mandag 16. februar 2015

Da er vi i gang - vårsesong!

Det kunne vært at jeg har fått igang såingen, siden jeg både har funnet frem frø, fått frø av Inger Karin og endatil har kjøpt såjord. Men det var ikke det.

Det kunne vært sneklokker i husveggen, men siden jeg naivt stadig vekk tror at jeg skal renovere huset i år (hvert år), planter jeg ikke til langs grunnmuren. Så det var ikke det.

Det kunne vært knasende tulipaner. Det kunne vært de nydelige Primulaene på bordet. Det kunne vært et brett med hvite og sartrosa Rhodohypoxis, men det var ikke det heller. Denne gangen.


For i går da gjestegartneren og jeg jobbet oss svette med redegranklipping, oppdaget jeg at Diane blomstret. Hun er ikke først, for Viburnum farreri har holdt på siden før jul. Men hun er så veldig, veldig ventet på. Helt siden mitt fantastiske lokalgartneri  Vegge Gård la ut et Hamamelisbilde midt i januar, har jeg nesten daglig tatt en titt. Og altså i går!


 Skjønner??  Det er vår nå!

fredag 6. februar 2015

Måne over Oslofjorden

Engang sa mannen som bodde i dette huset før meg at det aller fineste var når månen lagde stripe over vannet om vinteren. Jeg er tilbøyelig til å gi ham rett.


Månen står utenfor porten.
Den er ikke engang full,
men likefullt
vidunderlig vakker.

lørdag 31. januar 2015

Innbegrepet av god tid

Å være på hytta. God tid. Nærmest stillestående. Alle sover. Og sover. Tusler i sokkelesten ned og lager kaffe. Litt gammel og ubrukelig Bialettikanne. Det tar så lang tid at jeg fint rekker en tur i dypsneen til utedoen i låven. Batteriene i melkeskummeren har ikke tålt kulden. Det blir cafe au lait, ikke noen oppskummet caffe latte. Bærer koppen forsiktig opp trappen.

Telenors mobilnett er ikke skarpt og raskt. Slett ikke. Jeg har en bok jeg leser i for hver ny side som skal lastes. Det bidrar til en egen ro. Sitter i sengen med kaffen.Og dynen. Og Bergans stappbare turdunjakke. Bikkja vil ut. Helst gjennom vinduet. Det er risikabelt fra annen etasje. Lukker opp og tar et bilde. Det er jo helt fantastisk pent. Nå er kommentarene på et facebookinnlegg lastet ferdig. Det tok ti minutter. Tvangsro.

Ingen skiløpere i dalen i dag. Ikke så rart, kanskje, når vindfallene ligger så tett at veien er blitt skog. Det er en ulempe med naturreservat. Vi får ikke ta trær før de har falt ned av seg selv. Og de faller om vinteren når de er litt strevsomme å hanskes med. Før neste tur må vi få erstattet motorsagen som er vekk. Søkk vekk. Det kan ha en sammenheng med at døren var brutt opp. Kjipt. Men ikke noe å gjøre med. Akkurat nå. For jeg sitter i sengen og har god tid. Veldig god tid. Og nydelig utsikt selv om den ikke omfatter havet. Bare en tilfrosset, liten og usynlig elv.

Timene går. Svenske Beckman og hans halvt morsomme, halvt irriterende barneverden går mot slutten. Gamle interiørblader leses igjen. Norske hjem. Bonytt. Og de veldig gamle Nye bonytt. Det blir lysere. Nesten sol. Huset våkner, men det er fremdeles rolig. Ungdommene går ut på pynten og titter utover. Etter tur. Og sammen. Bikkja er lykkelig med stor flokk. Eventyraktig.

Roen skifter karakter. Jeg har fått varm kaffe servert på sengen. Frokostduft kryper opp trappen. Utsiktsnyterne på pynten får vedhentingsinstruksjoner og forsvinner ut av syne. Fremdeles kan jeg ignorere at jeg er en del av verden og kroe meg sammen under dynen i kremutsiktssoveromsvinduet mitt. Litt til.


 Frokost. Den tar sin tid. Utfordrer ikke roen. Mange hyggelige mennesker. Noen går ut til skiene sine. Andre gjør ikke engang det. Dekningen er enda dårligere nede i stuen. Det er også helt greit. Dagens tekniske utfordring er at det blå tidligmorgenbildet ikke vil flytte seg. Kronologisk sett burde det komme først. Verden er snill når dette er det største problemet som finnes. Akkurat nå.

Jeg tror jeg skal slappe av litt. Sove kanskje? Enda noen timer til skreien skal til pers. Skrei og ertestuingstest. Bokseerter og tørre erter. Chilisøtpotetmos. Skitur? Tror jeg drøyer'n, jeg. Finner en bok og legger meg litt. Hyttetur. Skog. Stille. Fint. God tid.





fredag 23. januar 2015

Vintermorgen


Jeg er vågen
En ny dag slår sin blomst ud over mig
med duft av soltanker.

