mandag 23. januar 2012

BarneTVbåter rett utenfor haven

Når man bor ved fjorden, men ikke ved leia, er det spennende hver gang det kommer båter forbi. Det er ikke hverdagskost at båter går på vestsiden av Bastøy. Noen tuller seg bort, noen tar snarveien fra Horten Havn til Slagentangen, andre er kanskje på sightseeing. Italienske erfaringer tilsier at sightseeing med stor båt kanskje ikke er så lurt. Men tilsvarende hendelser kunne nok godt ha skjedd her. Bare tilfeldigheter førte til at denne båten kom seg trygt tilbake til Holmestrand etter en alkoholisert rundtur på fjorden. Jeg er helt sikker på at jeg har bilde av den blå kornbåten her på innsiden av Bastøy. Og hva skal en kornbåt her... Men bildet er helt vekk. Kanskje noen har fjernet bevis?


Den røde slepebåten ser jeg ofte, trodde jeg. Ifølge teksten på den er den fra Kragerø, så den har litt lang vei. Sjøveien er kanskje kortere enn jeg forestiller meg, biltransportør som jeg er. (klikk på bildene, og de vokser)
Men den andre er vår egen, det står Horten Havn på den. Det er sjelden jeg ser mennesker ombord, men disse nyter kanskje utsikten inn på egen, kommunal grunn.
Denne har jeg også sett flere ganger. Boa Sund, bygget i Cuxhaven i 1976. Og havarerte på Vestlandet i 2006. Jeg tror den bor i Brevik, men den har tydeligvis oppdrag rundt i fjorden. Den ser veldig stor ut. 


Det er vanskelig å se hvilken slepebåt som er i arbeid på bildene, jeg trenger tydeligvis å ha men fokus på dem. Man lærer...til neste runde med båter i fjorden. Disse fraktene er iallefall spennende for en landkrabbe -- jeg kan gjette på bruksområder og forestille meg hva som skjer ombord. Mens jeg skjelver lett på hånden og drikker min latte.


Det er ikke hver dag disse båtene passerer her inne, som sagt. Disse bildene er tatt i løpet av de to sommersesongene jeg har bodd her.



Noen er spennende enn andre. De ser ut som barneTV-båter. Det er slående hvor lite som har skjedd med båtdesign siden 50-tallet. Bortsett fra baugen, da, det tydelig at det er lurt å ha en stor klump rett under vannlinjen.






Denne er litt atypisk. Jeg aner ikke hvilken båt det er, og hvilket ærend den hadde her. Men flott er den! Selv om den ikke har seil oppe.



 Laaaaang. Det var liksom aldri slutt
på den!







Denne heter Hertugen. Ser ut som et lite hus som dupper i bølgene. Bildene er resultat av en lattermild telefon:  "Se ut nå!" Heldigvis rakk jeg å ta med kameraet.






 En staselig sak - Northern River. Bor i Fosnavåg.  Den har også lang vei hjem. Livet i fjorden er langt mer spennende enn man skulle tro når blikket er vent ned mot plantene.  Hva i all verden skulle den digre vesselen her inne, en flott sommerdag?





Denne er et smykke. Gle stille forbi med bare en blafrende fokk. Amalie på sommerferie? Hvitvin på dekk? Planlegging av stolte havkryssinger, eller febrilsk kartlesing for å finne den bryggen Beate og Trond hadde skrevet at de sto på og ventet på å bli plukket opp?

Som jeg har vært inne på i en tidligere bloggpost. Bastøfergen skal ikke være her. Den skal gå pent og ganske rett mellom Horten og Moss. Men av og til skjærer det seg. Jeg er nesten sikker på at denne her kræsjet i bryggen og ble liggende her hos meg og tenke seg om med åpen bauport. Lokalavisen Gjengangeren meldte om at alle bilene ombord ble satt i land etterhvert. Den andre enden virket forhåpentligvis.



Båten som går mellom Horten og Bastøy går hele tiden. Mange ganger hver dag. Den hører til i utsikten min, og jeg har så mange bilder av den at den fortjener en hel bloggpost for seg selv. En dag...



torsdag 19. januar 2012

Det var ikke det som var meningen -

men det var jo nydelig å se dem likevel.  Ingenting er som spiring. Eller kanskje...   Det måtte være håp. Det er omtrent like bra!

