tirsdag 25. november 2014

Sol - og mer kortison

I slutten av november er det fremdeles havejobbingsvær. Jeg er ikke særlig effektiv. Distrahert av solen, kaffen, besøk, hunden. Alle de fine tingene. Og Yr sier at det ikke haster. Frosten er avlyst, sånn på kort sikt. Skiene roper svakt fra kjelleren, og jeg forsøker langtidsplanlegging for å imøtekomme ropenes innhold. Jeg ser på bildene fra Nordseter og Valdresflya - i går fant jeg til og med snekart på Ut.no. Det er håp. Jeg har vel sagt det før, men kan godt gjenta: Det ideelle er grønt og frostfritt her ved fjorden, og sne overalt ellers over 150 meter (ca. det samme som ved broen i Kjaglidalen).

Bringebær og jordbær er fanget og spist. Smaker sommer fremdeles. Har tatt opp jordskokk, og skal lage suppe i kveld. Jordskokk, vann og litt fløte og bacon. Salt og masse pepper. Forsøkte en "kremet" variant her om dagen, men den smakte mest fløte. Gleder meg til middagssmattest. Rosa ettermiddagsbilder.



De gyldne dagene med normaltilgang på energi dabber av. Den heftige kortisonkuren for vepsestikkene jeg fikk tidlig i høst, har nå gitt effekt i 8 uker. Det kan være et tilfeldig sammentreff, men tenk om det ikke er det? Tenk om jeg til en viss grad kan regulere gode og dårlige perioder? Fastlegen gikk med på enkel utprøving etter nøye informasjon om mulige bivirkninger. Sannsynlige og usannsynlige. Det ble tatt en masse prøver og vi er i gang. I går var første dag på ny kortisonkur. Jeg kjenner at jeg må holde meg litt i skinnet. Jeg er superspent. Og opplegget er ikke særlig blindt. Ikke enkeltblindt, engang. Her er full åpenhet, med alle de feilkilder det bringer med seg. Uansett tror jeg den gode dagen i dag neppe kan tilskrives kortisonen. Men heller solen, kaffen, besøk og hunden. Bringebær og kommende jordskokksuppe. Livet, altså. Sånn var solen da jeg sto opp:


lørdag 22. november 2014

De fleste dagene

De fleste dagene er hjemmedager. Noen har blå himmel, andre ikke. Denne dagen gjorde et verdig forsøk, men tapte. Jeg er sikker på at om de trener litt til, så plutselig kommer en dag med ordentlig sol. Da står jeg klar med spaden og graver ned de siste plantene. Eller de nest siste, for nå er det vel snart salg på løk rundt forbi. Det kan hende det blir noen på Strandhuset også, da. I dag er det for kaldt.

Svensken har satt ord på hvor kaldt det blir. Jeg tror han må ha vært endel på kysten. Nær sjøen på årstider da bare de som bor der, er der. Det står i den den blå boken med Tomas' håndskrift på. Tomas Tranströmer. En god bok i lese i foran utsikten.

Askfargat tystnad.
Den blå jätten går förbi.
Kall bris fra havet.







Dette er ikke en hel hjemmedag. Kjøkkenet er fullt av grønnsaker som skal bli salat. Hvit, myk ost. Gjærbakst. Maten skal settes i en kurv og bli med på biltur til mange mennesker, annen god mat og sikkert noen stearinlys. Jeg gleder meg til 50-årsdag.

Gratulerer jubilanten! Jeg håper ikke det blir en time for mye salat denne gangen.

tirsdag 18. november 2014

Ut på tur igjen


Styggemannshytta. Skrim. November. Værvarsel: Temmelig ufyselig!




Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

"Detalj av usynlig novemberlandskap"  
Fra samlingen Fra hjertets krater (1964).
Inger Hagerup



Jeg har heldigvis ikke samme forhold til skoddeland og manglende lesbarhet på livets retningsanvisning  som Hagerup skriver om her. Verken slik eller sånn. Men diktet var bare altfor passende temamessig til ikke å få være med. Alle disse årene med ME har satt en effektiv stopper for langtidsplanlegging og har etterhvert rusket seg ferdig i drømmetårn og fortøyninger. På det helt konkrete nivået, fikk vi testet litt skoddeland i går. Sneen dekket tråkket i stien og de blå merkene på stenene ble vanskelige å se. Vips var de vekk. Vi forsøkte litt søking, men det var ikke SÅ tåkete, og det kunne da ikke være SÅ langt unna, og vi hadde vært her før (en gang eller to) og visste jo sånn omtrent hvor vi skulle. Ikke hadde vi kart, men noen som ikke var meg, hadde kompass! Silva med rød snor. 

