mandag 16. mai 2016

Godkjent

Huset er godkjent. Eller søknaden, rettere sagt. Byggesøknaden.
Riktignok var det på vilkår, men vilkåret er ganske lett å fikse. Byggavfall skal leveres på godkjent plass. Det er allerede gjort. Så da er det i praksis godkjenning uten flere vilkår.

Jeg er så glad. Og lettet. Jeg trodde det skulle ta mer tid. Dette er jo ekspressfart. Søknaden var slik de ville ha den 2.5. Og vedtaket er fra 10.5. Det ventet på meg i postkassen da jeg kom hjem i går. Siden har jeg vært i lykkeland.

Det er fremdeles mye som må rettes opp her, men det er en helt annen sak enn om jeg skulle begynne å ta ned vegger, vinduer, tak eller verandaer. Det som skal gjøres, er det som må gjøres for å få bygget til å fungere. Til å bli tett. Riktig. Det er ubeskrivelig fantastisk! Jeg bor ikke lenger i et ulovlig bygg!

Jeg feirer med Cremant og havens blomster.


Coluria cf. Omeiensis v. nanzhengensis blomstrer med sartegule blomster. Ramondaen ved siden av er foreløpig helt blomstertaus.


Rognen med pusebladene er like fin i år, og det gjør ikke noe at en Magnolia prøver å pynte ytterligere opp. Sorbus Aria Lutescent. Magnoliaen har ikke navn. Jo, det har den selvfølgelig, men jeg har ikke oversikten.

De to under har jeg oversikt over. Trodde jeg. Den ene er den variegerte som kryper og knapt vokser. En bøk. Fagus Albovariegata. Det må visst sjekkes litt nærmere, for etter mange år er den fortsatt 30 cm høy. Den andre er en vrilind. Troldlind, kaller danskene den. Tilia plathyphyllos Tourtosa. Kryp, den også, trodde jeg.  Dessverre var det feil, så den må nok klippes litt hardt fremover, og gjerne sette i en potte. 18 meter lind er ikke særlig aktuelt. Det var så som så med oversikt...











Det kommer nok noen husbilder fremover. Jeg er bare litt ør av lykke ennå, og klarer ikke somle meg til å ta bildene.

Men enn så lenge, kan man gå inn på bildene i Google maps og se hvordan det var her i 2012. Hvitt, blått og grått. Flatt og grønt.

Hurra. det er 16. mai - og jeg vil gjerne skåle med alle de snille menneskene som har kommet med oppmuntrende tilrop fra fjern og nær når det har vært vanskelig å holde fokus på at det kommer til å gå bra. Til slutt!

(Det er ikke på en stund, da, men dette er et skritt i riktig retning)

Skål alle menneskene!




fredag 8. april 2016

Pallekarmtømming - og monsterpepperroten


Det skjer ting på forsiden av Strandhuset. Plenen er i ferd med å forsvinne, og inngangen til haven flyttes. I fjor høst fjernet jeg deler av gresset for å få plantet trær og busker som hadde stått lenge og vel og ventet på snekkeren som aldri ble ferdig.  Mer skal fjernes nå.

Jeg må flytte kassene i kjøkkenhaven siden porten flyttes. Planen var å bruke den gamle jorden nede i haven, og fylle ny, fin jord i kassene. Den siste delen av setningen er fremdeles sann.

.

Her nede under 20 cm jord i kassene, og 10 cm grus utenfor, har pepperroten fått leve sitt eget liv. I to år. Jeg gjentar 2 -to - år.

Jeg har høstet av den, men det er jo ikke mye pepperrot en liten husholdning bruker i løpet av en sesong. Selv ikke en liten husholdning med mye besøk sommertid. Armoracia rusticana. Friske fine skudd, hadde den. Jeg tenke å flytte den over i en potte.

Pepperrot er et krydder, ikke en rotgrønnsak for mengdespising. Den skal raspes, rives, kuttes og brukes i pepperrotkrem og rømmesaus. 



Urtekilden er ivrig på å finne medisinske superegenskaper på alt som vokser - pepperroten er intet unntak. Den har antibiotiske egenskaper, den er urindrivende og kan inntas mot gikt og revmatisme, samt brukes utvendig mot støle muskler, isjias og revmatiske ledd. 

Det er flotte saker.  For egen regning kan jeg legge til at den er nyttig for å frembringe irritasjon og i store mengder, også redsel.



To lag presenning er lagt oppå det gamle thujarothullet. Det ligger brakk for å drepe gammelt rotugress. Planen er at her skal det bli kjøkkenhave direkte i jorden etterhvert.  Kjøkkenhave i pallekarmer er midlertidig. Det var iallefall det jeg trodde. Jeg er litt i tvil nå.

Jeg søker og leser: Pepperrot er en kraftig, snau og glatt, fleråring plante som normalt blir 50-100 cm høy og med mange blad som vokser opp direkte fra en tykk pælerot. Roten er inntil 50 cm lang og 2-3 cm tykk, sylindrisk og kjøttfull. Hos dyrkede planter som vokser i næringsrik jord er roten ofte tykkere. Jeg slutter av dette at jeg 1. har en unormal pepperrot, og 2. at jeg har usedvanlig god jord.

Kokken Kjartan Skjelde anbefaler at hvis du kommer over en fersk rot, bør du gripe sjansen. Selv om du ikke bruker så mye av gangen trenger du ikke å være redd for at restene blir dårlige. Den holder seg nemlig svært godt, dersom du lagrer den mørkt og kjølig, og den kan også legges i fryseren. Dette kan jeg skrive under på. Jeg graver og graver. Og finner og finner. Min pepperrotkoloni er akkurat like fin i år som i fjor, bare myyye større etter vinterfrosten. Fersk, fin og sprø. Klar for bruk.

Pernille Rød Larsen jobber i Norsk Gartnerforbund, og slutter seg til hyllningskoret til denne krydderroten. Hun bruker den på roastbiff. Revet.  Hun sier at den trives i norsk jord. Det er i beste fall et understatement. Norske gartnere vil ikke få solgt noe som helst av denne, om flere enn meg dyrker den. Er du i nærheten, og liker en pepperrotkrem til fisken din, kan du bare komme og forsyne deg. Det er nok til alle! Mer enn nok.  Den gode Pernille anbefaler pepperrot, i små mengder, revet på toppen av gulrot- og greskarsuppe. Og på betesuppe. Men altså - litt!

Jeg graver videre. Skyfler unna grus. Tykke lag med tett grus. Klart den skal ha den mørkt for å vare lenge. Fjerner jord. Legger jorden pent på en gammel presenning, og skal kjøre den bort som farlig avfall. Det er ikke snakk om gjenbruke av dette monsterugresset. Godt råd: Si neitakk, om jeg tilbyr deg jord til haven din!

Men altså - om du vil spise den, fryse den, tørke den, kan du komme og få - forutsatt at du lover å aldri, aldri, aldri putte den i jorden!


I morgen skal jeg grave videre. Om jeg tør. 


lørdag 2. april 2016

Vår 2016 - Ouverture


Det er helt sikkert vår.


Det er liv i tuene her og der, trærne skyter og jeg har startet på vårrydding i bedene. Krokusene kommer. Blir revet i stykker av vinden - og erstattet av andre.















I år står porten åpen. Det krever tilvenning å ikke løpe og lukke den. Og det krever nok tilvenning for flere enn meg å bruke den. Noen kommer inn - det er jo flott!


På fjordsiden av Lillehuset oppdaget jeg blå og lilla prikker i løvet. Etter en hastig halvveisrydding, tittet de frem - alle krokusene som bare så vidt ville opp i fjor.

Men det gikk som det pleier. Jeg står og beundrer blomstene litt, men så glir blikket til det som ikke er gjort. Det som skal ryddes. Og disse teglstenene som bare går mer og mer i oppløsning. De står i for grov grus. Ikke får de den støtten de trenger, og det blir fullt av ugress.  Stenmel sa jeg - tydelig at de ikke skjønte hva jeg ba om :-(  Men det er mange år siden - kanskje den legges på nytt i år. Eller ikke....

























I februari stod levande still.
Fåglarna flög inte gärna och själen
skavde mot landskapet så som en båt
skaver mot bryggan den ligger förtöyd vid.

Träden stod vända med ryggen hitåt.
Snödjupet mäates av döda strån.
Fotspåren åldrades ute på skaran.
Under en presenning tynade språket.

En dag kom någonting fram til fönstret.
Arbetet stannade av, jag såg upp.
Färgerna brann. Allt vände sig om.
Marken och jag tog ett språng mot varann.




Hundetann, Erythronium dens-canis var kommet lenger enn jeg forventet da løvet ble løftet av.




Helleborus multifidus subsp. hercegovinus er ny i år.

Jeg husker ikke hvor den kom fra, men den skal ha grønne blomster og et fantastisk bladverk. den lyser allerede godt opp og tåler tydeligvis å stå under sypressen.





De vanlige julerosene svikter aldri. Denne har blomstrer forsiktig under sneen og egne og andres blader, men har nå kommet frem og driver og strekker seg. Finere og finere for hver dag.

Og tulipaner. Veldig overraskende er de allerede oppe og ute. De andre tulipanene er bare skudd.

Også denne ny av året. Men navnet....    her trenger jeg hjelp. Sannsynligvis er de fra Staudeklubben Vestfolds løkimport i fjor.

onsdag 30. mars 2016

Hus. Hus.

Det ble en lang bloggpause.

Ikke bare var Delphi borte, men jeg innså etterhvert at snekker'n var borte også. Ikke helt konkurs, men nesten. Uansett ikke klar for å gjøre huset ferdig, tross avtaler og løfter. Nå er det ikke løftet en snekkerhammer her siden midt i desember. Sånt går på humøret løs.

Påsken kom og gikk - det var ingen høydare, verken skiturmessig (0) eller finværsmessig (2). Avdelingen for kos og besøk kom heldigvis en god del bedre ut (8). 2017påsken, fjellpåsken!,  er velkommen!

Snekkern hadde ikke skaffet byggetillatelse. Han sa bare at han hadde gjort det. Og bygde ivei. Ikke så kult å finne ut når endringene allerede er gjort. Men litt mer forståelig at fremdriften var som lus på tjærekost utover høsten. Det kunne jo ikke bli ferdig uten at alt kom for en dag. Nå er en ny byggefyr endelig på saken. De vokser ikke akkurat på trær. Nye tegninger er omtrent klare, og jeg skal legge nye nabovarsler i naboenes hender eller postkasser. Ikke noen humørløfter, det heller. Slike situasjoner egner seg best innenfor døren - helt i mørket nede innerst i kjelleren. Men når man har sine foreldre som naboer, ligger det an til alvorlige søndagsmiddager en periode fremover. "Var det ikke det jeg sa" - ish. Jaja - jeg skal stålsette meg. Pessimistiske fedre som attpåtil har rett, kan være sjarmerende. Om det er noen andres....

Det finnes en godside. Heldigvis. Fin utsikt fra sengen er helt utrolig fantastisk. Jeg har lagt opp til storutnyttelse, tildels hele dager. Hvis det hadde vært noen rettferdighet her i livet, skulle alle med kroniske utmattelsessyndromer og lignende uhumskheter fått tildelt soverom med fjordutsikt fra NAV. Det ville være den helt klart beste utnyttelsen av et slikt gode. Så når bare stemningen rundt uførhet og NAVstøtte snur, skal jeg komme med det forslaget. Fint om noen minner meg på det - det kan fort ta litt tid før vi er der, og jeg har ikke verdenes beste hukommelse.






Min gamle venn Finn er også inne i bildet igjen etter lang tids pause. Jeg er forelsket i de oransje bakerst. Kan tenke meg at duften ikke er helt lik liljene på bordet her, og at det kan være nødvendig med en karensperiode, men drømmen er å få dem omskolert til garderobeskap på soverommet. De står dessverre litt langt hjemmefra, men gode venner og deres venner trår til så det ble mulig likevel. Håper jeg.  Man kan aldri stole helt på Finn.


Men det er vår, og bare jeg finner stativet til kameraet, skal det bli vårblomstbilder. Det er endel å velge i der ute nå. De tidligste, skjøre tommasinianus-krokusene er revet i stykker av vinden, men det er kommet mer. Er på saken. Gleder meg til å se blogger og hjemmesider flomme over av vårblomster i ukene som kommer :-)

søndag 24. januar 2016

Et hundeliv

Schæfervalper er det nydeligste som finnes, og Delphi var selvfølgelig den aller nydeligste















Siden ble hun den fineste schæferen
Alle bildene blir store om du klikker på dem



Det er triste og rare dager når en følgesvenn er borte. Delphi har fulgt meg i tykt og tynt siden våren 2008. Jeg hadde regnet med noen flere år.

