Hundehøst

En mer trofast venn skal man lete lenge etter. Delphi er alltid klar for hva som helst, aller mest klar for tur. Men om det ikke blir tur, snur hun på femøringen (og det er godt gjort i våre dager) og speider etter ballen, pinnen, måkene – eller en forbigående hund. Det siste er mest stas. Løpe litt og snuse litt og sikkert snakke litt om vær og vind – og så står hun innenfor gjerdet og ser langt etter den heldigere kameraten som skal ut og oppdage nye ting. I det siste har det kommet herrebesøk på innsiden av gjerdet. Dét er skikkelig stas. Årntlige bikkjer som kan løpe og som ikke går opp i limingen om de blir bedt om å legge seg ned en stund. Hoppe og rulle på hundevis – det er en fornøyelse å se på!  Små byer har ikke alltid sine Hundehjørner eller andre steder der hundene kan løpe rundt og sosialisere seg. Det er synd.




Ingen grunn til å avslutte badesesongen i utrengsmål! En røytende hund er ille,men en våt, røytende hund er verre. Særlig om den legger seg på feil sted. Dumper tilfeldig nedi sofaen, for eksempel. Det skjer, merkelig nok.











Hun er til å stole på, den lille damen. Her leter hun trøstig etter et skjell som jeg "mistet" ut i vannet. Det er en strevsom jobb, for hun snuser etter den, og plutselig er snuten på feil side av vannskorpen. Og hun blir like overrasket hver gang. Vi kaller det konsentrasjon! Det skjer jo aldri med meg….







Snart er det vinter – jeg og delphi gleder oss til skitur og hyttetur og båltur og trekketur og langtur og Kleivstuatur og Pæreplasstur. Og i år skal det bli aketur, siden bonden har tatt bort gjerdet som sto nederst i bakken. Må bare bli pittelitt bedre først – så skal skiene og trekkselen til pers!