tirsdag 15. juli 2014

Ventepølse

Godt og greit. Deilig når du er sulten. Ventepølsene er ferdige lenge før den egentlige middagen. Kjøttet. Fisken. Grønnsakene. 

Så også ventepølseliljen. Den eneste som er ferdig, i den forstand at den er tilgjengelig på bilde. PCen er syk, og jeg husker ikke navnet på bildebehandlingsprogrammet jeg bruker så det er klønete på ekstraPCen. Men altså - liljene er på vei. Mange i full blomst, og masser av knopper. Masser!



Den skulle vært lagt inn med duft!

torsdag 3. juli 2014

Underveis

Langtidsprosjekter. Jeg liker dem. De som tar flere år før det er mulig å se noe system i galskapen. Hekker, for eksempel. Og eføy.













Dette er agnbøkhekken (Carpinus betulus). Dette er tredje sesongen - jeg er litt usikker,men tror ikke jeg fikk plantet den før andre sommeren. Mot veien. Tett og fin begynner den å bli, men det er ikke meningen at den skal hindre innsyn helt. Nå er det meste av den klippet slik at man akkurat kan se over når man går forbi. Sydhjørnet skal skjerme selve kjøkkenhaven og her skal hekken være så høy at ikke engang syklistene skal kunne se over. Her vil jeg kunne luke i fred. Hekkplantene er ikke høye og jevne nok til klipping ennå, så her spriker hekken helt uferdig.


Akkurat ved aksen som går ned gjennom hele haven, er hekken klippet ekstra lav. Med tid og stunder skal de komme opp et vindu i dette "hullet", og hekken skal vokse så høyt på sidene at grenene kan bindes sammen over vinduet, men det tar nok noen sesonger til før vi er der. Hullet (og aksen) er tilpasset utsikten fra huset på den andre siden av veien, og det er meningen at vinduet skal oppfordre tilfeldige forbipassende til å ta en titt mot vannet. Alle sitteplasser er derfor holdt unna denne aksen.

Grovklippet 2014, check!



Inngangspartiet har vært et sorgens kapittel i lang tid. Det er vanskelig å prioritere et område jeg bare går forbi. Men i dag har jeg startet eføyklippingen. Langsomt dukker tykke stammer og grener frem fra Felcoens skarpe bitt.

Bedet under var/er fullt av skvallerkål. jeg er i gang med rensejobben, men det er mye igjen. Skinnende blå plast er charmerende, og matchende til husets nydelige blåfarge NOT





mandag 30. juni 2014

Hagemessekupp


Ikke alle hagemessekupp får blomster. Noen får ikke engang blader. To store keramikkfat var det beste som ble med hjem fra Dokka i år. Et stort på egne ben, et mindre som er podet på det gamle servantstativet borti kroken ved drivhuset.


Begge fatene er laget av kunsthåndverkeren Kari Oline Øverseth. Bena til det store fatet er laget av Herr Øverseth. Fine de også - men det var fatene jeg falt pladask for. Denne gangen. Det ble med noen planter også, ikke så mange, og de er plassert på Death Row, som er gjeninnført her i år. Synd, men sant. Planen er å avvikle tiltaket, men det er usikkert hvor mange som må bøte med livet før den beslutningen lar seg gjennomføre. Alle som vet noe om fengselskøer, vet hvor vanskelig det er  å komme ajour!

Den lille prikken midt på bildet, er barn og ekstrabarn som er på vei på noen dagers båttur til Koster. Jeg satt igjen i haven. Alene. Og fornøyd. Det er en fantastisk sommer. Det eneste som mangler er regn.

mandag 16. juni 2014

I serien Vi venter lenge

Stewartia pseudocamellia. Den aller første knoppen er i ferd med å springe ut. Det er ingen fotovakt her i morgen,så den må komme nå - jeg har jo lovet å rapportere!




















Sinocalycanthus chinensis. Denne er også på første blomstring i år. Rosa og nydelig. Ryktene sier at blomstene ligner Stewartiaen, men de står så myyyyye lenger. Det er ok om det stemmer!

 Den siste av de nye er en ukjent lilje som kanskje er den eneste overlevende av en sending fra sørvestlandet. Har den noe navn, Mona? I mangel på noe annet navn, får den hete Mona-liljen så lenge!


Og de står i kø, planter som ikke har blomstret før. De er velkomne til å delta i denne spalten - i år eller et annet år. Jeg er jo blitt så uendelig tålmodig (bare jeg ikke har et ratt i nærheten)

mandag 2. juni 2014

Ramonda, ramonda

Når hobbyen er "have" kan man ikke ha det travelt alltid. Planlagte hekker bruker noen år på å nå ønsket høyde og fasong, trær bruker mange - tildels veldig mange - år på å nå sin utvokste størrelse og karaktér. Men også de små kan by på tålmodighetsutfordringer.