Skriver Obstfelder, som om han var her i stuen sammen med oss. Han fortsetter skrivingen og ender med døden. Det er likegodt å begrense seg. Til solen, livet, hyggelig besøk og snart frokost.

søndag 18. januar 2015

Nedtur - og virkeligheten

Plutselig kom du og gikk du.
Som om du rodde tvers over en vik
uventet dukket opp bak odden i sør
hvor kveldssol ennå lot hendene hvile.
Slik trakk du en kjølvannsstripe gjennom mitt sinn -
på den stille flaten våknet fløyelsmyke bølger.
Skjøvet frem av den gamle drømmen om havet
gav de seg på vandring -

Så gled du bak odden i nord.
Sjøen grodde igjen bak deg.
Bare bølgene gled utover
lik ringer rundt mitt hjerte -

Det gikk altså ikke helt som jeg håpet med denne kortisonen. Hodet vil ikke være med. Ekle jobbavlysninger og tilbake til ganske stille liv. Men ikke verre enn det var før. Slett ikke. Det er bare dette håpet. Det ødelegger måleapparatene. Målestandardene. Jeg håper jo det skal bli "som før". Det blir det selvfølgelig aldri - det har gått mange år - men det er bildet i hodet. Ung, rik og lykkelig. Jadda. Jeg har ringene av håp rundt hjertet likevel. Kanskje det bare kommer av seg selv en dag. Våkner opp og - frisk! Så du, du i den båten til Kolbein Falkeid, du må bare komme frem ved Bastøyspissen igjen. Nårsomhelst.





Litt tur kan jeg. Og innimellom kan jeg jo støvsuge hår fra bikkja som tror det er vår. Hun tror veldig på våren. Og strikke litt. Jeg fant et mønsterprogram og her er de nye vottene. Tegnet av fra et par nydelige votter jeg fant på Pinterest. Finull og pinne 2. Noen har altfor god tid!

Turpause. Når det ser sånn ut ute, og telefonen melder om turselskap av fineste sort, er det bare å gjøre et forsøk.


For den gode Kolbein skriver også slik:

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i evighet.

Jeg tar med meg Vesle håp og finner sele og sko og varm jakke. Det er alltid et håp. Det gjelder bare å ikke tro det er større enn det er. Eller no



lørdag 10. januar 2015

En dag - mange vær

Avisene snakker om orkan - på Vestlandet. Vær fra vest er sjelden noe problem her - vindene og skyene har tømt seg lenge før de skimter Oslofjorden over fjellene.

Nå har vi allerede hatt to vær. I dag morges var Delphi på tur med to godt kledde mennesker. Vi gikk fra Falkensten, nord for den lille byen. Langs fjorden og opp på fjellet. Slettefjellet. Det ruver 115 meter over havet og er et av kommunens høyeste fjell. Vi gikk rett opp!

Her er det flott utsikt til Langøya og Holmestrand, til Mølen og Tofte på Hurum. Til Jeløya og innover Oslofjorden. Rett ut, bak busken på kanten.

På hjemveien ble sluddet tettere og tettere, og det la seg i flere centimeter tykke tepper på bakken. Sne, kalles det.

Vi traff ingen andre.






Hjemme igjen før 12. Deilig å krype sammen med en kaffe og god tursamvittighet. Den våte hunden er ikke veldig deilig - hun tror det er vår siden vi har reist hjem fra kulden på Ustaoset. For sikkerhets skyld har hun startet røytingen. Det lilla gulvet er delvis teppelagt, og de tradisjonelle vårsålene er montert under sokkene. Lite å gjøre ved - annet enn å kjøpe noen pakker med nye støvsugerposer.

Her er det høyt vann. Ingen stener stikker opp, og derved ingen skarv. Noen måker hviler flytende. Jeg bor syd for byen. Her er det ingen sne, ikke sludd, knapt regn. Snart sol, vil jeg tro. Det gjelder å velge riktig plass på jorden!


Ut av kjøkkenvinduet. Klokken er blitt 13. Solen er her og den blå himmelen kommer. Det er 8 grader på utsiden.

En kaffe til, og jeg er kanskje klar for litt haveaktivitet. Luking nå som ugresset ikke har røtter å forsvare seg med, er en vinner. Uten blader på trærne er det lett å se strukturer i haven - og få idéer til endringer. Jeg vet ikke hvor lurt det er å flytte busker og trær nå i januar. Busker går kanskje greit, men trær som da ikke får noen røtter å holde seg fast med når vinden kommer sydfra, er kanskje ikke så smart. Jeg er ikke alltid like flink med skikkelige støtter.

