at han hadde gjort det. Og bygde ivei. Ikke så kult å finne ut når endringene allerede er gjort. Men litt mer forståelig at fremdriften var som lus på tjærekost utover høsten. Det kunne jo ikke bli ferdig uten at alt kom for en dag. Nå er en ny byggefyr endelig på saken. De vokser ikke akkurat på trær. Nye tegninger er omtrent klare, og jeg skal legge nye nabovarsler i naboenes hender eller postkasser. Ikke noen humørløfter, det heller. Slike situasjoner egner seg best innenfor døren - helt i mørket nede innerst i kjelleren. Men når man har sine foreldre som naboer, ligger det an til alvorlige søndagsmiddager en periode fremover. "Var det ikke det jeg sa" - ish. Jaja - jeg skal stålsette meg. Pessimistiske fedre som attpåtil har rett, kan være sjarmerende. Om det er noen andres....

Det finnes en godside. Heldigvis. Fin utsikt fra sengen er helt utrolig fantastisk. Jeg har lagt opp til storutnyttelse, tildels hele dager. Hvis det hadde vært noen rettferdighet her i livet, skulle alle med kroniske utmattelsessyndromer og lignende uhumskheter fått tildelt soverom med fjordutsikt fra NAV. Det ville være den helt klart beste utnyttelsen av et slikt gode. Så når bare stemningen rundt uførhet og NAVstøtte snur, skal jeg komme med det forslaget. Fint om noen minner meg på det - det kan fort ta litt tid før vi er der, og jeg har ikke verdenes beste hukommelse.

Min gamle venn Finn er også inne i bildet igjen etter lang tids pause. Jeg er forelsket i de oransje bakerst. Kan tenke meg at duften ikke er helt lik liljene på bordet her, og at det kan være nødvendig med en karensperiode, men drømmen er å få dem omskolert til garderobeskap på soverommet. De står dessverre litt langt hjemmefra, men gode venner og deres venner trår til så det ble mulig likevel. Håper jeg.  Man kan aldri stole helt på Finn.


Men det er vår, og bare jeg finner stativet til kameraet, skal det bli vårblomstbilder. Det er endel å velge i der ute nå. De tidligste, skjøre tommasinianus-krokusene er revet i stykker av vinden, men det er kommet mer. Er på saken. Gleder meg til å se blogger og hjemmesider flomme over av vårblomster i ukene som kommer :-)