tirsdag 4. august 2015

August - en sommermåned til!

Forrige uke. Noen hadde ferie, andre hadde søkt tilflukt i sengen. Atter andre var bare litt nedkjørt og så andre veier enn verktøykasser og materialstabler. Rolig uke på byggeplassen, med andre ord.

Men mandag morgen var det plutselig full fart. Bare én snekker riktignok, men hoppende opplagt forserte han etasjene i stillaset utenom trappene. Smilende. Noen har hatt utbytte av ferie! Vips var nordveggen ferdig med kledning og den nydeligste tilpasning til strøminntaket.




Flere innfødte assistenter i aksjon- som i dag med noe de(vi) ikke kan - mur. Lokal innsikt i hvordan bygge pyramider - spett og enkle fysiske lover i praksis. Moro.













Og resultatet? Fantastisk! Forbedret utsikt. Her skal det bli trapp på forsiden, så det blir ingen ny kant. Plutselig er plattingen en del av stueutsikten. Planer som blir realisert - og viser seg lure - er gull for en trett tirsdagsmorgensjel.


For det er ikke lenge den paradisiske tilstanden varer. Klokken syv pling er på på'n igjen. Banking resulterer i ny utsiktsreduksjon - hammer og slegge måtte til for å få byggverket på plass.
Stillas er løftefullt. Snart oppløft?


Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Helten Hauge 1966 (Dropar i austavind)

onsdag 29. juli 2015

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 
Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.
Fergekø.
Rabattkortet er blitt uleselig.
Hadde andre kort.
Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.


tirsdag 28. juli 2015

Østfronten


Slik ser den ut i dag, østfronten. Ikke bare er malingen løs på veggen, panelen råtten og markisen revnet. Taket henger ikke helt sammen, vinduene er for små og muren rundt verandaen er ganske stygg også. Med det duger som før-bilde.
Selv om snekkerne har holdt på noen uker, har de spart østfronten til slutt. Hensynsfullt - så har jeg vinduer den veien det er viktigst så lenge som mulig.  Jeg gleder meg ikke til asfaltplater og presenning tar over for utsikten. Er jeg heldig, kommer det vinduer på de øvrige frontene ganske snart. Og når den presenningen kan tas av - da! (blir det fest, jubel og stas)



Men hele tiden bor trøsten i haven. Nå er de engangsblomstrende rosene over toppen. I allefall de hvite. American Pillar er fremdeles på vei opp. Og liljene! De tyter ut overalt. Den ene vakrere enn den andre. Det er litt for tett nedover mot bakken, så jeg orket ikke bane meg vei helt ned til navneskiltet på denne. En drøm i rosa - med en Thalictrum på slep.

Snart er det heldigvis for sent å ta førbilder!

søndag 26. juli 2015

Hus uke 30

Snekkerens andre uke med ferie starter med regn. Jeg gjenoppdager hvorfor renoveringen måtte være i år. Det drypper friskt inn i stuen, og jeg går ikke opp i kottet i annen etasje for å se hvor vått det er der. Er det hull i taket, så er det hull i taket.

Men redningen er mye nærmere nå enn sist det regnet inn.

Tre vegger er revet, og fylt med isolasjon og vindplater. En og en halv vegg er kledd med riktig kledning. Trykkimpregnert med jernvitrol. Det er snart klart for å begynne på taket.

Ser du det sorte hullet i det grå hullet i det som skal bli kjøkkenvindu?  Min første kontakt med den vestlige verden. Det kommer kveldssol inn der. Og det er mulig å si Hei til folk som kommer uten å måtte lukke opp utgangsdøren.  Jeg kan se hva som skjer på veien også, men det fordrer at jeg stiller meg opp og glor. Det gjør jeg innimellom - i ren fryd. Tenk å ha eget vindu mot verden! Jeg tror det er lurt at det er ganske lite og langt oppe på veggen - utsyn er bedre enn innsyn! Dør blir det også, men den er bare et grått felt ennå - så den har jeg ikke forelsket meg i. Så langt. Jeg trener på å bruke den siden av huset - sitter på trappen med kaffen om kvelden!