Vi gikk liksom over den lille åsen og regnet med å treffe myrer og stien på den andre siden. Der var det imidlertid granskog, bjerkebush, fjell med dype sprekker og utsikt til en bratt skråning med vage granåser bak. Slett ikke som forventet. Men vi gikk trøstig på, langs kanten stupet (det ble brattere og brattere jo mer vi så på det), skuende inn i tåken og med et lite hjertebank hver gang det dukket opp noe menneskeskapt. 

En varde! En til. Tusen små barnevarder. Neida, det var ikke stien, men helt tydelig et sted naturbarnehaven eller lokalbefolkningen dro og bygget varder. I påsken, kanskje. Sånn gikk no minuttan. Etter at vi fant igjen stien, slo vi fast at det hadde tatt en time. Den blå streken på kartet er et forsøk på å gjenoppleve turen. Den har en form som et barn av meg ville kalt "snarvei". Den kan ha vært lenger. Den kan ha vært helt oppom 815-toppen som kanskje heter Skrimfjella. Men det er lite sannsynlig. Riktignok blåste det, slik det gjør på topper. Men ikke begge to er så spreke at vi hadde tatt 100 høydemeter uten å merke det (den ene er så sprek, men det er ikke meg) Poenget var at vi ikke ble skremt. At det var helt ok, selv uten stålkontroll. Turen funker, livet funker, uten full kontroll. Det er helt fint å vite.

Inne i den gamle brannvakthytta på toppen av fjellet hadde vi en våt ankomst. Vi var våte, sekkene var våte, og stenhytta var våt. Veden var våt, avisene våte og vekene på stearinlysene. Jeg trenger vel ikke si noe om ullteppene?  Vi hadde med tørre fyrstikker, etpar nymoderne, hvite , plastikk opptenningsposer. De posene må være litt av arven etter Jon Bing, en av hans venner; tilfeldighetene. Tusen takk. Ved hjelp av to opptenningsposer tok det fyr!

Så tørket vi oss, klær, aviser, gulvet, båtmadrassene og ullteppene og etter noen skarve timer var det verken frostrøyk eller våte soveposer. Inne. Det var derimot spørsmål fra medbragt Dagblad - Drillos var snill med oss/vi var veldig flinke, og fikk geografien på plass. Vinen ble drikkevarm, eller ikkealtforkald, og veldig god. Lindeman's Bin 45 CS 2013 passet veldig godt til høytlesning av Øystein Lønns Thranes metode og medbrakte stetteglass. Boken var ikke valgt ut fra litterære kvaliteter, men det var den minste og letteste vi fant i bokhyllen. Den var temmelig lett innvendig også. Og det er dessverre det som teller. Det var godt vinen kom med en hjelpende hånd. Det er ikke siste turen til denne hytta, det er helt sikkert, men selv Kjaglia har luksuskvaliteter som skal settes ekstra pris på neste gang: Utedo og låve full av så mye ved vi kan ønske oss!




mandag 17. november 2014

Tømmesalg - kan bety så mangt

Gartnerisalg er alltid morsomt. Og høstens versjon er Hagelandkjedens trallesalg i forrige uke. Fem av butikkene hadde felles annonsering - og vi hadde tenkt å reise til vårt lokale i Horten. Men fristelsen ble for stor - så det ble en liten sving til Markens Grøde i Sande da vi endelig var klare i 1-tiden. Der var vi langt fra først - damen sa det hadde vært iallefall 5-6 før oss. Men det var nok å ta av, og om trallen ikke truet med å knele, var det iallefall umulig å trille den gjennom butikken til kassen. Ikke noe problem, sier damen, jeg låser opp porten. Og ut trillet vi. 14 000 var årets rekord, sa damen, og vi så på hverandre, gartnervenninnen og jeg. Så mye har vi da ikke - vi har helt glemt å se på prislappene. Det viste seg at vi ikke slo rekorden, heldigvis *lett rødme* Men nesten. Hjem og tømme bilen og opp til den lokale Hageland. Men her var alle busker og trær stuet sammen i hjørnet. Det er ikke det samme å fylle en tralle for 500 når det er alperips og triste stauderester som er lagt i potten. Vi satt vognen vår sammen med de andre tomme vognene i salgsområdet, og satt oss i bilen. Hva nå? Cafe? Eller.... det var da noen til? Larvik? Notodden? Åssiden? Åssiden! On the road again!

Heldigvis var utvalget mer i tråd med Sande enn Horten, og vi kom glade ut med flere høstskatter. Kassalappene fortalte at vi tilsammen hadde handlet planter for over 25.000. Og vi hadde betalt 1000 - for to traller. Jeg tar det for gitt at gartnervenninnen hadde mest ;-) Nå skal det i jorden. I våre, og andres, haver. Slike sene plantinger er risikosport, men erfaringsmessig overlever det meste.