Ramonda myconi. Jeg har ventet lenge på deg. Det var absolutt verd det!








lørdag 17. mai 2014

Trekjærlighet uten strømper

En barbent runde i haven. Jeg kom aldri lenger enn den lille skogen. Blader og knopper i alle farger og fasonger. Plutselig er pinnebustene blitt trær!


Dette kan fort bli havens stolthet! Sorbus aria 'Lutescens'. Matte, pusete, plisserte asalblader. Om man tar navnet på alvor og forventer gule blader, kan den selvfølgelig være en skuffelse. Den skiller seg fra sølvasalen ved at dunhårene på bladene er gulaktige helt tidlig på våren (det er over allerede nå), men den beholder den pusete (filthårede, kaller de det visst) overflaten mye lenger enn den vanlige. I fjor høst 2013, hadde lutescens'en puseblader helt til de falt av. Min Lutescens står i nærheten av en sølvpil, Salix alba 'Sericea', men er i en helt annen sølvklasse!

 Gull og djevler er en kjent klassiker. Her ved den mørkeste solbærspireaen Physocarpus opulifolius 'Diablo' og gullask Fraxinus excelsior 'Allgold' eller kanskje 'Jaspidea'.

 Jeg kommer ikke forbi Acer shirasawanum 'Aurea'. Min første prydlønn. Akkurat nå er bladene nærmeste neongrønne og bladhamsene knallrøde.

Den lekkertblomstrende skogbunnplanten blir bare finere og finere, og har nå strukket stilken er en halvmeter, men er jo ikke noe tre, og får ikke være med i denne posten! Litt orden må man ha i sysakene


 Med Smilacina racemosa og Bergenia foran og Acer shirasawanum 'Aurea' og 'Autumn Moon' i bakgrunnen, blir den egentlig ganske ordinære Acer atropurpurea et skikkelig blikkfang. Den vokser villig, sprer grenene bra og kan bli en konkurrent til Gammellønnen ved dammen om noen år. Noen litt mange år...
















Årets aller største tulipaner foran drivhuset, sammen med Wisteriaen som har overlevd sin andre vinter.




Hekkene mine er et kapittel for seg. Det ser ut som om det ikke er blitt agnbøk, Carpinus betulus og bøk, Fagus sylvatica, hver for seg, slik planen var. De har umerkelig blandet seg i de fleste hekkene. I god tidsånd, sikkert, og det gir en fin effekt.

Her er en av forskjellene - den nederste delen av hekken, agnbøk, er fin og grønn til 17.mai, mens bøkene fremdeles har fjorårets kaffelatteblader på. Et par varme dager nå, så blir den vel grønn, den også.

Lilla staudegyldenlakk, Erysimum 'Bowles' Maude' i fullt flor nå, sammen med juleroser, hvite perleblomster og tulipaner.


Det er 17.mai i dag. Hurra!  Ha en flott dag, alle sammen! Husk å se på alle de fine trærne dere går forbi ;-)

lørdag 10. mai 2014

Mailørdag med action!

Det var i siste liten at Lillehuset fant sin plass øverst på prioriteringslisten. Jeg visste jo at det var råte, men at det var gjennområttent til langt oppå veggene, taket under platene og det meste av reisverket var litt mer enn jeg hadde forestilt meg. På den annen side, nå er det i gang og potensialet for et lite og råttent hus rett ved vannet er jo stort!

Takhøyden var i utgangspunktet ikke noe å skryte av, så løsningen må bli den samme som for drivhuset: Gulv et godt stykke under bakken.

Det krever utgravninger. Uforholdsmessig omfattende, når det skal være plass til dreneringsgrus under og støping av ny grunnmur på sidene.  Den originale "Grunnmuren" var bare et skall av 2"8 som hang sammen av gammel vane. Den var ikke mulig å bære - spade var mer egnet redskap.

Nå svever det på alle sine forsterkninger, Lillehuset, omtrent i den høyden det engang skal stå, takket være et mann- og kvinnesterkt oppmøte. Tusen takk!

















 Drivhuset er langt mer sjarmerende i kveldssolen, og hjelper meg å holde fast i troen på at det kan bli ferdig en dag, Lillehuset også. Drivhuset er sommerinnviet - gjester har sovet førmiddagshvil under ullpledd sammen med tomatplantene fra Ellen.


Rundt i haven er det sommeraktig, bare solen husker at den skal varme mer enn vinden kjøler. Her er Acer Kellys Gold, Viburnum opulus Roseum, som har store, runde sneballstore blomster som dufter fantastisk, gammellønna og sypresspalmen, bare for å lage en passe overgang til et skilt som kanskje må broderes en mørk vinter?


onsdag 7. mai 2014

Jammen, jammen - Knopp

På Stewartia pseudocamellia

Jeg har aldri sett verken knopp eller blomst på den. Nå er det iallefall fem. Den har vært med meg i årevis. Tenk om det blir blomster *drømmer*

























Er det noen som vet?  Når kan den finne på å blomstre? 

søndag 4. mai 2014

Vårskog











Min lycka svällde
och grodorna sjöng i de
pommerska kärren.