Rapport fra sydsiden:

Vinduer og dører fra annenetasjes soverom kan anes.
Der det skal komme gulv i vinterhaven Caelum er jukset til med de ferierende snekkernes stillas-lemmer.

Det blir nesten 30 m2 og jeg sitter der og drømmer om hvilke muligheter det vil gi. Under tak, skyvedører i begge ender, gamle vinduer mot Skogen, dør fra kjøkkenet. Spisebord og hvileplass, oppbevaringsrom og vinplass. Kveldssol og fjordutsikt - samtidig!

Ospegulvdrømmen håper jeg kan bli virkelighet bare høvlerimannen kommer fra ferie.

Det blir plass til mange H1-trær i sydveggen. Lukke opp et vindu og plukke en aprikos?  En kiwi? Druer eller fersken?

Foran gulvet kommer det etterhvert en vest-veranda. Kjekt å ikke skulle hoppe en meter ned rett ut fra skyvedørene og kjøkkendøren. Den er det ikke plass til før taket er nede - og oppe igjen.

Jeg tror ikke på dette. Ikke helt. Jeg klyper meg i armen. Dette prosjektet har vært på pcen så lenge at jeg egentlig ikke tror at det realiseres i virkeligheten. Men nå - med kledning på, ligner det på Sketchupskissen. Å tegne sitt eget hus anbefales. Noen sier jeg er høy på hus for tiden. Tror det er en ganske treffende beskrivelse.

Jeg er i haven innimellom. Skal hilse fra den - den blomstrer og har det bra!

tirsdag 21. juli 2015

Velkommen stol

Med en helt ny vinterhave på beddingen, går planene litt i utakt med bygging og sommerferier. Men drømmene sover aldri og på årets konsertutflukt til Ellen i Kristiansand, dukket en stolstabel opp bakerst på et hagesenter.

Med Ellens hjelp ble stolene plutselig oppgradert fra "snart tilintetgjort av regnet" til "salgbar vare".  Jeg er litt dårlig på å spørre om sånne statusoverganger. Noen ganger.

Inne i den lille, store bilen var det plass til 10 stoler.  Og en lykkelig stoleiende passasjer.

Men mye vil ha mer. En lei sannhet i en konsumdrevet samtid. Og vips var vi på tur med en litt større bil, og returnerte med enda 10 stoler.

Nå vil det bli sitteplass til mange. 20 stoler som har vært i misjonens tjeneste i en årrekke. Stablbare til tusen - iallefall 10 og 10.

Beholde som de er, male, beise, fargeleke - nå står mulighetene og spørsmålene i kø!



Lilla ben - sort og gult stripet sete -til ære for humlene? Sorte, med grå seter - i tiden? Alleslagsfarger - som glad protest mot verdens ondskap?  Som de er - for en velsignet fremtid?
Andre forslag?

tirsdag 30. juni 2015

Hus hus hus

Det går fremover. I rykk og napp. 

Her er Dictamnus albus i staudebedet bak det som skal bli vinterhave. Det er vanskelig å holde fokus på noe som helst - roser og klematis blomstrer om kapp med iris og knapper, sneglene har fest i skyggefulle områder mens gammel kledning og nye materialer bytter plass rundt og på huset. Jeg er ganske delt i hodet for tiden. 

Bildet viser sydveggen som nå er full av isolasjon og vindstopper. Det blir nok forskjell - for det var helt tomt inni der det skulle ha vært isolasjon. Nå er noen viderverdigheter rundt kledningen ryddet av veien, og vi venter på impregnert kledning, ferdig innsatt med jernvitrol. Da skal det nok bli fint!

Ventetiden fylles med mer riving, fjerning av vepsebol, klargjøring av båt, kaffe- og lunsjlaging og hyggelige besøk. 