Ingenting tydet på at Hemsedalsturen i høst skulle bli den siste fjellturen. Det var uansett en flott tur - og et gjennombrudd for Delphis vennskap med Bark og Snø. Tiden som enehund var definitivt over, om enn for en kortere periode enn vi trodde.


Høsten ga hofteproblemer, men de var varierende og var absolutt mulig å kombinere med et fint hundeliv. De siste dagene gikk det fort nedover og beslutningen om at det var så alvorlig at hun ikke skulle måtte ha det sånn, ble tatt i fellesskap mandag kveld. Veterinæren gjorde sin jobb rolig og pent, og Delphi sovnet uten å være redd. Akkurat slik det skal være.  Vi tobente dro alene hjem. Noen var oss temmelig tårevåte.

Det har vært gode år.
Hunde- og haveår.
Høybråtenhaven og Strandhushaven - og ikke minst Delphis kjære langgrunn.

Hun var en vannhund. Aller helst i vannet. Aller helst med den oransje flytekongen. Når den ble tatt ned fra skapet, var det vill, ren lykke nedover trappen, nedover plenen, gjennom porten og ut i vannet.

Og det har vært mange og lange lengselsfulle blikk gjennom de varierende gjerdene.



Saltvann er best for en Vestfoldhund, men ferskvann funker fint.


Delphi var med i kontrollgruppen for midlertidig elvekryssing da broen ble reparert.

Og pinner på tur i Niskinnvann fungerte helt strålende.
















Hun har alltid vært en hjelpsom hund. Her dokumentert med nødvendig nedkjøling av sittepute

og gravebistand. Det har vært akkurat passe med gravebistand.

Hun skjønte tidlig, nesten av seg selv, at bar jord kan det graves i, men det var helt uaktuelt å grave når noe var blitt bed.  Forskjellen er hårfin - når vet man at det er noe nedi der?  Det har gått over all forventning! Inspisering er noe annet. Klart en havehund må ha kontroll også når andre forsøker å grave.

Jeg må nok kjøpe massevis av nye kluter nå som oppryddingshjelperen er borte. Utallige småkatastrofer er avverget av hurtig opprydding på gulvet. På den annen side kan det bli redusert behov for sengetøysvask.....









Mye av Delphis uteliv har vært i haven. Sommer og vinter. Vi har ikke gått mye tur i kvartalene her, men desto flere haverunder. Det skal nok bli en overgang å sørge for at skjærer og kråker holder seg unna redebygging i Palmesypressen helt alene, sjekke om måkene holder seg utenfor gjerdet helt alene, sjekke om det er katter i den lille skogen helt alene, og ikke minst om det har dukket opp noe spennende i dammen. Helt alene.
















Det blir vanskelig  å venne seg til at det ikke står to store schæferører og lytter når jeg har gått utenfor hundepoteområdet.


Have var fint, vann var best - og tur var den klare nestbeste. Vi har hatt mange flotte turer.















Trekkhund, lekehund, varmepute.
Drittbikkje, til tider. Men aller mest en trofast turkamerat.



Formiddagsturer
Overnattingsturer
Løyper og villski

Hun skjønte dessverre ikke
 poenget med å være
soppsnusehund, men spennende
elgkadavre fant hun til oss


En glad hale foran på stien


























Det siste året har det vært oppussing i Strandhuset. Overalt og hele tiden. Delphi har tatt det på strak arm. Krøllet seg sammen ved siden av kappsagen. Sov i vinkelsliper- og Feinbråket. Tok imot alle som har jobbet her som fine tilskudd til flokken. Det er ikke hun som har savnet vegger og tak, og hun var avgjort ikke høyderedd. Verandabalansering ble høstens favoritt!


























Jeg griner litt til
Det gir seg sikkert igjen
Alle de gode minnene som disse bildene bare viser bittesmå bruddstykker av, har jeg for alltid
Mange andre har sine Delphiminner


Så på et vis er du ikke borte likevel, Delfen, du er bare ikke her lenger