En liten sving oppom Hokksund for å få en skikkelig kopp kaffe (det er sikkert andre Cafer mellom Drammen og Hokksund vi ikke vet om, men Step In levde opp til forventningene. Liker ikke navnet, men det er sånt interiørbutikker tror de må hete. Tråkk innafor, er forslag til fornorsking. Det var her jeg kjøpte den nydelige gardinen til Lillehuset tidligere, og det dukker alltid noe spennende frem fra hjørner og smårom. Denne gangen fant gartneren led-juletrelys. Og damen slo av en hundrings - for nytt vennskaps skyld! Kaffen holder mål - og stedet anbefales. Kaffetørst inn, blid ut. Det er slik cafeer skal virke.

Her er listen over jaktresultatene:

Acer palmatum - uten kultivarnavn. Det er neppe arten - så det kan bli spennende å se hvordan fargene blir etterhvert. Etiketten lover skikkelig rød høstfarge - kanskje den er rød hele tiden? Den skal plantes i en nabohave. 2 m.
Acer palmatum Red Emperor. Nok en variant av mørk rød viftelønn. Amerikanske sider sier at den er tidligere enn Atropurpureum om våren, og at bladene blir mørkere på høsten. 5 meters høyde er kanskje i overkant for mine forhold - satser på at den holder seg på 3-4 som de andre palmatumene. 1,2 m, mange fine grener.
Bildet er lånt fra Esveld


Acer palmatum Beni-Maiko Esweld sier 2 meter - lappen sier 40 cm. Da blir den kanskje rundt 1,5 meter? Det ville være passende. Fargesprakende blader når de kommer om våren, blir grønn etterhvert. Nyveksten på ettersommeren skal være mørkerød - det bekreftes på bildet. Elegant form på busken. Får forsøke å gi den litt luft der den skal stå, så den elegante formen kan ses. Kanskje i det nye fiskebedet ved stranden?


Acer ginnala Veldig herdig, H5. Kanskje mer egnet i hardere klima? Opptil 6 meter, sannsynligvis litt mindre. Smale, lappede blader, flott rød høstfarge. 1,5 m
Syringa fyllt/duft x5 Planter til en syrinhekk litt lenger opp i byen. Nå er det tilsammen 10 planter som skal inn i den litt glisne buskrekken. Særlig fornøyd med å finne en kraftig Primrose - håper den blir gulere enn den jeg kjøpte på Ramme for mange år siden - den ble bare litt møkkete hvit.
Magnolia Galaxy Høy, smal plante. Tre meter. Det ville være fint om den holder seg slik noen år, så kan den få mer plass siden.
Cypressus sempervirens Totem x2 Tatt med som trallefyll og skal være pynt på trappen i vinter. Livsfarlige å slippe løs i haven ;-) 1 m
Platycladus orientalis Aurea Nana Compacta Jeg ble glad da jeg skjønte at dette ikke var en Thuja. Og ikke en sypress heller. En helt egen liten familie av orientalske barplanter. Det er sånn man blir glad i Carl von Linné. Den er rundt, diameter på 80 cm, ferdig utvokst. Og den er allerede ferdig utvokst. Sånnt må jeg på salg for å kjøpe. Kan jo ikke på ramme alvor betale neste 2000 kroner for en rund "thuja". Den har gulaktige tupper, som blir oransje på høsten. Den er oransje nå!
Thuja kule på stamme 2m Det skal jo ingen Thujaer inn her. Men Platycladusen kan jo ikke stå alene som en bortkommen kule. Denne er altså en støtteplante, og om jeg husker å klippe den, vil den ikke se ut som en forvokst thuja på lenge. Snakk om å lure seg selv.....
Robinia P. Umbraculifera, oppstammet 2 m Skal ha det tørt og lunt. Umbraculifera skal ifølge boken se nyklippet ut hele tiden, særlig etter at den har fått noen år på baken. Saktevoksende. Jeg blir stadig mer glad i det ordet!
Clematis Snow Queen Clematis fra New Zealand, der den dukket opp som frøplante på slutten av 50-tallet. Den er med andre ord helt passende til mitt 50-tallshus. Lyse, lillahvite kronblader med rifleeffekt. Gult senter med lilla stamens. Gruppe 2 - så med flaks vil den blomstre både tidlig og sent. Ligner litt på Miss Bateman, men er mer robust. Den skal tåle alt - og hos meg skal den stå ved det høye kastanjegjerdet mellom kjøkkenhaven og skogen. Ganske skyggefullt, og til gjengjeld veldig lunt.