Tomas Tranströmer
Den stora gåtan, 2004




mandag 28. april 2014

Farger i april






































































Alle bildene blir større om du klikker på dem

torsdag 17. april 2014

Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.



















Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus i det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.



Denne delen av haven er en myk, bred dal med en vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer, med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som det er mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten var begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!


En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skapte en fantastisk bølgende helhet.

Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her




mandag 14. april 2014

On the road, again!

Med fabelaktig reisefølge, en imponerende samlet kunnskapsbase, en rullende Picasso og forventninger som skulle tickes ut i løpet av fire aktive havedager. Kan det bli annet enn bra?

De engelske haver har sine hus. Tildels nydelige hus. Her kommer denne turens hus:

Først Allt-y-bela. Det var her vi skulle bo. Malt i kveldssolglødendegul. Med oppstammet eplehekk! og imponerende tørrmurer. Mønsterklipp av eviggrønnt kommer ikke en engelskmann unna, heller ikke denne. Interiøret er like riktig som eksteriøret - vi spiste Full English på gammelt eikebord, drakk av knudrete leirgodskopper, og stanget hodene i dørkarmer i original høyde.




Beth Chattos hus var ikke imponerende av størrelse, og det var privat.  Det lå midt i haven, sammen med nybygd kafé og administrasjonshus, og fortalte historien om en privathave som har gått public. Fra terrassen er det nydelig utsikt over myke gressplener som også dekker broer over bekken og gir et overraskende og helhetlig inntrykk. "Klesvasken" henger ute og gir et lite privat rom bak seg, der den gamle majestetiske damen med stokk kom hjem etter en tur ut. Inspeksjonstur, kanskje?









Lucy Redmans stråtekte landbyhus ved Bury St. Edmunds. En overnatting her. Gammelt ute, spreke farger og dekorasjoner inne. Vi bodde i det marokkanske rommet med utsikt både til den idylliske blindveien og Lucys stolthet: haven! Hjemmelaget syltetøy, lokal slakter og baker bidro til nydelig frokostmåltid. Bokhyller - og alle tilgjengelige flater, vannrette og loddrette - var fylt med havebøker og haveblader, mange av dem med haven representert. Aktiv familie og mye liv, folk inn og ut, tilbud om tekopper, prater og haverunder, men mulighet til å trekke seg tilbake til gode senger og egen tekoking.
























Midt i naturreservatet Lackford Lakes ligger Fullers Mill Garden. "Fulling" er en prosess som ligner toving: vevde tekstiler ble gjort tykkere ved bruk av vann. Bernard Tickner eide det lokale Greene King-bryggeriet og kjøpte stedet i 1958. Her anla han en privathave sammen med sin bergenske kone Bess. Drift av haven er nå overtatt av National horticulture charity Perennial og det er bygget et administrasjons- og kaféhus på stedet. Bernard Ticker bor selv i det rosa huset i haven og viser rundt når det passer. Heldigvis for oss passet det - selv om haven strengt tatt var stengt. Det hjalp nok godt at vi snakket norsk, og vi fikk høre om skigåing i Thetford Forest og svømming i River Larc og Lackford Lakes.


Aberglasney House and Gardens ligger vest for naturområdet Brecon and Beacons i Tywidalen i Carmarthenshire. Endel høyere enn de havene vi hadde vært i før, så våren var kommet kortere, men uansett lenger enn den norske. Nydelig, nyoppusset gult hus fra 1477. Midt i huset ligger en subtropisk have, laget i en overglasset ruin av et tidligere kjøkken. Det arrangeres jevnlig kunstutstillinger, det var det ikke rom for i vår stramme tidsplan. Heldigvis, etter en titt gjennom åpne dører.


Staslig hus i Dyffrin Gardens også. Et hus og en have som er pusset opp etter alle kunstens regler og mange millioner pund siden 2006, ble overtatt av  National Trust i 2013. Riktig gammel sak, med aner tilbake til 640. Etter kristus, regner jeg med.

Besøket på Dyffrin ble dessverre skjemmet av overraskende lite informerte og serviceminded betjening - til forskjell fra alle andre haver vi besøkte.

Imponerende hus, med en have som er i ferd med å bli trukket ut av forfallet.



Det er mye bilder. Haver. Planter. Trær. Linjer, brudd og akser. Buer og flater. Sol og vår. Jeg regner med at de siver ut i bloggen i løpet av påsken. Iallefall om dette været tar en pause. Min egen have er "ussel og grå" sammenlignet med de britiske storhetene - men lokkende nok når den norske våren kvitrer utenfor døren.