Potter står inne for litt akklimatisering før de skulle ut i kulden for stratifisering. Det hørtes så lurt ut.  Men da jeg kom fra jobb i dag, var det spirer i tre av pottene. Ikke store og kraftige, men sånne "akkurat ute av frøet"-spirer. I den andre enden av skalaen, hadde den ene potten fått mugg.

Da er det ut med dem- i morgen den dag! Og da husket jeg hva den siste pallekarmen skulle være til -- stratifiseringspottebeskytter!



De tre som har spirt er:
Dalea purpurea Stephanie Staudesøsteren til kornblomst - iallefall funksjonsmessig
Androsace strigillosa. En søt liten stenbedssak
Melica altissima Atropurpurea. Fire tynne, tynne spirer bare. Som skal bli like fine som de på bildet. Den trenger tydeligvis litt mer varme. Og kanskje lys. Urkult gress!  Som jeg ikke har noen idé om herdigheten på. Bildet er forøvrig Plant World Seeds sitt - der jeg har kjøpt frøene.

De lever nok farlig, men planterommet er forsåvidt klart til å bli fyrt opp. Når som helst. De tre tyvstarterne skal opp på badet en runde først, noen dager til med skikkelig spireboost!




tirsdag 17. januar 2012

Piet Heins ME-behandling






Dumhedens røster er mange.
Visdommens bud er to:
Man skal skynde sig ganske langsomt
og ta det intenst med ro.




Det skjer stadig ting på ME-fronten nå. Det er godt, for vi er mange som har ventet lenge. Men stigmatiseringen er tøff for mange. Selv gledeshistorier som denne fra Bergen, får en bismak når diagnosen må skjules. Jeg er glad jeg ikke opplever dette i jobbsammenheng!

Jeg oppdaget at Piet Hein for lenge siden hadde meninger om hvordan ME skal behandles. Jeg er litt lei for at jeg ikke har funnet det før nå. Men det er jo like sant. Gruket over svanebildet heter To bud.

Bildet av svanene er tatt fra verandaen - rett utenfor den stolen jeg sitter i når jeg skal ta det intenst med ro! Det er lettere å ta det så med ro med svanene utenfor.




Her kommer svanebildene, Ingrid. De lå på vent på kamerabrikken. Svanene er innom her jevnlig. Vi har to par, tror jeg, og det ene paret har en "grim andunge" med seg.  

mandag 9. januar 2012

Tings iboende behov for å være andre steder




Tirsdag morgen kom sneen. Kanskje ikke Sneen med stor S, for det er meldt mildvær utover i uken, og det er bare et tynt lag. Men sne uten stor S er også pent, sålenge den varer. Og Aceren gjør jobben sin, også om vinteren. Dette bildet er lagt inn på Petunias Himmelsk torsdag. Trykk på lenken og bla deg gjennom bilde på bilde med nydelige himmelbilder. Min favoritt denne runden - iallefall så langt - er Skurene til Sivinden. Farger av en annen verden!


Frø i hus, nytt år. Det betyr at jeg uvergelig får lyst til å så litt innimellom. Det er jo så greit - litt jord, litt frø - og vips:  haven fylles av de skjønneste blomster!

Den aller første såingen skulle tas innimellom skriving i går. Det viste seg at det var noen enkeltpunkter jeg hadde glemt!  

Jord er essenssielt. Uten jord, ingen såing. Helst skal det være litt mager, lett jord. Og det vet jeg jo godt, så det var anskaffet og lagt i kjellergangen så den ikke skulle fryse og være lett tilgjengelig. Tre poser lå der. Men de var alle kukompost. Da var det forrige sesong jeg ordnet den såjorden. Akk, ja, det går fort i min alder. Kunne det ligge jord andre steder?  Jeg lusket rundt huset, men uten hell. Men i hyttehavens carport - der lå en sekk. Hagejord. Jeg forsøker den. Blander med litt Vermiculitt eller lignende, og håper det beste!  Reddet av gong-gongen - og håper å huske å skaffe jord på vei forbi Lier, neste gang.

Frøene ligger på stuebordet. Iallefall de nye. De andre er..... la meg se...  bakerst i gangen, under en haug uteklær og en stabel skapdører. Og resten?     I en plastpose i kjellerhalsen. Ja,det var jo logisk.  Litt unna vei, liksom!