Og to kasser stauder. Hvite løytnanshjerter, scabiosa i mange farger, mørk lilla høstfloks, noen  røde Heuchera, endel uten navnelapper og litt av hvert. Kryss fingrene for dem - de står bakerst i plantekøen. I verste fall blir de bare jordslått....

fredag 7. november 2014

Sommeren 1972 - og 2014

Når jeg kikker opp mot himmelen ser jeg skyer
og fugler som trekker mot syd
Rundt i alle gater ser jeg paraplyer
jeg vet hva dette betyr
Liquidambar styraciflua - Ambertre - med de mest fantastiske høstfargene





En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Astrantia, frøplante. En av de mange frøplantene 






































Takk for den all gleden som du alltid gir meg.
Lykken er å ha deg nær.
Det er mange ting gjerne ville si deg,
når ikke lenger du er her

Clematis, uten navn, men den eneste som blomstrer i november
En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Rose fra roseplassen mellom småhusene, også den navnløs
Alle gode minner som vi kan ta med oss
gjemmes i vår fantasi
Drømmer om den tiden da vi kunne kle oss
lett for et sommersvermeri.

En av de mange selvsådde småstemorene,
etterkommere av såing i 2010 og 2011.
Lavendelblomstringen bare fortsetter
som om den ikke merker regnet og høsten
















En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.







 Vil du ha lyd til sommerens avskjedssang: Kirsti Sparbo synger (med reklame, dessverre)

 
Orostchys Iwarengen er kanskje noe annet, for  den blomsterer
som om den skulle fått betaling for det, og får slett ikke de
lange hengearmene jeg forventet. 

onsdag 22. oktober 2014

Ventevegg


Når ting tar lang tid må noe skje! Jeg har laget ventevegg. Engang skal døren bli dør og vinduet bli vindu. Det er når dette rommet er blitt kjøkken.

Nå skal vinduet og døren fylles med utsikt. Ikke til kveldssolen som går ned i vest, ikke til den-ennå-ikke-lagde-verandaen utenfor. Ikke til hekken, veien eller det røde nabohuset heller. Den tid skal komme.  Før den ekte utsikten dukker opp, skal jeg finne passende bilder i den store stabelen som venter på ledig veggplass.

PS:  Kjøkkenbenken er planlagt 96 cm høy. Godt med alt som er unnagjort.
PS2:
Veggmaling er S 0502 Y, om boksen igjen skulle bli kastet før neste maling.
Listene er malt i Cat Key, glansgrad 80.
Gulv: Antigua. 3*

Det har tatt to uker å male. Jeg har hatt lyst til å gjøre det siden jeg flyttet inn i 2010. Det er fantastisk at ME-pausen varer og varer. Tur og maling og tur og tur. Til og med Københavntur har det vært overskudd til. Le Klint-lampen er et av mange velkomne innkjøp. Drømmetilværelse!

mandag 13. oktober 2014

WiP

 Work in progress.

Det går fremover.

Selv om det virker som om det går feil vei når rommet blir stadig mer ubrukelig.

Å male rom med bokhyller burde hatt pakningsvedlegg med mange advarsler.
Det er nå bevist at det er ingen grense for hvor mye 5 høyder bokhylle kan inneholde. Alle søppelkassene er fylt opp og likevel er det plenty igjen. Jeg tror ikke jeg skal ønske meg mange bøker til jul. Omtrent to, er innenfor det mulige.

Støvfjerning foretatt, men det er for fristende å sette seg ned å lese bare litt.  Må jo sjekke om det er noe å ta vare på...

Min nyeste bok er et kupp. Liten, og bare 5 mm tykk. Den krever nesten ingenting i hyllen. Og den er bare koblet til hyggelige ting. Innkjøpt på Litteraturhuset forrige uke, etter en usedvanlig lærerik omvisning på Høstutstillingen sammen med 20 kolleger. Proseccoen var god også, for ikke å snakke om fasanen. Men boken er altså et funn. Den heter Hver morgen kryper jeg opp fra havet, og skrevet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg tror hun må ha spionert!

Nesten som dikt er de korte tekstene i boken. Jeg plasserer boken sammen med diktene i hyllen. Selv om det er trangt der.


"Et hint ligger i de magnetiske polene - med hundre års mellomrom bytter de plass, nord blir til sør og omvendt. Striper etter den magnetiske reverseringen ligger i steinen langs havbunnen og markerer bevegelsene fra den ene til den andre siden. Ting skifter. Ting bytter side. Ting går ikke som vi håpet."


