Tid for syklustanker

Lyssnar jag, hör jag livet fly
ständigt snabbare nu.
De lugna stegen bakom -
död, det är du.

Förr var du långt borta -
jag höll dig allför kär.
Nu, när jag inte längtar längre,
nu är du där.

Käre död, där finns i ditt väsen
något som tröstar milt:
vad frågar du efter om man vuxit stor
eller hela livet spillt!

Käre död, där finns i ditt väsen
något som renar klart:
det som er lika hos onda och goda
lägger du blott och bart.

Följ mig och låt mig hålla din hand,
det lugnar djupt och gott.
Det vackra gör du bärande stort,
det fula gör du smått.

Det är som du ville mig något.
En gåva vill du visst ha:
en underlig liten nyckel -
det lilla ordet ja.

Ja, ja, jag ville!
Ja, ja jag vill!
Min fromhet lägger jag ner för din fot -
så växer livet till.

Karin Boye er en fantastisk dikter. Hun levde og døde like inderlig som hun skrev. Eller var det motsatt. Dette diktet er del av en samling som ble utgitt etter at hun valgte å ikke leve lenger - i 1941. Hun har en voldsom bildebruk - men livet er jo voldsomt. Heldigvis ikke alltid, men stadig vekk. "De lugna stegen bakom" opplever jeg som ganske optimistisk. Tross alt.

Satser på det!

To skritt frem, og ett tilbake

Når ting tar tid, er gamle bilder gode å ha. De forteller historien, og sier at det ikke står stille. Noe skjer. Stadig.

Her er haven sommeren 2010. Etter at søylesypressen er klippet og thujaen ved siden av er fjernet, men før skjærsminene er vekk. Og før gjerder mot vannet.

Det virker som en evighet siden.

Men det går riktig vei!

Bare rør

For noen uker siden kom jeg over en annonse på Finn. Gamle vannrør skulle gis bort. Kult, tenkte jeg, det må man vel kunne finne en anvendelse for. Tilbakemeldingen kom veldig fort - rørene var allerede gitt bort. Og jeg trakk et lettelsens sukk.

Men verden går som kjent ikke alltid rett frem. Mannen som skulle lage lampeføtter gikk hen og ble syk, skuret rørene lå i skulle tømmes, og jeg fikk en ny sjanse. Tusen takk til damen som tålmodig har sendt og svart på meldinger. Og i dag er de hentet. Enda flere tusen takker til gutta med tømmerhaker - de slang åtte rør på hengeren en i fei - og jeg plukket noen smådeler i tillegg. Og kjørte glad hjemover med skranglelasten min.

Fasinerende saker. Har de ligget nedgravd i årevis og ser så fine ut? Har de kanskje ligget inni større rør? Eller er det reserverørene? De har strammere i metall. Jeg tok med meg de med minst stæsj på.  Noen hadde strammere over hele, flere ulike typer. Men det er ikke vannverk jeg skal starte, så jeg får holde meg i skinnet. Eller iallefall bare litt utenfor....

Litt ulike lengder, opp til ca 4 meter. 

Litt ulike dimensjoner også, mest ca 12 cm innvendig mål.

Og planen?  Tja, eeeh, plan og plan... 

Jeg tenkte at jeg kunne ha noen i skogen min - som et slags dusjanlegg. Primært for plantene. Det er jo allerede et klatrestativopplegg inni der. Du kan se det når du sitter på plassen min inni drivhuset og ser ut - over spiseplassen under plommetreet og opp i skogen. Og kanskje du klarer å forestille deg rørene og vannet som sildrer en varm sommerdag?

Du ser stativet fra verandaen også - selv om det ikke er det som egentlig er i fokus på dette bildet. Her utvides skogen for harde livet - det kom plutselig rundt 30 helt nye trær. Vordende trær. Men de må jo ha plass før de er store også. Planen er å legge noen av vannrørene oppå stativet. Bore en passende mengde hull, og koble til vannslangen. Eller en dampumpe. Eller no. Iallefall sånn at jeg kan slå på litt hyggelig regnvær i skogen. Når det er tørt, eller når det er hyggelig med litt kontrollert regn utenfor stiene.

