Det store målet - fjelltur

Mellom Avdalen og Stølsmaradalen

Fjelltur kan være så mangt. Lange, krevende blodslitturer. Kjappe toppturer. Hyttetur. Biltur. Jeg har i perioder drevet med alle disse. Og nå også daltur. Daltur er absolutt ikke det samme som nedtur - heller det motsatte av topptur.

Også tidligere i min ME-karriere har jeg hatt bedre perioder og muligheten til å gå tur. Konseptet Blomstertur. Jeg gikk kronblader ut fra huset - og innom for å sjekke om det var tilrådelig med en runde til. En metode for å kontrollere belastningen når jeg foretrekker tur, trim og trening utendørs. Samme prinsippet er brukt i år. Forholdsvis korte turer med innlagt motbakke, og målet har vært å kunne gjøre det samme i fjellet. I helgen var jeg på tur! Jeg har "bare" mild ME nå. Mild høres jo ganske greit ut, men det er temmelig invalidiserende med uforutsigbarhet og alle viderverdighetene. Når jeg ikke kan yte nok til å klare min 50% jobb, har den forsømte "treningen" fått gull-plassen på energibrukslisten, der jobben vanligvis troner alene. Ikke trening som normale folk trener, men det er jammen slitsomt nok på den syke måten også. Når det står på, og etterpå.

Tur er store greier. Jeg er fjellgal og blir lykkelig av bratte bakker og store steiner. Lang utsikt og hivende pust. Turstøvler og våte klær i teltet. Heldigvis er det tur selv om ikke alt dette oppfylles.

Vi var to på tur. Med ulike grunner for å velge korte dagsetapper og heftige motbakker. Det er et lykketreff å finne noen som matcher uvanlige turprioriteringer.  Og det ble en helt fantastisk opplevelse. Store og små fantastiskheter.

Den største var Vettisfossen. Her er den rett før den satte utfor!

Vettisfossen

Bildet under er tatt skjelvende utfor stupet, liggende på maven. Det var virkelig ille. Kvalm og ustø vaklet jeg i sikkerhet og så på andres dødslek (forsiktig titting) på kanten.
Og til slutt fra det mer offisielle fotostedet på andre siden. Der gikk jeg ikke ut på kanten, nei, så det er ikke hele frittfalllengden. 275 meter fritt fall. Høyest i Norge, Norden og Nord-Europa.

Neste dag gikk vi inn og så den nedenfra. Imponerende det også. Både fossen, og at vi hadde overskudd til å "bare" stikke inn der en morgentur.

Vettisfossen

Vettisfossen

Vettisfossen

Telt var ikke aktuelt på denne turen. Vi ville ha mer enn nok med å frakte oss selv og det nødvendigste. Ikke telt, men lakenpose og betalingsvillighet for fullpensjon, stedlige madrasser og dyner. Utladalen har mange bomuligheter, men om man ikke regner med hyttedronningen Skogadalsbøen helt innerst, er det to betjente:  Avdalen og Vetti. Vi bodde på begge. Hver sin sjarm - men Avdalen vant vår sjarmkonkurranse på den ikkeeksisterende bilveien. Vetti har bilvei, og ganske mye trafikk.  Det er selvfølgelig mange fordeler, og Folkeveien er ingen motorvei, men ...  du skjønner sikkert!

Avdalsfossen

Her er Avdalen. Eies av en lokal stiftelse og drives i stor grad på dugnad. Årdøler er et folk av dugnadsvillige sjeler.  Ikke bare sjeler, de har opplagt både hoder og hender også. Det er nydelige bygg. Det er skikkelig og pent holdt, og det er en vilje til å formidle den kulturen som levde her til utpå seksitallet.  Da Avdalen og Hagaberg bare hadde en fjellrenne som adkomst. En renne som ingen anbefaler vanlige fjellvandrere - iallefall ikke ned - iallefall ikke når det er vått. Inne er det trivelig, men med litt mindre helhetlig grep om tidsånden, kanskje. Madrassene er dessverre 60-tallet verdige. Vi koste oss i vedfyrt stue og med hver vår sovesal. Før middag. Etterpå var det umulig å ikke sovne.