En ting som ikke ble akkurat som jeg håpet, er den islandske glasskunsten som endelig er kommet opp på veggen. Det var rett og slett ikke lenger mulig å frigjøre en hel hylle til at den kunne ligge på vent lenger. Håndbåret hjem fra Reykjavik. Læring I: Det er en grunn til at gallerier ikke bruker telys som kunstbelysning! Læring II: Den første trelisten man finner, er ikke nødvendigvis den beste, selv om man kan innbille seg at man vil ha et tøft, røft og tilfeldig inntrykk. Dette får bli tilfeldig på et annet forsøk. Tilgjort tilfeldig, som Hollywooddamens hår.  Vi kommer sterkere igjen ved neste forsøk!

tirsdag 7. oktober 2014

Vind ute - kos inne

Første dag med varmeovner på. I dag blåser det tvers gjennom huset. Sikkert for å fortelle meg hvordan vinteren skal bli. Jeg vet jo at jeg har en tendens til å tro at vinteren aldri kommer. Bare huske det året jeg sto og luket i haven i romjulen. Men den har altså en plan i år. Først høst, så vinter.

Palmesypressen legger seg mot syd. Ingen duer og skjærer oppi den i dag. Delphi har fri, men blir litt forstyrret av vinden, hun også. Det er ikke like trivelig på terrassen når vinden har saltsmak.

Dette kunne vært en trist rapport, men det er det ikke. Snarere tvert imot. Energien er på topp, MEen har ferie og det kribler i tur- og gjørenoelystene. Høstferie på Kjaglia ble bootcamp så god som noen, og en av turene inneholdt noe som lignet litt løping. Med fjellsko. I oppoverbakke. Det som lignet mest var kanskje pusten, men jeg kjenner igjen følelsen når det går litt fortere. Og særlig når det er igjen energi til å ta noen løpelignende steg den siste kneiken opp på tunet. Der var det heldigvis noen som kunne servere velkomst- og seiersdrikke. Vann - og etter en liten stund: Cremant.

Jeg googler ME og kortison. Igjen og igjen. Finner ikke noe lurt. Ingen studier. Ingen forskning. Jeg kommer nok til å fortsette søkene, selv om jeg er rimelig sikker på at det ikke er noe å hente. Ikke på veps heller. Spørsmålene er like mange som når kroppen ikke virker, men det er en stor forskjell: Kroppen virker!

Husrenoveringen står stille. Som den har gjort siden jeg flyttet hit. Arkitektforsøk har vært dyrt og dårlig, og bare tanken på å skulle følge opp håndverkere har vært utmattende. Så da har jeg bodd her i midlertidigheten. Den begredelige. I går var det slutt på tålmodigheten. Om jeg ikke kan satse på varige løsninger, kan jeg iallefall lage noen sprell på midlertidig basis.

Med utgangspunkt i fargene som er valgt til trappen, her har jeg funnet en lilla til stuegulvet. Lilla! Min farge, inspirert av 70-tall, sjal, litt Jon, men mest den roen ingen andre farger har så mye av. I år er den ikke moderne heller, det er jo en stor fordel. Men blande lillafarger er fremdeles mulig - selv om den er SÅÅÅ 2012!

Stuegulvet er tømt, for møbler og hundehår, smuler og flekker. Og platen under ovnen. Det er en utfordring på egenhånd og tok sikkert like mye tid som malingen! Nå står lister for tur, og om jeg er skikkelig modig, skal den doble skyvedøren også bli lilla. Cat Key. Jeg var modig i butikken, trelitersspannet er med hjem, men vi får se om modigheten rekker hele veien frem. Fargerikets inspirasjonshefte baner vei. Der er det så fargesprelskt at mine valg fremstår som byråkratisk kjedelige.



Siden stuen er opptatt, er sitteplassen min flyttet til kjøkkenet. Ny og uvant vinkel på utsikten, men klart gjenkjennelig. Luksus når denne kjøkkenutsikten aldri brukes. Egentlig. Jeg har ryddet opp ute og er klar for regnet som er varslet. Håper det holder seg der ute, for inne er planen å vaske med salmiakk - og male!

søndag 28. september 2014

Mer fjell -og løk

Det fortsetter med merkelige tider. Jeg går på tur. På fjellet. I mange timer. Flere ganger hver uke. Jeg har lengtet etter muligheten i årevis, og nå er den her. Uforklarlig, dersom man ikke tror at 19 vepsestikk og påfølgende medisinering kan ta knekken på utmattelsesdelen av ME. Fullstendig eller midlertidig. For resten av ME-symptomene lever i beste velgående. Jeg krysser fingere for at dette vil vare iallefall noen uker til. Kanskje måneder? År?  Dream on!

Her er forrige helgs Besseggentur foreviget. Selve eggen rett forut, og målet i enden av vannet -Gjendesheim.

