mandag 27. juni 2016

Rapport fra 1000, nei 250, åpne haver

Hageselskapet arrangerer igjen 1000 åpne hager. Annethvert år er det nå, og det er flyttet fra august til slutten av juni. Første året hadde jeg Strandhushaven med, som en uferdig idéskisse nærmest - en liten protest mot at bare de fine og ferdig havene kunne vises frem. Noen ganger har jeg vært rundt og tittet, og ellers har jeg ikke oppdaget at det var før det var over. Jeg er spent på hva slags oppsummering som gjøres i år. 

Vi var to Hortensdamer som la ut på en ambisiøs runde. Alle åpne haver på Nøtterøy, og kanskje noen flere på vei hjem. Det sto mellom Sandefjord og Nøtterøy - ganske enkelt fordi det var de to stedene det var litt flere haver noenlunde samlet. Det var ingen siling - for det var ikke flere enn vi kunne rekke alle. 
Vi har sett mange flotte hager i dag. Veldig ulike; i størrelse, alder, ambisjonsnivå og hva hageeieren interesserer seg for. Og i alle havene var det noe for meg. Kanskje ikke det samme som hageeieren ville trekke frem - ganske sikkert ikke - men noen andre som var på besøk vil vektlegge andre ting. For vi som reiste rundt, var minst like forskjellige som hageeierene. 

I en hage var det en bekk som bare var helt ubeskrivelig nydelig. Bare vannsiget - og gresskanter. I myke svinger. Noen trær og busker nedover. Helt i utkanten av hagen. Bekken ga meg følelsen av den lille walisiske gården Allt -y-bela.  Genialt! 

I en annen have var det en hvitstammet, rødbladet bjerk, trolig Betula pubescens Rubra. Siden min Betula nigra Royal Frost til slutt ga opp etter mange år med larveangrep og stadig færre levende grener, er jeg ekstra svak for de røde bjerkebladene. Denne er trolig for stor for min lille skog - bjerk er ikke noe kul å klippe. Nydelig! 


Årets bønnestativ. Uten diskusjon, avstemning eller vedtak: dette er den klare vinneren. Kreativt!


Jeg falt pladask for denne havens valg av materialer i portalene. Det er jo ikke uvanlig med hassel, men her var det kort, tykke hasselgrener, grovt festet sammen til ønsket høyde. Nyskapende! Vann i haven er viktig. I en have var det en annerledes løsning for å skjule slangen på toppen av bekken. To stener over slangen, og vannet rant utover en stooor sten. Ikke bråk, ikke plastikk. Er nok lettere med tilgang til store stenflyttemaskiner, men maskiner tenker ikke ut gode løsninger. Flinkt!
I denne haven var det total harmoni mellom planteinteressen og huset. Hva passer bedre enn roser oppover veggene på et hvitmalt gammelt trehus med nydelige vinduer?  Her representert ved rosen Albertine, en fransk rambler fra 1921.



Vi rakk en have til. Haven med det rare i, med de store tulipantrærne, med de selvsådde staudene og bladformer vi ikke hadde sett før. Den må få en egen tur senere i sommer! Kjenner jeg eieren rett, er det noe som er på peak da også - uansett når vi kommer.

Bidrag til oppsummering:

Mer jubalong om opplegget! Synlighet, synlighet og synlighet!

Jeg ønsker med en app med kart og avmerket hvor det er åpne haver. Med lettvinn kobling til reiserute og hageinformasjon. Som merker ut hvilke jeg har sett på, ønsker å reise til, har vært i etc - med fargekoder. 

Jeg ønsker meg bedre merking. To små bannere er ikke nok. De fanger ingen - de gir bare bekreftelse på at man har funnet frem - etter at man har funnet frem.

Fadderordning - så nye hageeiere har noen å støtte seg på - administrativt, men kanskje også praktisk. 

Jeg ønsker meg mer helhjertet deltagelse fra Hageselskapet, så det blir 1000 åpne haver. På årntli! 










onsdag 22. juni 2016

Snutid. For solen og meg.