Om alle hullene bores jevnt og pent på linje, vil det kunne bli en slags vanngardin. Hull på lykke og fromme kan bli mer regn-ish. 

Vannbildet er fra den forrige haven min, og er sannsynligvis tatt av Camilla, siden jeg på den tiden knapt hadde noe kamera som ville kunnet tatt sånne bilder.

Men jeg er opplagt åpen for forslag.  Tilleggsforslag, det er jo mange rør.

Noen er allerede kommet:

Blomsterpotter

Blomsterpotter til mynte  (som er kjent for godt utviklet rotsystem)

Planteskole

Levegg

Vanningsanlegg i hele haven

Dusj - i dammen

Paraplystativ

Bordben

Gelenderstøtter

Plantestøtter - for veldig store planter. Trær, nærmest.

I første omgang må jeg få dem av hengeren. De gutta som lastet opp, er langt borte nå. Og det er mørkt. Og en kuldegrad. Og veldig godt og varmt her inne ved ved-ovnen. 

Det skulle jo ikke bare være en haveblogg

Det skulle jo være en oppussingsblogg også. Det er det i liten grad blitt.
Forrige gang jeg kjøpte hus, startet rivingen samme dag som jeg tok over. Nå har jeg eid dette huset i over tre år, og det har knapt skjedd noe.

Siste året har vært spesielt traurig på hussiden. Nå er en fatal feilvurdering lagt bak meg, og det er deilig å se fremover igjen. Å kjøpe tjenester er ikke for pyser! Men i god Arne-Næss-ånd er det flere positive ting å finne. Noen av dem kan man ta med seg videre.
Ikke stol på magefølelsen - lag kontrakt selv om nødvendig!
Når noe skjærer seg, glem høflige henstillinger og sett foten fort.
Bruk skriftlig kommunikasjon.

Når man må si ting mange, mange ganger, blir man etterhvert ganske sikker på hva man vil. Det kverner i hodet nå: Utsikt og innsynsskjerming.

At utsikt er viktig i et hus som dette, er neppe noen hemmelighet. Siden jeg stadig trekker med meg denne MEen, er utsikt fra alle steder viktig. Også fra sengene. Å våkne med soloppgang over dynekanten er mye bedre enn å bare våkne - når en uhåndterlig kropp krever tid før den vil samarbeide. Det betyr store vindusflater og oppløft.
Utsikt fra huset bak må også prioriteres.  Når den enorme thujaen som sto ved siden av mitt hus er fjernet, kan jeg ikke godt bygge igjen utsikten deres i stedet. Nøye utmåling av tilgjengelig utbyggingsplass på sydsiden.
Uteplass under tak.
Kontakt med haven, veien og kveldsolen.
Og usjenerte uteplasser er en selvfølge, selv om det er mer utfordrende her enn mange andre steder.

Forrige helg forsvant skyene fra husplanleggingshimmelen, og de gamle modellene ble tatt frem igjen. Sammen med idéer som er forsøkt formidlet siste året. Og utformingshjelp som er kommet fra siden underveis. Dette er satt sammen til den modellen som det er bilde av her. Fra vannet øverst. Og fra veien nederst. Slett ikke ferdig, men kanskje litt nærmere.

I gang igjen!  Det er godt.

Olivenhøsten

Olivenhøsten er i gang.
Alle syv er nå båret inn,
fremdeles hengende på treet.

I morgen og dagene fremover kommer det noen små, blå grader strømmende.
Det kan være vinteren.

Bilder fra haven i dag

En morgentur med tekopp. Etterhvert med gjenglemt tekopp og mobilkamera. Og retur etter tekopp. Overraskende fargerikt til å være langt ut i november. 

En kveld i november

Han sperrar loftet. Natti kjem med frost.

Eg fer med augo yver hagen, veit

det heng att eple i ein topp. Eg leit

på mildvêr enno; veden skal i kost,

og kålen takast upp og kulast, tre

skal plantast; og det burde vore tid

til nybrot òg. No ser eg hausten lid

og marki frys og snøen kastar ned

midtlides, og eg veit eg rekk ikkje mitt.

Den epleslumpen fær eg berga, kor

som er, som er i minsto ei sut kvitt.

I vest er månesigden ute, stor

og haustkvass, gjerug med å berga sitt,

ei saknads solbunde åt ei myrk jord.

skulle nesten tro han var her i kveld, Olav H. Hauge 

Høstbilder til låns

Det er høstmotiver til mange bloggposter i haven nå. Mange av trærne har sluppet bladene, men det er fremdeles noen som holder på sitt. 

Denne første knallrøde er nok identifisert på høstfargen.  Jeg har lurt på hvilken det er , har ikke fått bladfargene til å stemme helt. Men denne knallfargen er avslørende.

Jeg døper deg:
Acer palmatum Osakazuki

En annen av havens røde lønner har navnelapp og er ikke det spor mystisk. Acer palmatum atropurpureum. Selv om den ikke er mystisk, er den slett ikke kjedelig. Nydelig i fargen hele sesongen, flink til å holde bladene lenge og særdeles fin vokseform. Jeg forsøker å velge eksemplarer som har flere stammer, gjerne litt krokete. Og atropurpureumen kommer til å bli helt riktig. Den klippes etter mønster av den navnløse ved dammen - kanskje den blir like fin?


Bær får de ikke, lønnene, selv om nesene egentlig er en studie verd. En idé til en kamerarunde :-)

Rognene derimot. Det er både hvite og rosa bær i skogen nå. Kvitrognen, hvitrogn, lurer på hvorfor jeg kaller den Kvit..., men iallefall Sorbus koehneana har nydelig bladverk på sommeren, og selv om dette faller tidlig, er det bare en fordel for å ha fokus på klasene av nydelig, hvite bær med røde stilker. Jeg har to slike busker, den ene mangler lapp. Det er mulig at er flere hvitbærede rogner?

Sorbus reducta. Jeg tar stadig bilder av den. Bladverket er glaucafarget og virker som en magnet på blikket inni den grønne jungelen. Når bærene blir svulmende store og rosa tar de over showet.

Bildene er lånt fra Andreas.Tusen takk!

Lurer på.... planter og solhatter

Lurer på hvorfor det står planter på de underligste steder rundt i haven?

Her tror jeg at jeg er flink, og helt ajour og ikke har en eneste rest å plante. Og så står det to Heuchera Lipstick på trappen. En Viburnum Eskimo på stien i skogen. Tre poser gaveløk utenfor døren.

Jeg har tidligere funnet både en kasse sommerblomster som aldri kom ut i haven og flere trær som var feilplassert og glemt. Dette skjer hver høst.

Kanskje er det en god ting.  Jeg får jo #denfølelsen - den gode følelsen - av å være kommet i mål mange ganger. Og den forrige gode følelsen er jo innkassert, så selv om jeg blir litt frustrert når det dukker opp nye potter med innhold, er den jo like ektefølt den nye endelig-helt-ferdig-følelsen! Jeg tror jeg holder fast ved den forståelsen. Det er jo ikke så ofte jeg er så fornøyd med meg selv!

Solhattene, derimot, de er jeg fornøyd med. De store røde som står på Haucherahaugen. Helt øverst.  De holder stand.








Alle de andre som er samlet i bedet mot veien, raste sammen i en tidlig vindkule i sommer. Jeg har lurt på om de skal flyttes, men får gi dem en sjanse til. Men hvis de ikke yter noe fint neste år, da er det slutt!

Årstidsutfordringer

I går kveld ville jeg gjerne plante. Det var ikke det at det var småkjølig ute, det var mer fordi det var så mørkt at jeg ikke kom igang. Helt svart! Ingen av utelysene er på, og verden ble borte utenfor vinduet. På en middels sommerdag ville klokken 22 vært super plantetid. Det er det ikke lenger. Jeg innså tapet - og at høsten var kommet!



I dag morges lurte jeg på om høsten bare skulle bli én natt lang. De 14 nye Heucheraene står fremdeles utenfor, klare til planting, og det sludder! Ikke plantevær, men det hvite trigger drømmene - kanskje dette kan bli en vinter med skigåing? Ikke ennå, selvfølgelig, men om ikke så veldig lenge. Krysser fingre for skisne på Kjaglia og bra nok helse!




Tilbake til virkeligheten. Sluddet gir seg nok snart. Det er meldt regn og opp mot 15 pluss til uken. Ikke at det gjør så mye med regn, jeg skal jo jobbe, og det er sikkert fint plantevær igjen neste helg. Det trengs noen dager til, selv om Heucheraene, et Ambratre (Liquidambar styraciflua) og noen få småpotter er det eneste som er ikke er kommet i jorden nå. Noen sarte saker må inn også. Det er ikke mange, men de er desto viktigere. Oliventreet som har fått noen små, steinharde, grønne olivener i år. Dahliaene fra Annes mor. En liten rosablomstrende sak jeg har glemt navnet på. Og kanskje noen Verbena bonariensiser. Det var kanskje ikke så få likevel. ...

Dessuten er høsten tid for å rette litt på alle feilplasseringene. Planter som står feil kan graves opp, deles og spres rundt i min og andres haver. Noen hele bed står feil også. Litt mer jobb å få skikk på det.

Her er det heldigvis bare Irisene som har blitt for store. Jeg tynnet skikkelig tidligere i sommer, men Iris sibirica som trives, er ingen spøk. Privatgartneren min kom med løsningen: de spisse bladene foran heucherahaugen kan ivaretas av vannplantene. Da er kontrollen bedre siden de står i kurver, og jeg kan få plass til å gå langs kanten igjen. Superidé!  
Nå er Irisene gravd opp, jeg må luke ut litt selvsådde akeleier og annet lysegrønt "rask", så skal salgsplantene i jorden. Det tar nok resten av dagen. Ut og jobbe, inn å bli varm igjen. 

Den røde Ajuga atropurpurea begynner å få fotfeste i den ene enden av haugen. Den fungerer fint for å holde på sandjorden som raser nedover og dekker usynlig mellom Heucheraene. Nå skal den få lov til å dekke stien bortover også. Regner med at den bare blir glad for mer plass.

Alt plantet. De to digre Heuchera Solar Eclipse nederst i haugen kommer fra Olsens Enke på Skøyen. Der var det mange igjen. Om det er noen som vil ha flotte planter til en billig høstpenge sånn på tampen. Det er veldig kjekt med nye, åpne bed. Planen var ikke å ha Iris i bedet på Teltplassen,men det var en kjekk og grei løsning - iallefall for vinteren. 

Linselusen fornekter seg ikke - det er ikke tilfeldig!  Hun løper i posisjon når hun ser kamera eller telefon.

Plasser i haven som ikke er der

Jeg har nettopp oppdaget et underlig fenomen. Jeg trodde jeg tok jevnlige runder i haven, der jeg tok bilder av alt. Ikke alle vinkler, alle motiver, men sånn at jeg dekket. Særlig med tanke på behovet for før-bilder.

Det er en illusjon. Jeg ser ikke der det er verst. Plasser som ligger der og gror til med ugress i ren kjedsommelighet.

Teltplassen, for eksempel. Ikke engang bilde av teltet ferdig satt opp, kunne jeg finne. Men mange bilder der plassen nesten er med. Jeg har samlet et utvalg.

Men man ser jo hvor det er. Himmelretningen, iallefall. Nordafør!







Plassen var noe av det første som ble planlagt. Nøye vurdert med trestokker på flat plen i 2010. Det viste seg at jeg hadde glemt at sandjord ikke oppfører seg som leirjord, og selve plassen ble endel mindre enn planlagt siden det ble mye skråning som skulle ha sine metre også.


Det var hit dagliljehekken ble flyttet. Med skikkelig forarbeid. Som om dagliljer trenger det. De vokser i hvasomhelst,og blir digre i god jord. Men rett skal være rett, likt skal være likt, her er godjord og gjødsel på plass.

