Nedtur - og virkeligheten

Plutselig kom du og gikk du.

Som om du rodde tvers over en vik

uventet dukket opp bak odden i sør

hvor kveldssol ennå lot hendene hvile.

Slik trakk du en kjølvannsstripe gjennom mitt sinn -

på den stille flaten våknet fløyelsmyke bølger.

Skjøvet frem av den gamle drømmen om havet

gav de seg på vandring -

Så gled du bak odden i nord.

Sjøen grodde igjen bak deg.

Bare bølgene gled utover

lik ringer rundt mitt hjerte -

Det gikk altså ikke helt som jeg håpet med denne kortisonen. Hodet vil ikke være med. Ekle jobbavlysninger og tilbake til ganske stille liv. Men ikke verre enn det var før. Slett ikke. Det er bare dette håpet. Det ødelegger måleapparatene. Målestandardene. Jeg håper jo det skal bli "som før". Det blir det selvfølgelig aldri - det har gått mange år - men det er bildet i hodet. Ung, rik og lykkelig. Jadda. Jeg har ringene av håp rundt hjertet likevel. Kanskje det bare kommer av seg selv en dag. Våkner opp og - frisk! Så du, du i den båten til Kolbein Falkeid, du må bare komme frem ved Bastøyspissen igjen. Nårsomhelst.

Litt tur kan jeg. Og innimellom kan jeg jo støvsuge hår fra bikkja som tror det er vår. Hun tror veldig på våren. Og strikke litt. Jeg fant et mønsterprogram og her er de nye vottene. Tegnet av fra et par nydelige votter jeg fant på Pinterest. Finull og pinne 2. Noen har altfor god tid!

Turpause. Når det ser sånn ut ute, og telefonen melder om turselskap av fineste sort, er det bare å gjøre et forsøk.

For den gode Kolbein skriver også slik:

Det er morgen igjen, vesle håp

og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.

Livets ansikt er aldri det samme

selv om vi ser på det i evighet.

Jeg tar med meg Vesle håp og finner sele og sko og varm jakke. Det er alltid et håp. Det gjelder bare å ikke tro det er større enn det er. Eller no