PS:  Vinterhaven kommer til å bli diger




mandag 8. juni 2015

2016 dager

I dag var ble det alvor. Det er 2016 dager siden huset ble mitt, og endelig begynte kledningen å falle fra sydveggen. Sist jeg kjøpte hus, tok det ca. fem timer før veggene falt inne i huset og vi måtte vekke en ukjent nabo og låne verkstedjekk for at badet ikke skulle falle ned i kjøkkenet. 

Og det handler verken om tålmodighet eller ettertenksomhet. Bare en serie uflakser. Men nå er det igang. 
Sikkert. Sant. På helt alvor!   

Jeg har sittet nederst i skogen, i Shortiahullet, og luket i dag. Passe rolig jobb, og veldig passe plassering. Stilaset ble bygget, og den ene snekkeren forsvant mens den andre startet å fjerne panel.  Jeg tok meg av fjernkontrollen og drømmene.









Utpå tidligkvelden tok de kvelden, og overlot åstedet til meg. Med stilas og det hele. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, og klatret forsiktig opp på nivå en. Det er ca. en meter under der annenetasjeterrassen vil komme. Bildet er fra nivå to - midt på soveromsvinduet. Det er en fantastisk utsikt. Både over vannet og over haven. 

Jeg tror jeg skal kunne venne meg til dette. En helt ny vinkel - veldig morsomt. Det er ikke sånn jeg forestilte meg det. Krevende med tilgang til fasiten - noen opplagte rettinger må til - etterhvert. 

Dette blir den mest spennende sommeren i Strandhusets historie. (I sterk konkurranse med en helg i mai 2011  med minigraver)




torsdag 4. juni 2015

Dette er FØR

Huset er ribbet. Snart skal det ribbes mer. Tak og vegger står for fall. Veldig snart. Bare en natt og noen timer dag, så skjer det noe. 
Stilas. Container. Snekkere. 
Jeg blir nesten andpusten - av bare forventning.


onsdag 27. mai 2015

Nye byggeregler - ny frihet på vei




Nedtellingen har begynt - det er 33 dager til forskriftsendringen til Plan- og bygningsloven begynner å gjelde. For oss havefolk er dette interessant. Poenget med endringen er å la oss få gjøre mer uten å spørre noen - såkalt frihet. Frihet er fint når det er jeg som vil bygge, og tilsvarende skummelt når naboen bygger. Frihetstiltakene kan komme litt bardus på - for det er ingen krav om å varsle før man begynner. Ikke etterpå heller, så varslingen er at det bygges - i eller rett ved grensen.

Levegg i grensen


Om det bygges i grensen, er det ikke et hus (puuh), men en levegg. Den kan være helt tett 10 meter lang. Halvparten kan være 180 høy, resten 150. Om leveggen trekkes en meter fra grensen, kan den være 180 høy alle de 10 meterne.



En meter fra grensen kan det også komme hus. Ganske stort hus. 50 m2. Det er nesten like stort som grunnflaten på mitt. Fire meter høyt kan det være, men bare én etasje. Men hems er vel ingen egen etasje? 

Formen på huset er det ikke sagt noe om, så om du, eller naboen, bygger pulttak kan det være fire meter rett opp - en meter fra grensen. I syd, for eksempel. Da gjelder det å ikke ha Dahliabedet akkurat der. Det er mulig at markedet for solsenger på hjul vil øke.




Dessuten blir det lov å endre litt, eller ganske mye, på bakken. Det kan bygges mur og terrenget kan heves eller senkes - mye eller lite avhengig av hvor tett bebygget det er rundt deg.