Vanningskannen så jeg i går, den sto utenfor vaskerommet!

Da var det klart, hvis det ikke hadde vært for den fine, grønne plastbakken jeg pleier å ha jorden oppi. Den var ute i sommer. Men jeg har da nylig hatt hånden på den. Og når jeg leter etter den, kan jeg jo se etter Vermiculitten også. Blandeskjeen er blitt askefjerningsskje for vedovnen, den er grei å finne!

Ja, og så var det plantebrettene, helst de med gjennomsiktige plastlokk. De er på planterommet, jeg sorterte dem frem da jeg ryddet litt der. Ikke vasket, riktignok, men det går jo fort. Potter må vaskes også, og de ligger i pene stabler i sorte kasser i kjelleren. Sortert etter form og størrelse. Bare firkantede potter inne. Det er mest effektivt på plantebordene når det begynner å skorte på plassen. 

Men når alle disse tingen er funnet, da er jeg klar.  Men så er kanskje pausen over, og jeg skal vende tilbake til dokumentet på en annen fane her på PCen. Mer følger! Noe sier meg at det ikke tar så lang tid, heller.

Merkepinner. Og den tusjen som henger på plasten. Jeg bruker de sorte skrapepinnene på stauder som skal ut, men på såpotter er det raskere og greiere med de hvite. Hvor de er?   Husker ikke.

Pottene  og brettene er vasket. Den store grønne jordbakken sto ute. Heldigvis er den glatt, så hele isblokken som var armert med potter og andre plastting gled pent ut. Noen ganger går ting min vei!

Da er det endelig klart.

Fjorårets Verbena bonariensisspirer er nå offisielt priklet. Det er opplagte fordeler med å vente lenge - man kan klemme så hardt man vil - det er ordentlige stilker, selv om de bare er noen cm. lange. Og de har et flott rotsystem. Nå blir det spennende å se hva som skjer når de flytter på egen hybel med vann, varme og lys! Jeg sår en runde til, tror jeg, og lar dem stå i potten sin på verandaen over sommeren. Men først må de bestilles - det er alltid noe.... En ny trend er på vei -- langsom spirebehandling!

Det ble morgen før det siste ble sådd. Men nå står 24 fine såpotter på benken og skal få områ seg litt før det er vinteropphold ute. På grunn av hunden og de eventuelle rådyrene må jeg lage en eller annen skjerming for dem - trolig noen pallekarmer.


Jeg snublet over et dikt i går, i en bok jeg har lest mange ganger uten å se akkurat dette. Merkelig, for det er jo en helt klar beskrivelse av hvordan jeg tenker på haven. Ikke furu, men sypress - ikke popler men pil, ikke murer med tregjerder. Men ellers...  Og påminnelsen om at det skal gjelde meg selv også, er betimelig. Det betyr at jeg skal skifte fokus: fra haven, vannet og lyset -- til GoogleDocs!





Ved strandi, millom furutre og poplar,
i livd av hekk og murar, ligg ein hage
so visleg ordna at dei ymse arter
frå mars til oktober stend i blom.

Her sit eg stundom slik ein tidlig morgon
og ynskjer at eg alltid, ogso eg,
i alt slags vêr, i ruskevêr som godvêr,
kan syna noko som kan gleda einkvan.

Bertolt Brecht,
gjendiktet av Olav H. Hauge



Am See, tief zwischen Tann und Silberpappel
Beschirmt von Mauer und Gesträuch ein Garten,
So weise angelegt mit monatlichen Blumen,
daß er von März bis zum Oktober blüht.

Hier, in der Früh, nicht allzu häufig, sitz ich
Und wünsche mir auch ich mög´alle Zeit
In den verschiedenen Wettern, guten
Schlechten, dies oder jenes angenehme zeigen.




lørdag 7. januar 2012

Hva postkassen bringer

På fredag var kassen stappfull. Postkassen. Det var reklame opp, og reklame i mente. Jeg burde kanskje skaffet meg et "Reklame, nei takk!" skilt, men det i noen sammenhenger er det greit med reklamen også. Når jeg skal ha noe: støvler, trelast, en ny sag...  Jeg ønsker meg et skilt med "Ikke mer reklame når det er blitt fullt"-skilt. Ikke stapp den nedi og forlat postkassen med åpent lokk. Det er vel egentlig ganske opplagt?  Når det er for fullt til at lokket går igjen - ta bort det som hindrer lokket om du har presset nedi for mye. Postmannen/damen?  Jeg vet ikke om vi har egne reklamebud her - jeg bor jo i et hus der det ikke er et eneste vindu mot vest. Og kveldssolen. Og inngangen. Og altså postkassen!