Bøkehekken ser ut til å holde fint på bladene i år. Jeg tror jeg skal klippe opp litt mer nå som staudene er borte, og jeg kan se bedre hva jeg gjør. Mye søking på klippetider for bøk, ga meg ulike svar. Nesten alle årets måneder ble dekket. Og til slutt fant jeg Pål Rustad - han hadde med begrunnelse. Det lettet veldig. - For plantenes del kan du klippe hekken når som helst. Men jeg pleier å si at det er greit å vente til det ikke er mer snø enn at du kommer inntil og får gjort jobben, sier gartneren, som også liker best å jobbe uten votter/hansker.   Det betyr at det er helt greit for bøken å bli klippet nå. Nå også. Formål og begrunnelser må med når noen skal gi råd. Det er det som er grunnlaget for å vurdere selv. I haven, i livet, og i jussen.

 Svanene var innom i formiddag for å inspisere. Det var visst i orden, for de padlet ganske fort tilbake igjen. Uten barn i dag. Kanskje tenåringen deres er blitt stor?








Det ble utetid. Ikke så lenge, men nok til at jeg ble ganske kald på fingrene. Det er ikke lunt om dagen. Litt klipping, litt luking. Delphi er veldig opptatt av å finne igjen baller. Joda, det er morsomt når den blir kastet og hun kan løpe etter, men det er ti ganger så gøy at den gjemmes. Ute eller inne. Jeg fortrekker at det skjer uten at hun må vekke meg midt på natten for  få ballen gjemt bare én gang til.... Hadde hun enda kunnet finne det forsvunnede bankkortet!






Stille før stormen. Ikke før var bildet tatt, så begynner Palmesypressen å legge seg over. Duer og skjærer drysser ut. Godt bikkja var inne. Det blir mørkt. Bølgene slår mot stranden. Og stranden er nesten oppe i Kyststien nå. Det blir spennende å se hvor tangen er kommet i morgen. Kanskje jeg slipper å hente den?  Hadde vært skikkelig digg om den gikk inn i haven av seg selv. I morgen, i morgen. Ny dag. Ny tur. Nye bilder.

fredag 2. januar 2015

Nyttårsforsetter 2015

Det er fem ting som kjennetegner lykkelige mennesker, ifølge uspesifisert forskning jeg leste i en avis i dag.


De har nære relasjoner til andre mennesker
De er opptatt av å lære nye ting
De er oppmerksomme og tilstede
De er fysisk aktive
De gir og gjør gode gjerninger




Altså kan man være lykkelig selv om man er syk, selv om man ikke har masse penger, selv om man ikke kan yte på vanlig nivå på jobben, selv om man har gammel bil, uoppusset hus, ureglementert sveis og mer kropp enn idealet. Det er oppmuntrende!



Årets nyttårsforsett er herved knyttet til de fem lykkekjennetegnene. Jeg skal forsøke å få til mer av dem i året som kommer. Ikke alle er like enkle, men alle kan påvirkes med redskaper jeg har tilgjengelig. Dette er jo veldig oppmuntrende!






Helt uten å vite om dette, satt jeg for noen dager siden utenfor en hytte og kjente på noe jeg kalte lykke. Jeg kjente på at jeg var der jeg ville være, hadde det jeg ville ha, så det jeg ville se. Gledet meg til å fortsette å sitte der en stund til. Gledet meg til at dagen skulle begynne. Tilstede ville nok forskningen kategorisert det som. Det er en lett ting, den kan jeg enkelt få til mer av! Bildene ble tatt mens jeg satt der.



eg vil vere kjært barn
ha mange navn
vil synge på utpust og innpust
halde ei nervøs rose i handa
herske i eigen hage

eg vil slutte å sjå nettene
som dei mørke ledda mellom dagane
vil bu i lysthuset døgnet
rundt

Brit Bildøen, Fra På visse dagar 1994



Jeg er kommet hjem til mitt eget tre nå. Bjerken står igjen på fjellet i snefokken som jeg reiste fra. Inni hytta er det fremdeles mange fine folk som jeg gleder meg til å treffe igjen. I andre hus er det andre folk som jeg nettopp har truffet - og som jeg gjerne vil treffe igjen.

I morgen skal skiene bli stående i posen sin, mens jeg lager flere jordflekker på knærne på de vann- og vindtette skibuksene mens jeg luker. Jeg er heldig. Og ganske lykkelig allerede.

søndag 21. desember 2014

Solsnu


Solsnu i dag.

Det er tydelig at solen vil feire at nå er bunnen nådd, og herfra vil det bare gå oppover. Det lyste rosa, gult og oransje inn i stuen, og kameraet ropte fra bordet. Disse bildene er tatt i løpet av 10 minutter. Nå, bare noen minutter etterpå, ligger en grå sky over øya.

Det gjelder å smi mens jernet er varmt på denne tiden. Gammelt jungelord.