Det er (heldigvis) noen forutsetninger for at levegger, hus (og annet som du finner mer om i endringsforskriften nedenfor) plutselig kan dukke opp. Den som bygger må kunne bo på tomten fra før av - det må være et bolighus der. Dessuten kan ikke 50 m2'ern være for "beboelse". Man kan altså ikke planlegge å bo i det - skal man bo i et hus kreves det mer sikkerhet enn i en lekestue eller et hobbyhus. Men har man lov å sovne? Mer eller mindre planlagt? Dette blir et vanskelig spørsmål som neppe kommer til å bli løst i minnelighet mellom sinte naboer. Iallefall kan man ha dører og vinduer som man vil - det er overhode intet krav om at det skal bli en kald og mørk garasje. Og dessuten: Det må ikke være forbudt å bygge av andre grunner - for nær veien, sjøen, jernbanen, - over rør eller ledninger i bakken, - eller at det allerede er bestemt at det er forbudt akkurat der du er: i kommuneplanens arealdel, en reguleringsplan, eller et annet vedtak for tomten eller området. Full frihet er det altså ikke snakk om. Men det kan være ganske fint  - eller skummelt - likevel.

Virkelig fint - eller skummelt - blir det når man begynner å kombinere disse unntakene. Det står det ikke noe om i forskriften. Det står "bygningen" - det betyr at man bare kan bygge én av gangen. Men hvor lenge må man vente på å bygge neste? Til man har sendt inn beskjed til kommunen om hva man har gjort, kanskje?  Hvor tett kan man bygge levegger?  Ikke helt inntil hverandre, men nesten? Iallefall én langs hver grense - og kan de da møtes i hjørnet? Om man bygger støttemur og hever terrenget  først, og bygger fire meter hus eller 10 meter 180 tett levegg oppå, kan man stjele mye sol og utsikt fra naboen og kanskje fra mange naboer, men man kan få et fantastisk vidsynt drivhus. Eller kjempeutsiktssnekkerbod. Eller hindre mye uønsket vind eller innsyn.

33 dager til altså. Og man kan starte i god tid så fundamentet er klart til 01072015 kl. 00.01. Hvis man har det travelt.

Jeg har en følelse av at det kan være en fordel å ha det travelt, for disse reglene varer kanskje ikke inn i evigheten.



1. juli vil endringsforskriften forsvinne, og teksten tas inn i forskriften her

søndag 24. mai 2015

Kjedefritt lokalgartneri


Lokalgartneriet er viktig. Stedet jeg stadig må innom for å hente nødvendig jord og gjødsel, eller egentlig for å myse rundt og få inspirasjon til nye stauder og trær.

Vi er heldige her nede i Vestfold. De ligger tett, hagesentrene. Man blir bortskjemt av sånnt.














Kjedene er representert her, alle sammen, eller begge to, som det heter nå. Plantasjen og Hageland for alle penga. Heldigvis rår de ikke grunnen alene, for det blir kjedelig når alt blir litt for likt. Når det er samme utvalg, samme tilbud, ingen rariteter og for mye maskin!

Her i Vestfold har vi spesialgartnerier som Pionmannen, og frittstående hagesentre som satser på spennende trær, stauder og tilbehør. For meg er EK utenfor Sandefjord og Vegge utenfor Horten de viktigste. Lin har laget en oversikt over de kjedeløse hagesentrene. Du finner den i bloggen hennes her. For oss hagegale er det helt essensielt å finne de fine, spesielle, spennende, uventede og fagstolte gartnerne. Det er de som gjør havene våre spennende.  Har du et favorittgartneri?  Står det på listen til Lin?  Hvis ikke - tips henne - og har du overskudd blir det kanskje en beskrivelse og begrunnelse også. Noe sted. På facebook, i en blogg eller hva ellers du bruker til å kommunisere med hagevenner.