Det har vært mye syting og klaging om hus herfra i det siste. Ting går jevnt over skeis. Dårlig og uferdig har vært gjennomgangsmelodien i oppsummeringen av eventyret med Bjerkås Bygg A/S - nå konkursbo. Vel fortjent, spør du meg.
Lekk og skjevt. 
Mangler og slurv. 
Feilberegninger. 
Løgn. 
Falske underskrifter. 
Skattesnyt. 
Uff og uff.


















I dag fikk jeg epost fra vindusimportøren. Servicemannen på Harmonie A/S skriver at et nytt glass, på 210x230, er på vei. Kommer neste uke. Og de kommer for å sette det inn. Jeg er fornøyd med det. Veldig fornøyd. Produktansvar eller snill og grei - det viktigste er at vinduet kommer og blir satt inn. Kanskje ikke i neste uke. Det er jo nærmest eventyr - men de kommer. Om ikke så lenge. Det er en ting mindre å bekymre seg/meg for. Og det kommer godt med.






Dette har jeg bestemt er vendepunktet. Månen har vært full. Sommersolverv er overstått - og det har snudd her i Strandhuset også! Jeg orker ikke ha krise lenger. Og det er gode tegn som støtter beslutningen.


Stiansønnen har vært her og laget terrasser og trapper. Dokumentasjon er spredd rundt på siden her. Nydelige trapper. Terrasser foran dørene der det manglet.  Nå kan alle dørene brukes, og flyten gjennom huset er sånn den skal. I sol og skygge, vind fra allesteder, regn eller ei. Uansett er det en passende plass - og det er lett å komme dit. Helt etter planen.








Snekker er funnet i det store sosiale nettet, og han kommer i august. Når ferien er over, og det er på tide å komme og rydde etter andre. Ta ut dørene og rette dem opp. Senke taket på Caelum. Fikse lister og lekter og vannbord og stiger og isolasjon og tettinger og ventiler og alt som trengs i et hus. Alt som skulle vært på plass.


Advokat for videre opprydding på plass. Mye styr og lite gjort hittil, men i morgen finner vi utav det. Og setter igang. Eller setter igang med å informere en annen. En blodhund hadde vært noe - kanskje det er en mulighet når Delphi skal erstattes?


























Når haven i tillegg er på sitt aller fineste. Når roser og liljer roper om kapp om oppmerksomhet.
Når barnebarnet Tiril er fin og frisk og ferdig, og i tillegg helt nydelig.
Da er det på tide å avlyse De Triste Tider.




Hilsen Maria, blakk men igjen naiv optimist.

Det blir bra?

Ikke sant?


mandag 13. juni 2016

tirsdag 31. mai 2016

Paeonia

Innimellom alle husfrustrasjonene, kommer det hyggelige og flotte havefolk innom som vil se haven og trekker meg ut. Jeg forstår at piontid ikke er kombinertbar med frustrasjoner og oppgitthet. Man må bare gi seg over!

For aller første gang blomster Rockii-pionen som står vindutsatt ved dammen. Den flyttet hit allerede i 2010 og ventet en stund på bosetting, men har bodd i Heucherahaugen i flere år nå. Planen er fremdeles at den skal komme inn i skogen - men vi vet alle at det er ventelister å forholde seg til. Uansett - i år - for aller første gang, hadde den knopper. Fire knopper. Og dette er den første blomsten. Den er stooor.  25 cm i diameter!


Og her er den siste knoppen. Den ble ikke med på festen, for å si det sånn. Vinden krever sitt, her ute ved fjorden.

Inne i skogen står to Rockii'er til. To hvite, trodde jeg, og har telt mange knopper. Men så, ut av intet, kommer en rød knopp. Det var altså ikke to hvite. Bildet under er den hvite. Den har mange knopper. Mange!


Trepionene kommer litt i bakgrunnen, men denne er blitt over en meter høy, litt overraskende plassert - og plutselig hadde den en enorm, rosa blomst i toppen. Den første i pionens historie, og den eneste i år. Men neste år kommer det kanskje flere.

De er fasinerende voldsomme.  Jeg tror jeg liker dem. Pionene.