Plassen har grodd til mange ganger. Den har vært for stenete til å kjøre gressklipper på - og det er ikke lurt. Det lager enorme mengder kjedelig lukejobb.

Her kan man se tilløp til innsats. Ett av granitttrappetrinnene fra Ståle har kommet nesten frem til bestemmelsesstedet. De tre siste har vært spart til trapp fra Teltplassen og ned til tretrappen ut av plattingen på nordsiden.

Denne tretrappen. Bygget helt uten bindinger til trappeformelen. To trinn - begge er brede nok til en madrass. Alternativ trappeformel!
Egner seg til lesing i kveldssolen også.

Men bak synes såvidt det som virkelig har vært havens problemområde. En sklie for runde, glatte ra-stener. Stener som er slipt av istiden - bare for lett å komme seg ned skråninger og inn under gressklipperen. De har vist seg skikkelig destruktive. Denne sesongen har de terrorisert to gressklippere. Begge er nå døde!

Tidligere i sommer fikk jeg hjelp til å lage trapp.  Den ble både fin og flott, men da jeg skulle eliminere stenskråningen, viste det seg at den var litt feilplassert.

Nå ble det lagt opp en svillekant - og bygget stenmur. All graving medfører funn av nye stener, så selv om jeg stadig tror det er tomt, vil Sarepta noe annet.

Denne helgen ble trappen flyttet en halvmeter. Nordover. Med god hjelp. Det betyr at jeg har en liten jobb med nok en flytting av den fine, rustne rosebuen foran meg. En dag Hanne er innom i lyset, skal jeg se om jeg kan få lokket henne til å hjelpe meg. Det krever godt plantehåndlag for bueflytting når det henger én rose og minst én clematis på hver side av buen. En Chai latte?

Vi er fremdeles på førbildene. Gresset skal bort. Det skal plantes rød søylebøk. Mer jord i bedet. Planter. Fortsettelse følger. Kanskje i løpet av uken.

Et kjærlighetsdikt

Om og av Pablo Neruda og Kolbein Falkeid. Men kan brukes i andre sammenhenger også, for diktene tilhører de som trenger dem, sa Il Postino.

Så derfor
burde du vært her nå. Sammen
skulle vi ha gjort verden. Støyet
gjennom gatene, ikke bråkjekt, men som barn.
Trykket nesene flate mot leketøysbutikkenes
utstillingsvinduer. Kjøpt forundringsposer
og lurt dem ned i lommene på alle
som så viktige ut.

Vi skulle ha romstert på kaféene og kneipene
og overrakt buketter av nyutsprungne ord
til alle kjærestene i hele verden.
Og ingen, ingen
skulle ha rynket på nesen av oss. For du
var midtpunktet, du
spylte kloden blank og ny så den blå lakken
gnistret langt, langt utover
i verdensrommet, kamerat
Pablo.


Det er mer. Masse mer. Kolbein Falkeid er en ny helt. Ikke helt på høyde med Hauge og Tranströmer, men det kan jo være fordi jeg har en jobb å gjøre. En jobb som heter overgang fra mange tynne hefter til en tykk Samlede dikt. En jobb jeg gjør med glede, gjerne ute, en oktoberdag med sol fra blå himmel og nesten uten vind. Og inne i drivhuset med stearinlys. Det er ikke dumt her ute under ullteppet, heller. Er det vel, kamerat Pablo?

Min venn Finn - gjenfunnen!

Jeg har en gavmild nettvenn. Han heter Finn. Finn.no. Nå er det lenge siden vi hadde så mye med hverandre å gjøre, men gamle vennskap tar seg fort opp igjen.

Det begynte i forrige uke. Noen var på besøk her,og hadde nettopp hatt kontakt med Finn, så vi satt oss begge ned og snakket litt med ham. Om bord. Plutselig snakket vi om stoler også, Finn og jeg, og vips var jeg en liten biltur og hentet to stoler til hytta. De står i kjelleren og venter på skyss.

Men nå hadde jeg fått blod på tann, og Finn og jeg har snakket jevnlig sammen siden. Det er ikke helt bra, jeg husker sist vennskapet ble så intenst..  det var vanskelig å slippe løs, på et vis.