Lokalpusheren min er Vegge. Far og datter, søster og av og til en ny Vegge som egentlig ikke heter Vegge hun heller. Kunnskapsrike og villige til å ta noen sjanser i håp om å oppdra oss kunder til å eksperimentere litt mer i havene våre. Bruke noen trær vi ikke kjente fra før, noen stauder som er annerledes enn de vi kjenner, en annen farge, en annen form, en helt ny én. Magnoliaer og trær i masser av variasjoner. Og mine kjære lønner. Alltid en ny lønn. Det treet jeg synes er aller finest i haven min, en Acer pseudoplatanus Simon Louis Freres, er derfra. Akkurat det har jeg ikke sett der på en stund, men Acer pseudoplatanus Elf Sunset så jeg der nettopp - det lille bildet over her - den har det samme fargespillet. Anbefales. Og Brilliantissimum. Ikke glem Brilliantissimum. De har alle den fantastiske rosafargen når bladene er nye. Det er alltid noe nytt og overraskende, selv for meg som er der jevnlig. Noen nye stauder på bordene - selvsådd kanskje. Et småhjerte med litt lilla, Dicentra hybrid Love Hearts, ble med hjem sist. Med beskjed om at de nok trenger mer sol enn det er der jeg drepte King of Hearts i fjor. Kunnskap er gull. Og sol er det oftest også, så man kan sitte på en benk og lure på om det er helt fullt. I bilen. Eller i haven. Eller om den lille der borte også kan få være med hjem.....



Men i dag regnet det. Vi var tre. To damer og en sølvgrå bil. Vi kjørte tombilet fra hageland i Sande og Skoger og trøstet oss nok en gang med nærgartneriet Vegge

Et prosaisk Malus Transparente Blanche som datteren har ønsket seg. Den eneste som holder til familieeplemosen. En Pyrus salicifolia Pendula som jeg har siklet etter i mange år. Og så fant vi et to meter høyt tre med prikkete stamme. Jeg har ikke lagt merke til det før - ikke er det sikkert at det har stått der heller, for jeg har inntrykk av at det dukker stadig frem noe fra hemmelige steder. Nydelig - og altfor lite herdig til å skaffe før lune kroker er laget. Men veldig nydelig. Når det kom til stykket var det et tre Josef på Vegge egentlig ikke skulle selge, og et tre som den andre damen egentlig ikke hadde bestemt seg for å ikke ha - så jeg havnet plutselig som nummer tre i rekken selv om det en stund virket som som jeg bare kunne gå å ta det. Jaja. Det fantes heldigvis et trøstetre. Også det et Paulownia tomentosa - Keisertre. Men MYE mindre. Bare meter'n, cirka. Men virksom som trøst. Et lite brett med sellerirotsmåplanter ble også med. Lurer på hvorfor jeg ikke tok med knutekål.  Men ved nærmere ettertanke - noe påskudd skal jeg ha for neste besøk også. 

Innlegget er altså ikke sponset - jeg liker bare lokalgartneriet mitt :-)  Glem ikke å tipse Lin om ditt!


mandag 18. mai 2015

Smakebiter fra en havedag

Rolig havedag. Det er sitteplasser overalt og de er i bruk.

Fra de nye franske stolene tar jeg små utflukter til skjønnheter som dukker opp på de mest uventede steder. Den rosa Shortia soldanelloides'en, for eksempel, som ikke har gjort mine til å blomstre før. Man kan bli glad av sånt. 



 
Det er i grunnen lett å bli glad når haven våkner til sommerliv igjen. Når gresset er klippet, de mest feilplasserte løvetennene fjernet og noen kommer innom for en haveprat. Veldig lett å bli glad!
























Trillium og tulipaner, trepioner og Brunneraer blomstrer om kapp, den ene finere enn den andre. De fleste var finere i bedene enn på bilder, så de får debutere på neste ball.






Tulipa acuminata var også finere i virkeligheten - men siden verden er og blir urettferdig - tar jeg den med på trass!






torsdag 30. april 2015

Liten vårrunde

Å reise fra haven, om det så bare er for en dag, er vanskelig. Selv om jeg reiser helt frivillig. Selv om jeg selv har initiert det og det bare er for fornøyelsen skyld. Det ble en liten runde med mobilen før avreise: