Havesamfunn

Det er ingen ensom og upåvirkelig ting å drive med have. Ikke engang midt på vinteren.

BBCs havemann MontyDon er ikke bare en programleder, han skriver også. Sammen med sin Sarah. Jeg bestilte en bok, riktignok paperback, men jeg var ikke klar over at det var en lesebok, jeg trodde det var en havebildebok som de andre havebøkene. Boken om juvelhaven var overraskende interessant. Jeg var ikke klar over parets fortid som smykkedesignere, visste ikke om deres økonomiske katastrofe på slutten av jappetiden og ble imponert over åpenheten rundt psykiske problemer og hvordan de takler dem. Selvfølgelig handler boken også om haven. Men ikke bare som have. Også have som behandlingssted og helt nødvendig fristed.  Jeg har mer å hente i den boken, og kommer ikke til å sette den i hyllen. Den skal få ligge i Leses nå! stabelen, for jeg må ha PC i nærheten neste gang – så de tiljublede plantene kan sjekkes og eventuelt bestilles

Endel viderverdigheter ved hjemkomst – jeg hadde glemt å lukke verandadøren på onsdag så det var kuldegrader i stuen da jeg kom hjem i går kveld. Før jeg oppdaget miseren hadde jeg tømt min lille G1-vedovn for ødelagte brennplater og skulle stable inn de nye reklamasjonsplatene som kom fredag etter 3 måneders venting. Og det manglet selvfølgelig en. Oppgitt samlet jeg alt jeg eier og har av ulltepper og Delphi og jeg har hatt en spesiell villmarksnatt i eget hus i natt. Nå fyrer vi med nye plater og gamle platebiter i skjønn forening inne i ovnen. Jeg håper den leverandøren klarer å få fart på reklamasjonsreklamasjonen. Ellers finner jeg et annet sted å kjøpe Handøl 153 og den nye stueovnen.

Havesamfunnet er overalt. I nettbokhandelen og på badet, der blodbegerfrø fra hagegal-Carmen (som jeg ikke har den fjerneste idé om hvem er) kanskje ser ut som om de har en visst grønnt muggbelagg…  eller spirer..   må se igjen snart. Det ville jo være helt utrolig om de spirer. Jeg har jo et digert blodbegerkompleks!

Og på Facebook. Den Wanna-be-onde Ingunn har lurt meg ut på glattisen –ut i fristelsen – helt ned på bunn. Med andre ord:  Jeg har kjøpt mer frø. Bare Campanula pendula syn. Symphyandra pendula, egentlig. Resten får jeg vel ta ansvar for selv: 

Knautia hadde jeg glemt – det må jeg ha. De fine mørkerøde tror jeg at jeg skal forsøke å minne Helen på at hun engang sa at jeg kunne tigge noen frøplanter av henne. Men Melton Pastels er lysere og litt blåere. Supersweet må man ha, og noen tilskudd til erteblomstene var helt nødvendig. Og disse fiolene er bare helt fantastiske. Den svakt, svakt lysegule Sulphurea og en lyseblålilla prikkede Freckels er MÅHA. Bare MÅ HA. Melkeklokken har jeg kanskje allerede forsøkt tidligere, men jeg kan ikke huske at den ble med fra Høybråten.

Knautia macedonica	'Melton Pastels'
Solanum lycopersicum	F1 'Supersweet 100'
Lathyrus odoratus	'Franciscus Cupani'
Lathyrus odoratus	'Cupid Pink'
Lathyrus odoratus	'Bijou'
Viola sororia	'Freckles'
Viola odorata	'Sulphurea'
Campanula lactiflora	'Soft Pink White Blue'
Campanula pendula

Bildet er fra Høybråtenhaven – og skal fungere som motivasjon for å lage ny dam og nytt pumpehus. Snart!