Eggen var smal, bratt og full av folk. Resten av turen var bare full av folk. Folk som ikke hadde sansen for fjellets ro, men foretrakk høylytt roping, pauser midt i stien og ivrig blåsing i nødfløytene. Jeg var ikke i tvil om at lydømfientligheten ikke var særlig redusert. Det var oss to, og omlag 700 andre som tok båten til Memurubu og gikk tilbake den dagen. Om jeg noensinne skal gå en så trafikkert rute igjen, skal det være på en tirsdag. Utenfor sesong.





Tradisjonen tro, var det Bitihorn på søndag. (Tradisjon er når en tur er gjort én ganske lik gang før). Ikke like tungt, så det er tydelig at fjellturer, selv de med mange, mange pauser, gir litt uttelling på kondisfronten. Litt.  Ikke shortsvarme denne helgen, men fantastisk utsikt og grunnlag for mer fjellkribling.





Morgenstemning utenfor Valdresflya vandrerhjem. Som ikke er noe vandrerhjem lenger, men ikke har byttet navn likevel. Midt oppe på Flye, rett under himmelen.























Denne uken ble det ikke noen helgefjelltur, men to dagsturer til Skrim. Gåtur til Styggmann - og enda en tur samme veien etpar dager etterpå. Hytta som vi var på i vinter på ski, med overnatting. Det må bare gjentas - vi har reservert for overnatting i november. Da har kroppen å virke! Den må jo bare det, siden det er bestilt allerede.

Sherpaen tar snarveien. Vi kom alle opp, men bare en løp!


















Avdeling for shopping - den korteste veien til lykke.
Løk for å sikre gleder til våren. Tidlig vår, for det meste. Og nye Crispi Skarvenstøvler. For å sikre gleder akkurat nå. De stiller i samme klasse som acuminata og Picturatis. Sikleklassen.

Crocus chrysanthus Blue Pearl 20
Crocus chrysanthus Ladykiller 10
Crocus imperati de Jager 10
Crocus minimus 10
Crocus tommasinianus Ruby Giant 100
Crocus tommasinianus Barr's Purple 100
Crocus versicolor Picturatis 10
Frittilaria davisii 3
Iris Frank Elder 10
Muscari Comosum 10
Muscari azureum 10
Tulipa bakeri Lilac Wonder 20
Tulipa acuminata 10

mandag 15. september 2014

Uvanlig tema - fjell

Fjelltur er ikke det jeg driver med til hverdags. Ikke til fest, heller. Mange år med ME har ikke gitt åpninger for slike utskeielser.

Men innimellom er det faktisk mulig. I vinter var det tur til Styggemann. På ski. Denne helgen var det de gamle fjellstøvlene som skulle til pers.

Værmeldingen var perfekt. Selv om vi oppdaget hver på vår kant, og ikke nevnte det før vi var trygt avgårde, var det Oslo Kulturnatt denne helgen. Både åpne hus og bokfestival. Men vi holdt oss til planen: Fjell!

Valdresflya ble passert i fjor. I bil. I tåke. Det var en skikkelig nedtur. Men nå var det sol, fra vi kom til vi dro, bare avbrutt av et par netter. Og en tåkedott med noen rein i.
Ikke bare var det sol hele tiden; det var ikke vind heller. Alle vann var speil. De speilte blå himmel og nydelige fjell. Alle sammen. Og sist men ikke minst, den manglende vinden og den tilstedeværende solen gjorde at det var varmt. Sommervarmt midt i september. Sommervarmt i fjellet, medbragt fjellvann, uten mygg. Da kan det ikke bli bedre!



Fredag kom vi opp akkurat tidsnok til å rusle opp på Fisketjernnuten. Misbruk av ordet nut - den er lav, rund og dekket av gress. På vei ned hørte vi grynting. What did the Reindeer say?  Grynt! I lang rekke gikk de forbi oss. Stoppet, lurte litt, gikk videre. Gryntet advarsel til de bak. Grå og mer og mindre hvite. Vinterforberedelser, kanskje?

Fra Vandrerhjemmet til Rasletind er det nettopp merket ny rute. Onsdag, nærmere bestemt. Av DNT Valdres. Ikke opp gjennom Steindalen mot Kalvehølotinden, men tvers over Steindalen og opp fjellet. Rett opp fjellet. Tøffe tak for store kropper med lite kondis. 400 høydemeter på under 2 km. Vi kom opp. Opp og over sneflekker og de fryktede urene. De var ikke så ille likevel, steinurene, men det ville sikkert bli verre. Røde T'er og nybygde vardekunstverk viste greit vei og langt om lenge var vi på 2010-toppen. Østre Rasletind. Kommunegrensen mellom Øystre Slidre, Vang og Vågå. Derfra fulgte vi den lilla kommunegrensen til Rasletind. 2105 meter. 830 høydemeter. Det føltes mer som gull enn sølv!  Det var ingen andre i vår vektklasse i fjellet den dagen. Dessverre. Vi vil gjerne ha konkurranse fra andre enn tynne, trente 30-åringer. Det blir mer fair på den måten. Bedre for alle, også, mener vi veldig bestemt!