Nedimellom reklamen lå lokalavisen. Og en annen slags lokalavis fra Vestfold - en jeg aldri helt har skjønt hva er. Gratis er den iallefall, for jeg har ikke bestilt den. Og heller ikke lest den. Etpar brev. Ingen regninger!  Ikke noe å bli veldig glad for lenger, for regningene kommer rett i den andre kassen - pckassen. men så:

En liten, ganske tynn, men hard pakke. Den tippet jeg riktig på: Det var skiltet til benken. Navneskilt til benken utenfor gjerdet. Etpartrefire gamle messingskruer og en plankebit - vips så blir det sikkert en bloggpost om det fine, hvite emaljeskiltet.




To frøposepakker.


Plant World Seeds var forventet. De er alltid ganske raske. Bonusfrø:
  Digitalis Pam's Choice 



Pakke fra Rära Växter hadde jeg ikke forventet. De er jo alltid grisetrege. Men det er de ikke mer!!
Alle frøene kom, se tidligere post, og to pakker bonusfrø
:Papaver paeoniflorum 'Purple Paeony' og 
Lathyrus odoratus Tropical Evening 















Og helt nederst lå en pakke fra Ellen. HaveEllen og reiseEllen, prate, overbevise, forklare og finne-utEllen. Og latterEllen, for ikke å si perleEllen, for folk kjenner henne nok under flere hatter enn dette




Inni pakken lå et helMariatilpasset halskjede med ametyster og små og store sorte lavaperler. I en stil tilpasset sånne som meg som ikke vanligvis går med noen typer dingeldangel, utover noe tekstil tredd rundt halsen på noe vis.

Tusen, tusen takk. Stor takkeklem sendes digitalt!


fredag 6. januar 2012

Den dagen jeg har ventet på


I dag kom dagen jeg har ventet på. I nøyaktig seks år. Jeg har drømt, og ventet og lengtet. Og håpet. Og innimellom har jeg gitt helt opp. Laget meg en tilværelse som kunne fungere uten jobb. Et annerledes liv. Men så har håpet kommet tilbake. Og i dag har jeg bedt om å få starte å jobbe i jobben min 50 %. Det er som å kaste seg ut i opprørt fjord midt i januar.

Seks år. Det er lang tid. Det har skjedd mye i verden på de årene, og det kommer til å bli mye å sette meg inn i. Men jeg gleder meg til det. 50% jobb, og arbeidstreningsmulighet for litt mer om det skulle være aktuelt. Det er vanskelig å ha foten i bremseberedskap nå. Men nødvendig.

Det går heftige bølger over ME-havet for tiden. Det er ekstra ubehagelig å være syk når jeg har en diagnose der det synes som om alle videnskapelige prinsipper skal kunne fravikes. Der helt udokumentert "behandling" får støtte fra offentlige myndigheter. Der almenlegenes forenings leder går ut og mener at almenleger ikke er i stand til å bruke de anerkjente diagosekriteriene fordi de er for kompliserte, men som sier at det likevel er viktig at det er almenlegene som skal sette diagnoser. Tullball - almenleger klarer selvfølgelig å bruke kriteriene, dersom de hadde fått klar informasjon  Takk for at jeg har en fornuftig fastlege! Og så får vi krysse fingrene for at midler som bevilges til ME-forskning heretter går til miljøer som er åpne og nysgjerrige og holder seg faglig orientert om annen forskning rundt i verden. Og til de som kanskje allerede er på et spor, selv om de ikke er del av ME-forskningen i det hele tatt. Egentlig.

I dette sorte havet av mangel på behandling, blir vi ME-pasienter overlatt til egen synsing, i et marked av ivrige selgere av helbredelse. Vi er en betalingsvillig pasientgruppe, for vi vil jo bli friske og "alle" har en tante, eller nabo eller noen som har prøvd det ene eller det andre og blitt friske. I allefall "friske". Selv har jeg ikke forsøkt "alt", selv om jeg gjerne vil bli frisk. Jeg har ikke forsøkt noe jeg ikke tror på, noe som ikke har en viss dokumentert effekt. I praksis har jeg da ikke forsøkt noe. Og noen har selvfølgelig tolket det som at jeg ikke har villet bli frisk. Dem om det!