Når jeg måtte ut i gryotta, kunne jeg jo likegodt ta meg en runde og hilse på hus og måne. Både sauene og hønsene sov.

Avdalen

Avdalen

Dette er Vetti. Selveste Vetti. Jeg kalte opp min første pc på IRI etter den på åttitallet. Den ble stjålet - det eneste som lå igjen var paragraftasten. Det var da jeg lærte alt om back-up. Etter tyveriet, altså. Vetti. Vettismorki. Vettisfossen. Kan ikke bli stort finere, vel?

Vetti

Husene fra en annen vinkel - det bygges litt hist og pist. Organisk planlegging. Iallefall gjennomføring.

Vetti

Og Vettismorki. Grønnere enn jeg husket den, men med like stille tjern som plutselig bare ligger der, rett foran. Med de fluordøde trærne alle steder vinden bar med seg industriens avfallsstoffer. Rekker av døde trær der vinddraget kom over en ås, og ellers spredt rundt i hele Utladalen. Men mest her. Vi kom i snakk med en Bergensgjeng som hadde leid noen av selene på Morki i 50 år. De koste seg med bål og gjorde setervollen levende for oss som gikk forbi. Opp bakken fra Vetti måtte de, og fireåringen hadde gått selv. Slikt blir det turgåere av!

Vettismorki

Vettismorki tatt fra andre siden av dalen

Med litt mer bærekapasitet kunne vi ha bodd på Gravdalen, etasjen over Avdalen. Ubetjent DNThytte med standardnøkkel. Bålplass, sitteplasser, og irrgrønn, nyslått bø. Og utsikt. Og nyoppusset hytte. Dette har vært dugnadskrevende!

Gravdalen

Merkelig at det ikke var kø for å bo der - men det kan ha vært for sent og for vått. For værmeldingene var ille, selv spådommene ikke slo til. Det ble meldt masse regn eller sol - ute i verden var det stort sett opphold og overskyet. Medbragt gass og Rettikroppen. Kaffefrapulver er ikke min greie - spørs om ikke litt økt bærekapasitet betyr espressokanne, når/om den kommer.

Utsikten var helt utrolig. Begge veier. Hurrungane og Jotunheimen. Litt høyere skydekke, så hadde tindene syntes. Neste gang!

Gravdalen

Vi klager ikke på været.  Regn regn, sto det. På Yr og Storm. Og Pent. WR.  Så værmeldingen fikk oss til å droppe Brendeteigen, og derved Stølsmaradalen. Det høylytte turfølget som var på vei opp dit bidro heller ikke til å skynte på i den retningen. Men det ble opphold. Og høyt nok skydekke til at vi stort sett hadde utsikten i behold - bare ikke der oppe på Gravdalen, da.
Det var spennende å følge regnet, ned én dal, opp en annen.  Men ikke til oss. Hurra! Bildet er tatt nedover mot Hjelle og Årdal.

Utladalens eget lille tropiske bad. Fra den lille sittebenken så det ut som om vannet bare sprutet rett ut av fjellet. Med mer sol og litt sterkere tro, kunne vi lett tatt et bad og lekt Bali eller Karibien en liten stund.








Med kun små justeringer gjennomførte vi planen. Vi ble passe slitne, passe møre, mer enn passe fornøyde og utrolig stolte av oss selv. Iallefall jeg. Jeg er lett-stolt, og er stolt for oss begge.

Det er mange fjell og mange stier og mange motbakker å velge i, men jeg blir ikke overrasket om vi kommer tilbake til drømmestedene i Utladalen om ikke lenge. Om helsen setter pris på slike stunt en gang til. Regnbuer er som mynter i fontener - en garanti for at man skal tilbake. Og regnbuens ende ligger akkurat på husene på Avdalen!