Utsikt mot Knutsholtinden, Knutsholet, Leirungstindene og Skarvflyløyftbreen fra pausen på nedturen. Sukk! Så gikk solen ned, og vi kom frem til kveldens ene glass rødvin - og sengen.

Neste dag var vi fortsatt i live. Frokostsultne, lattermilde over overlevelsesoverraskelsen, spiste vi eggerøre og hjembakt brød, pakket tingene i bilen og var klare til avreise før skjema. Bil over Flya er ikke ille på morgenkvisten i sol, selv om de som kom etter oss, i bil uten tak, visstnok hadde det enda bedre. Vi tror dem!

Etter Bygdin, men før Båtskaret, var neste stoppested. Samecampen. Og startpunkt for tur til Bitihorn. Kortere og ikke like mange høydemetre, men dag to.

Vi var forberedt på at dette kunne bli lyngsnusing i lav høyde, utfeiging, kroppslige sammenbrudd eller gråtkvalte vendinger. Det ble bare fint. Tungt. Bratt. Stein og annen jævelskap. Vi reddet oss med mange pauser. Latterlig mange pauser. Og gjensidig overbærenhet. Og vi kom opp. Utsikt over Valdres. Lunsj og bare tær. Møte med våre egne representanter i klassen Tynne, spreke 30-åringer. De kom med store smil, delte pausen med oss og bar alt pargasset ned igjen for oss. Og ikke minst - lagde kaffelatte på parkeringsplassen! Å lykke!

Siste bilde er utsikt over Bygdin og fjellene bak. Torfinnsdalen fra Bitihorn. Dit skal vi en annen gang. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal kunne trylle inn en passende teltleir som vi opplagt trenger om vi skal gå gjennom Leirungsdalen fra ende til annen. Og kanskje opp på en topp her eller der. Tar av??  Jeg???  Bare drømmer. Kanskje tur neste helg også?
Uansett - takk til verdens beste turfølge!

mandag 1. september 2014

Oppdatering Lillehuset

Sommeren restaureringsprosjekt er kommet så langt jeg kunne håpe. Alt som blir gjort utover nå, er ren bonus. Huset har tak og vegger, vinduer og dører som kan åpnes, gulv og "trappeveranda" utenfor. Grunnflaten er som før, 5,5 m2. Det er jo ikke rare dansegulvet, men størrelsen var ikke til diskusjon. Det er restaureringens svøpe! Høyden derimot, den er diskutert! Så i kubikk er huset blitt mye større. Det er nesten utrolig hva en halv effektiv meter nedgraving har å si. Dagseng, bord og stoler. Hylle på veggen. Det er planlagt mer hyller rundt på veggene.









Sommerutsikt. Firemastet cruisebåt som kommer forbi på innsiden av Bastøy fra tid til annen.


Dette er nok min form for haveplanlegging: Jeg har en utsikt jeg ikke er fornøyd med, og går og grubler på hva som kan være spennende å se på - hva som er bra som det er, hva som må fremheves eller skjules.
At pilehekken måtte bort ble klart allerede i fjor - den tok utsikten fra drivhuset. Den tok også utsikt fra Lillehuset.
Det gjorde også villvoks på stranden. Uten skikkelig redskap vokser Rosa rugosaene uhemmet, men nå er det slutt.  jevnet med jorden - for en stund.

Kanskje jeg får overskudd til å dra litt i noen røtter- kanskje jeg bare må bli flinkere til å kutte hvert år. Akkurat nå er det iallefall under kontroll. Et hengerlass til i retnings Skoppum Gjenbruksstasjon, så blir det pent også.













Den treleddede døren mot haven, og nord, gjør at det blir veldig utehavestemning inne når den er åpen. Og det vil den nok være mye av sommeren. Men det blir rått nede ved vannet, så det er fint å kunne lukke når høsten, eller kvelden, kommer. Da blir det en kjedelig vegg, og jeg eksperimenterer med en fakedør med ekte vindu. Feinsagen er veldig klar, jeg kjenner at jeg ikke er helt enig med meg selv.


Kveldens prosjekt. Dråpeskifer som er hentet i Drammen i fjor sommer. Stabler og stabler.  Jeg vet at jeg må ta det ned og starte fra bunnen av igjen, men her trengs trening, så det er bare å stable videre. Morsomt med noe helt nytt - noe jeg aldri har forsøkt før. Men drømt om, selvfølgelig. Og googlet slate art så øyet har vært stort og vått. Mange ganger. Dobbelt så høy, kanskje? Det hadde vært no'!