Altså - i Drammen driver noen og restaurerer hus. Bygger om, heter det kanskje. Da blir det mye greier tilovers. Heldigvis, for meg, er det ikke lett å selge dråpe- og firkantskifer fra tak for en dyr penge. Selgeren måtte revurdere prisen,og jeg har kjørt to turer med skifer på hengeren. Nå er den delvis stablet utenfor huset her ved hjelp av mer håndfaste venner enn Finn. 

Hva kan man bruke all den deilige skiferen til? Plantepinner, selvfølgelig. Jeg har en Dremel, lite brukt, men den kan få en renessanse. Tak på det lille huset nederst i haven? Firkantskifer..  kan vurderes. Bedkanter?

Eller ornamentale utfordringer. Runde, kone, pyramider.... med eller uten noe oppå. Jeg mener at jeg har sett en diiiger krukke på et bilde fra en engelsk have, men er ikke i stand til å finne den igjen. Tid for nettleting. Det er mindre krevende, selv om det faktisk ikke er så veldig krevende å se syv hyggelige og bilde latviere fylle hengeren min.

Bildene i denne posten er noen eksempler tilfeldig valgt fra nettet på muligheter med skiferpynt. Sidene til en Rory Gould dukker opp på nesten alle søk - kanskje det er en sentral person i skiferstablingsmiljøet,om et slikt finnes.. Anbefaler en tur innom Gallowaystonecraft

Dessuten kan jeg ikke forbigå bloggen til Lene på Toten i taushet når det gjelder stabling av dråpeskifer. Løvli - livet på landet I den lenkede bloggposten kan du se de mest fantastiske skiferstablinger. Vegger, rom, opphøyde bed. Hun må ha hatt helt ubegrenset tilgang til byggematerialet. Låven, kanskje? Det er bare å bøye seg i (skifer)støvet!

Jeg bøyer meg!  og drømmer!

Prosesserkjennelse

I Fyring.
I Fyring.
I
I Vedsesong avsluttet. Erkjennelse: Trenger mer ved.
I
I Vår
I
I Fjorårets leverandør leverte dårlig ved. Finne ny.
I Sjekker lokalavisen, hører med naboer, søker lokalt, og litt mindre lokalt.
I
I Sjekker lokalavisen, hører med naboer, søker lokalt, og litt mindre lokalt.
I Sjekker lokalavisen, hører med naboer, søker lokalt, og litt mindre lokalt.
I
I
I
I Sommer
I
I
I Høst
I
I
ISjekker lokalavisen, hører med naboer, søker lokalt, og litt mindre lokalt.
I Sender epost.
I Sender epost
I Sender ny epost til en annen. Får svar!
I Hopper over å forsøke å forstå forskjell på 1000 og 1500 liter storsekk, småsekk, favn, løsfavn
I Bestiller. Mottar. Lykkelig eier av en stor haug ved foran huset.
I Får hjelp til å kaste veden inn i kjellergangen. Puuh!  Nå kan det regne!
I
I Burdefasen Intet skjer.
I
I
I
I Litt ved kastes inn i kjelleren.
I Litt ved kastes inn i kjelleren.
I
I
I Litt ved kastes inn i kjelleren.
I Litt ved stables.
.... x ca 20
I Siste vedkubbe er innenfor kjellerdøren!  Jubel og stooor milepæl! Altfor fornøyd til å fortsette!
I
I
I
I

Symbolforklaring:  Det gule gjenstår........

Forbedringsforslag mottas med takk.

Hvorfor så stille, lille Cosmos bipinnatus 'Double Click Snow Puff', kanskje du ville på ball i år?

Denne ble sådd i riktig tid i våres,
sammen med andre pyntekorger.
Sådd, spirt, priklet og herdet.
Og glemt!

Heldigvis ble noen gitt bort til en have i nærheten, en have med en tilhørende fotograf.  Det var skikkelig flaks! Mine lever fremdeles. I pottene. Pittesmå. Blomsterløse. Døende.

Takk for bilder!