søndag 17. mars 2019

Mars er maletid





Jeg liker panel.
Trepanel.
Litt mer styrete å sette opp enn plater, men det var aldri noe spørsmål. Innimellom har jeg angret.

Trepanel lever. Krymper og utvider seg. I mars er det maletid. Da er det tørt ute og varmt inne og panelet er på sitt mest krympete. Maler jeg nå, slipper jeg striper neste gang det er på sitt tørreste. Så mars!
Det skar seg i fjor mars. Og forsåvidt marsen før det også.  Og det er mye som skal males. I min verden må elefanter spises i svært små biter. Årets elefantbit er soverommet.


Selv om jeg liker panel, liker jeg ikke panel som stadig blir litt mørkere, litt gulere, litt tristere. Ute er det sjelden veldig trist.




To strøk grunning. Heftgrunn og kvistlakk i ett. Lite er så utrivelig som kvister som blør når man tror man er ferdig.


Grunning og fargetest i ett.  Vil jeg ha det lyst?  Nei. Vil ikke det. Er lei hvitt overalt. Det har riktignok aldri vært hvitt hos meg, men det var mange år man ikke kunne finne annet i interiørbladene.
Nå er jeg klar for å fortsette med min gamle blålillafarge - Antigua fra 2011.



På gulvet er den allerede, og trenger nok en oppfriskning etter år med håndverkere og hunder. Men vegger, tak, lister, dører og vinduer får sine to strøk.  Jeg blir blidere og blidere, ettersom dagene går og fargen dekker stadig mer.  Og bedre. Nå gjenstår bare døren ut - den griner hvitt og venter på en solskinnsdag med tørketemp utenfor.

Til og med ryddet inni.
Siden det ikke ble gjort da jeg flyttet hit.
Og ikke siden heller, nå er bare halvparten av klærne tilbake
Det er blitt noen år siden de knalloransje lockerskapene skulle gis bort fra et treningsrom på Gjøvik. Og Elisabeth med passende lånt pickup fikk manøvrert dem opp og ut mens treningsgutta sto og gapte. De kunne jo gitt en hånd, eller arm, eller noe, men nei.  Etter lang tids lagring ble de kjørt til Strandhuset, og nå har de stått her og vansmektet i påvente av noe annet en gulbrun trevegg som kamerat. Det ble akkurat plass til et mørkere lite nattbord i kroken. Hurtigmalt for anledningen.  Snart kommer de oransje lampene opp også. De trenger bare litt mer kjærlighet først.


Kaffeglasset ble hjemløst da nattbordet ble stuet inn i kroken. Det er krise i en heldøgnsseng.  Men en kasse som engang bodde hos Ståle på Nøtterøy fikk hyller i all hast - jeg glemte i farten å rydde unna maten - men det gikk bra. Kyllingoghelbaktsellerirot fikk ikke tilskudd av mer fiber. Flaks.

Merk Fein og snekkersag. De holder fargeskjemaet :-)



Krakker fra Ikea - tilfeldivis samme farge. Noen ganger har man flaks - 29.- kroner stykket.

Og ranunkler fra Sørby Gartneri ved Vestfossen. Oransje små soler!



Nå blir det enda enklere å klare å holde skjemaet for hvile. Aktivitesmangeldager. Selv om jeg nok fortsatt kommer til å se mer ut enn inne.

onsdag 9. januar 2019

Vinterhave

På denne tiden er det lite havefokus i Strandhuset. Noen Viburnumer som nesten er i blomst er det eneste jeg kan skryte på meg. Og fantastiske soloppganger, selvfølgelig.  Men de bor på Facebook og Instagram, enn så lenge, iallefall. Men vinterhaven Caelum lever sitt eget vinterliv.  Rett før jul var det mange mennesker innom og feiret Solsnu. Det var veldig trivelig, og jeg vil gjøre det igjen neste år. Men neste desember - det er jo lenge til. Altfor lenge til!



I dag har det vært storfint middagsbesøk her, og kaffen ble inntatt i Caelum. Latten, altså. Og litt forsiktig dessert.  Pynten fra Solsnu holder seg så fint - det er bare å tenne lys og sette på strømmen så blir det litt vinterfest.






































Her er vinterens lovbrudd. Horten er proppfull av misteltein, og den er vernet som om det er en sjeldenhet. Det skaper ikke den store regelverksaksepten når ugresset er fredet...   Jeg har ryddet litt i et epletre.  Og satser i verste fall på tilgivelse, i beste fall på applaus.


Spiseplassen med lysekronen fra I Gros Hage. Begynner å bli noen år gammel nå, men da den ble kjøpt som drivhus"lampe" var den sykt populær.  Fin er den fremdeles - men ikke så veldig effektiv....

Bordet er et Finn-klenodium. En trivelig fyr på Blindern som skulle tømme sin mors kattehus overlot det til meg for 20 år siden. Nå lukter det ikke lenger.... og får bo inne. Moren var dansk og hadde Margerittbordet med seg da hun flyttet til Norge for veldig mange år siden. Det skal passes godt på!


Når man samler på glassblåserdrikkeglass, er det ikke til å komme utenom at det kommer med noen lysestaker i ny og ne. Yndlingsglassblåsedamen Anne-Ka med glasshytte på en nedlagt bensinstasjon i Vivestad står for brorparten. Eller søsterparten, kanskje. Fint å få luftet dem og satt dem i arbeid.


































































Om det var oldefar eller tippoldefar som laget denne høvelbenken vet jeg ikke, det er vanskelig å huske så langt tilbake. Men den ble iallefall flyttet mellom familiens ulike hus her i Strandveien og endte hos meg.

Dyrene med veldig lange snuter er et minne fra min aller første tur til Kiekeberg - havemarkedet utenfor Hamburg. Et virkelig Mekka for havefolk.










Og så var festen over. Lysene er slukket.  Men julelysene er omdøpt til Vinterlys, juletrærne er blitt opplyste Cedertrær så da kan de overleve både 13. dag og 20. dag jul - og vare helt til påske.

Jeg kan vente på solen og krype oppi en seng full av skinn og ull.
Og kommer du forbi, er det plass til deg også!