By

søndag 31. august 2014

Rar august - sopp og veps!

Den fineste, varmeste sommeren. Alt for tidlig høst. Men rett skal være rett, haven har hatt godt av regn. Jeg har hatt godt av en solpause - og skogen bugner av sopp. Dessuten er jobben igang igjen for fullt.

Kresen soppjakt for tiden. Skrubber og sandsopp står igjen etter meg. De fleste risker og kremler også. Kurvene består av steinsopp og litt kantarell. En rimsopp eller to. Men det er steinsopphattene som hjertet til å slå; er den fin? Ikke angrepet, verken brun eller myk. Det har vært mange jubelscener. Måtte det vare noen uker til!


En sving oppom Kjaglia lørdag. Der var det ikke noe soppeldorado ennå. Turen fikk en fort men brå avslutning da jeg tråkket i et jordvepsebol, og kom hylende ut av skogen i tegneseriestil. Etter fintelling er jeg kommet frem til 19 vepsestikk. Nå spiser jeg cortison og kantarell, forsøker å ikke klore og håper energien kommer tilbake fort. Helst før jobb i morgen!

søndag 24. august 2014

Overraskelser kommer sjelden alene

Planen var klar. Killer'n skulle ut og rense stranden for rugosa og annet vissvass som ikke bør bo der. Men plutselig var det tur på gang. Østfold var stedet for denne helgens sopptur og jeg fikk være med. Hentet og bragt. Kjempeheldig!

Oppsummering:
Soldekk
Biltur med regnskur
Tøff jentunge på få år med stor firehjuling
Falsk kantarell
Ufrivillig bad
Lånebukse som passet!
Sosiologisk biltur
Tur i fjell (lite) med overraskende sopp på returen
Tur i soppterreng med steinsopp i tett granskog
Veldig tett granskog
Sommerens kjappeste servering av sommerens beste salat (med ulike navn)
Mett
Knapt fergeventing
Resultat:


Heldigvis er det noen rødvinsslanter igjen. Det kan ta litt tid, dette! 

lørdag 23. august 2014

Heller lykkelig enn ordinær

Noen valg i livet er enklere enn andre. For eksempel når man står klar med kortet og skal betale en bilreparasjon og øynene faller på den lekreste ryddesagen jeg noensinne har sett. Da kan det ene tallet være like bra som det andre, jeg merker knapt forskjell der og da mens jeg lett taster koden. "Har du bensin?" Jada, jeg fylte da bilen opp i morges, merkelig spørsmål fra den fyren...  Å nei, til Killer'n!  NEI, jeg må ha en kanne. Tusen takk. "Den ligger i bilen", sa mannen, og jeg kjente en forsmak på lykken langt nede i maven. Kombibutikk for bilreparasjoner og lekesaker er undervurdert!

Why stay ordinary, står det på esken. Selv om det bare er en omskrivning for Fordi du fortjener det, Just do it og andre Specialiseringer, skaper den smil og gode følelser. For vi kjenner'n. Iallefall kjente vi broren, eller var det onkelen. Mange års tro tjeneste ble avsluttet for etpar år siden. Vi har somlet med å skaffe ny. Vi trodde til og med at det var like greit å skaffe en fra Julafamilien. Det var ikke det!

Nå skal stranden til pers før leken bringes til sitt nye hjem på Krokskogen, der den skal gjøre sauer og ungdyrs jobb i jordekanter og langs veier og stier.

Velkommen hjem til Lykkeland, Killer'n (2).




Hydrangaveggen har hatt gode tider. Først en mild vinter, og deretter en varm sommer. Der alt annet kneler i varmen, løfter Hydrangea, særlig panicultatene, seg til nye høyder.  Både fysisk og psykisk. Toogenhalvmeter høye, masse blomster og flotte farger. Pinky Winky og Grandiflora i ledelsen, men sargentianaene er med i koret. Og en serrata jeg ikke finner navnet på. Rød.

Og som om dette ikke var nok. Lillehuset er tatt i bruk. Som tilfluksrom i regn, til rom- og vindrikking, frokostkaffe. Og mer planlegging. En ny vinkel åpner seg ut døren. Hva skal det bli der? Ikke noen tilfeldige rosebusker som ikke engang remonterer, iallefall! Havebøkene siger langsomt ned i Lillehusets ene store hylle.



Nå er det tid for toget til Kirkeristens årlige Kunsthåndverksmesse. Med planlagt lunsj. Jeg er skikkelig ovenpå, og gleder meg til hele denne dagen. Jeg håper jeg finner et helt nytt slags glass til samlingen.

PS: I bilen lå en gressklinge og ekstra bremsesko også. De er ikke helt ordinære på det bilverkstedet :-)


Why stay ordinary!