Min metode har vært å forsøke å finne et aktivitetsnivå som er tilpasset hver dags individuelle energitilgjengelighet, og forsøkt etter beste evne å utnytte den til noe positivt. Jeg er ganske stolt over å ikke ha blitt deppa i tunge stunder i løpet av alle disse årene. Andres erfaringer, syke og friske, har vært viktig hjelp. Og ikke minst et TV-program med Arne Næss, den gamle filosofen, som klarte å finne noe positivt selv ved sin egen Alzheimer. Slik jeg husker det, sa han at om det ikke hadde vært for den sykdommen, hadde han ikke kunnet oppleve togturen til hytta som helt ny og fantastisk hver gang! Og han som elsket å kjøre tog!  Når det var mulig å vri en slik tilværelse så positivt, skulle vel jeg klare det også. Og selv om de positive sidene av en syk tilværelse virket temmelig stusselige i starten, er jeg blitt ganske flink etterhvert. En grei vane å ta med videre, vil jeg tro. Det blir neppe bare sol og smil herfra heller.....

Siden det er så ulikt hva jeg har klart hver dag, har jobb virket uoppnåelig. Det siste året har jeg merket bedring, jeg klarer etterhvert å kjenne når nok er nok, rett før det er nok. Og det ligger hard læring bak det absolutte stoppet i aktivitet. Helt stopp. Nå. Ikke litt til. Ikke bare det lille ekstra som gjør at det blir mye greiere å ta arbeidet opp igjen neste gang. STOPP NÅ.   Jo lydigere jeg er  blitt, jo bedre har jeg blitt også.

Dessuten har jeg lært at det å prioritere ikke betyr å se hva som skal stå øverst på listen. Det betyr at fokus skal være nederst.  Hva skal IKKE gjøres. Det er i grunnen likegyldig hva jeg gjør først og nest først, om jeg har bestemt meg for å klare begge deler. Effekten av å prioritere fikk jeg ikke før jeg bestemte hva som faller ut. Når jobb kommer inn, hva skal ut? Haven? Sosiale happeninger? Tur? Innkjøp? Vasking?   Det må velges.  Hva som skal ut.

Uten min fantastiske arbeidsgiver hadde ikke dette vært den dagen det er blitt. Det er bare utrolig hvordan det legges tilrette, passes på, oppmuntres, tilbys, tilrettelegges, jenkes til og smiles. Jeg har hatt flaks, og det er jeg veldig takknemlig for. Nå er det bare å sette alle (de tilgjengelige) kluter til,


så me ein morgonstund
skal glida inn
på en våg
me ikkje har visst um.

Helten Hauge, selvfølgelig. Den draumen. Et flott dikt til mange anledninger.

En dag til, og så blir det helg. Helg. Frihelg. Men jeg tar nok med jobb-PCen hjem - det kunne hende jeg kom på noe jeg kan skrive.



onsdag 4. januar 2012

Et lite hus i haven

Man kan aldri få for mange små hus. Jeg har to, og ønsker meg flere.    

                                        
Det lille, hvite nederst i haven er slitent, veldig slitent. Men det står der, og planen er å restaurere det. Det nådde ikke opp på listen i 2011, men det kommer flere år.  Enn så lenge gjør det tjeneste som havemøbellager. Og det overrasker meg hvor mye det kan presses inn i et hus som er ca 2x3m stort. Eller lite.   
Dette er alle møblene som kom ut av huset i våres - med hammock og det hele.





Siden jeg mener at det er nødvendig å ha mange sitteplasser rundtomkring i haven, vokser havemøbelmengden for hver sesong.

Det kan være at kjelleren må til pers snart - men det går litt sport i det - hvor mye kan jeg egentlig klare å stable inn -










I år bidro Finn med en samling stoler og et bord fra Hønefoss. Et kupp! Klappstoler med "meier", så de ikke skjærer ned i gresset. Sånne vil jeg ha flere av - de er næmest ideelle! Ser du noen sånne - si for all del fra. Om du ikke vil ha dem selv, da.