Her er den. Utsikten fra indrefileten av Strandhuset. Inntil i sommer var det et kott. Det eneste jeg la merke til inni kottet - bortsett fra at jeg sjelden fant det jeg lette etter - var at det ikke var vindu der. At utsikten var der, men ikke tilgjengelig for meg.
Jeg la ikke merke til gulvet. Bildet er tatt slik at den kritiske nedoverbakken som begynner der veggen slutter, er mulig å se. En observant bildetitter - eller huseier - kunne også ha sett at nedoverbakken endte i bredere bord enn resten av gulvet.
Huseieren la ikke merke til det.
Heller ikke bjelken ved sin fars føtter la huseieren - meg - merke til. Det er ikke fordi den er usynlig. Liten. Lav.
Nei, den kan tydelig ses om man ikke blir himmelfallen av hvor stort rommet virker. Hvilken takhøyde det vil bli i disse rommene. Og straks begynner å tråle nettet etter hengekøyer.
Bjelker er litt ugreie å ha midt på gulvet. Bjelker med plass til panel på hver side, så man har utsikt og mistemulighet på begge sider. Bak bjelken ligger det nye gulvbord - litt lavere og en god del bredere enn de foran - slik man ville skjønt at det var om man hadde lagt merke til den lille nedoverbakken inne i kottet.
Jeg må innrømme at jeg så dette etterhvert. Det gikk sakte opp for meg at dette var et problem/utfordring/prosjekt/h* oppgave som måtte finnes ut av på ett eller annet tidspunkt.
Det var først da snekkern sa at det ble umulig å få til skikkelig utforinger uten at det endelige gulvet lå der det skulle være, at jeg innså alvoret. Snekkern forklarte at han kom til å åpne litt, og legge ned riktige bord innerst mot vinduene, så det var greit "å ta det igjen" når dette ble utbedret. Det var da jeg skjønte at dette hastet. Om jeg ikke skulle få en ekkel jobb med å putte not- og fjærplanker pent ned i et hull, måtte det skje noe fort.
Og det var da greit, ikke sant. 80 cm bredt, bare. Niogenhalv meter langt. Nesten åtte kvadratmeter gulvbord ble kjøpt. 28*70. Gran. Og gulvskruer.
Bort med de gamle. Fine var de, og jeg tenkte jeg kunne ta dem forsiktig opp og bruke dem til noe. Rustne spiker. Mange rustne spiker, og gamle og sprø fjærer. Gulvplantene var festet innenfor panelen på veggen. Selvfølgelig. Og skjelettet til de nye veggene var skrudd oppå det gamle gulvet som skulle vekk. Det tar tid for en stadig mindre glad amatør å finne utav hvordan slike hindre skulle forseres.
Nå ligger det gamle gulvet på bakken utenfor huset. I en kaoshaug etter å ha seilt gjennom vinden fra Hylla utenfor vinduene. Spiker er borte, bjelkene er støysugd, papp er lagt på, det er isolert helt inntil kubbingen på ytterveggen.
Og det første bordet er klart til å bli limt. For du trodde vel ikke det sto en passe fjær og ventet på mine nyinnkjøpte gulvbord? Neida. Der var det en not. Jeg hadde trengt en løs dobbelfjær som kunne snudd leggeretningen på en elegant måte, men det finnes ikke. Jeg kan da ikke være de første som utsettes for dette?
Liming må til. Kilepress, sa snekkers på forespørsel. Jeg er redd det blir rå skruing tvers gjennom. Det skal jo tross alt males, gulvet. Og nå er jeg ganske så innforstått med at gulvlegging krever uforholdsmessig mye forarbeid!
Men det kan hende det blir fint.
Praktisk er det iallefall.
Greit å ha gjort.
Eller -- det blir vel slik at ingen legger merke til det. Det blir forhåpentligvis bare et helt, sammenhengende gulv av heltre gran, malt lillablått.
Så hvis du kommer på besøk til sommeren, eller en annen sommer, eller kanskje til og med en vinter - husk å si at du synes gulvet er blitt umåtelig flott! Jeg trenger det!
Ps. ferdigbilde kommer når det blir ferdig.
