Min episode heter Hage på resept. Jeg er kronisk syk og bruker haven aktivt som terapi. Det er mange av oss, både kroniske syke, vi som har "usynlige"sykdommer, og vi som bruker havene for alt hva de er verd! Jeg hadde ME da jeg kjøpte Strandhuset for 10 år siden og planen har vært å sakte tilrettelegge for best mulig tilværelse inne og ute. Strandhuset har en fantastisk beliggenhet på Steinsnes i Horten - i solen ved fjorden.
Strandhushaven er bare frivillig. Ingen plikter. Blomster. Trær. Nærsyntplanter. Prosjekter. Overraskelser. Ikke noe jeg gjør for å bli frisk, men for å være levende. Som kronisk syk er det færre muligheter til å realisere drømmer og mål - men ambisjonene blir jo ikke borte. Og i haven bestemmer jeg selv innhold og tempo. Jeg kan endre eller kutte ut planer uten at det går ut over noen andre. Bortsett fra plantene, da. For dem er det harde vilkår: Har jeg ikke overskudd til å passe på dem, må de klare seg som best de kan, eller dø.
Haven er der for meg - ikke omvendt
ME - Myalgisk encefalopati er en nevrologisk sykdom med mange symptomer. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystemet etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet
Skal man ha uflaks og bli syk, vil jeg ikke anbefale ME. ME er ikke den letteste sykdommen å ha. Det er ingen kur, det er ingen som kan si noe helt klart om hvordan dette vil arte seg på sikt og hva som er best å gjøre. Etter mange år til og fra i jobben min, er jeg nå 100% ufør. Det er vondt å miste store deler av livet etterhvert som jobb og aktiviteter jeg satt pris på før blir umulige å delta i. I disse koronatider er det mange som kjenner på at det å være tvunget til et nærmiljø- og sofaliv ikke er så attraktivt som det kan virke. Det kan ikke akkurat sammenlignes med søndag formiddag i sofaen i pysj etter en hyggelig fest. Når det går dager, uker og år med slike begrensninger blir det uforståelig at noen kan tro at kronisk syke ønsker seg denne situasjonen. Men disse noen finnes. I media og det virkelige livet. Jeg har folk i mitt nærområde som går etter meg på gaten og roper NAVER og SNYLTER. Hets og skjeve blikk blir en tilleggsbelastning.
Å leve med ME er en balansegang. Gjøre så mye som mulig uten å gjøre for mye. Gjøre for mye straffer seg rått. Den fryktede PEM - den urimelig utmattelsen som jeg ikke vet når går over. Følg lenken til informasjon om ME: Dette er PEM
Hva som er for mye varierer fra dag til dag. Jeg er heldig nå - jeg tåler ganske mye. Relativt sett. Men en halvtime eller fire i aktivitet og resten i sengen er lite i forhold til friske folk. Da TV-opptakene ble gjort i fjor sommer, var jeg i enda bedre form - og kunne følge med hele dagen avbrutt av små hvilepauser der kamera ikke var. Det er utrolig spennende å se egen have gjennom andres øyne - og andres kameralinser.
Med haven som terapirom er jeg ganske eksponert for andre. Og jeg trenger mye ro. Noe av planleggingen av haven er å sikre denne roen - små hus med seng i, skjermede sitteplasser, trær, hekker og gjerder. Noen ganger må også personlig verneutstyr på: hette, solbriller og øreklokker ligger lett tilgjengelig. Jeg ser rar ut med alt dette på i sommervarmen, men når det er det som skal til, får det bare være sånn. Og virker jeg avvisende, er fjeset uten mimikk, reagerer jeg ikke når du snakker hyggelig til meg over gjerdet - da er dette forklaringen. Og så ofte jeg kan er jeg uten verneutstyret - og ingenting er så hyggelig og fint som en haverunde sammen med en kjent eller ukjent haveinteressert.
Jeg hadde planlagt å åpne haven for besøkende noen ganger denne sesongen. Det er jo fryktelig stas! Nå er det koronatid i stedet. Men får vi viruset under kontroll, vil det dukke opp datoer her. Og da er du velkommen til å ta en titt selv!
Det har vært en fornøyelse å ha NRKteamet på besøk gjennom sesongen. En stor takk til Heidi og Camilla med kolleger som gjorde alle nødvendige tilpasninger og fikk dette til. Proffe og snille - en uvanlig kombinasjon? Det har vært viktig for meg å vise at have er en ressurs for mange kronisk syke - også i dette lille landet der fysisk naturnærvær etter tradisjonen skal være tur.