Delphi er klar. Ut av søvnen og ute på verandaen før hun har våknet. Tur? Nå?  Jeg er klar! Hun skulle bare visst hva som venter på henne dagene som kommer. Spørs om hun er like klar for tur hver morgen denne ferien. Men det er hun helt uvitende om.
Hun er her. Bare her. I nuet.

Og nuet er sol!

Og jeg lærer. Sakte.







For 300 millioner år siden var alle kontinenter en del av et stort, som vi kaller Pangaea. Da det delte seg i to, ble delene kalt Laurasia og Gondwana, som siden har delt seg igjen til å bli alt det vi i dag kan se på google maps. Vi mener at for enda lenger siden har det vært andre superkontinenter, og hvis de fantes, het de (blant annet) Nuna, Rodinia, Pannotia. Jeg tror på dette: at eksistensen på mange måter handler om å gi ting navn.
Frøydis Sollid Simonsen 


Strandhuset. Lillehuset. Skogen. Fiskebedet. Teltplassen. Roseplassen. Under plommetreet. Langaksen. Palmesypressen. Benken i gjerdet. Heucherahaugen. Sentralbedet. Shortiahullet. Teglstensplassen.

Jeg tror hun har helt rett, den gode Frøydis. Det er her jeg eksisterer - det er her navnene mine er. Akkurat nå.














tirsdag 9. desember 2014

Hvordan sette løk i desember

Det er ingen grunn til å droppe å kjøpe løk på salg bare fordi det er blitt desember! Det er billig, og fort gjort, og gir masse nydelige blomster til våren og sommeren. De største problemene er at dagen er så kort, og at himmelen er så flott. Se etter kasser med løk når du kjøper julestæsj - eller ta en dedikert tur. Jeg fant masse løk til 10 kroner posen.









 Korte fakta:

12 poser a 15 Allium Purple Sensation
4   poser a 25 Tulipa Queen of Night  


10 minutter beslutningstid
10 minutter grave og plantetid

Spade og hansker





Beslutningen er det vanskeligste - hvor blir det finest med over hundre trillrunde blomsterhoder i mai/juni? Alliumene blir finest i gruppe. Som Piet Oudolf-tilhenger burde jeg hatt en gressåker til dem, men det har jeg ikke. Ikke ennå, iallefall. Det gikk som det ofte går - sist oppgravde bed vant. Der er det ikke stappfullt under jorden ennå.  Altså Fiskebedet ved Kastanjegjerdet mot vannet. Løkposene ble fordelt langs kanten av bedet: Allium i hele lengden, og tulipanene samlet mot midten. Jeg liker ikke tulipaner på en lang, rett rad.


Go'spaden, en gammel anleggspade med tråkkekant, hadde ingen problemer med 3 cm tele. Jeg slapp med andre ord å finne frem vinkelsliperen for å få en skikkelig skarp spadekant i år. Jorden løsnet i fine flak, og det ble raskt en ujevn renne langs hele bedet.






Sette løk kan gjøres veldig videnskaplig. Med løksetter og tommestokk. Tre ganger løkens høyde. Eller fort. Jeg liker at det går fort. Da er teknikken å tømme posene i hullene og fordele løkene litt utover.











Jordflakene vippes tilbake som et lokk - og tråkkes på. Om ikke alle løkene er dekket, spar jeg opp litt mer is-jord og tråkker den godt ned over den synlige løken.

Så er det bare å sette seg og vente på at det skal bli en lilla prikkerekke som en hekk bak bedet og foran gjerdet.



Jeg håper du tar deg en tur og skaffer litt mer løk - det er alltid verd det!



Og mens jeg venter på at løkene skal komme opp igjen, kan jeg kose meg med flere måneder med kombinasjoner av have, himmel, sol og Oslofjord. Og kanskje mer løk??

mandag 8. desember 2014

Kortisonforsøk, uvitenskaplig delrapport

Søndagstur til Skibergfjell
To uker på kortison - nå er det tid for nedtrapping og fingerkryssing. Håpet er at virkningen skal vare lenger enn selv kuren slik det fungerte i høst. Nå blir det spennende!

Effekten gjennom denne 14-dagersperioden er god. På fysisk form. Særlig jobb, men kapasiteten har vært bra for andre ting også. Det har vært hagelagsmøte og Staudeklubbmøte og sosiale ting og kjedelige papiradministrative øvelser.Og ikke minst butikker. Butikker i mengder jeg ikke kan huske. Høstens klissvåte Styggemannstur var en oppvekker: turutstyret holdt ikke mål! Det krevde mye energi å fikse saken, men nå er det gjort. Renovert fra topp til tå!

Med andre ord:  jeg orker mye mer enn normalt. Mer enn MEnormalt, altså, det vil si tilnærmet normalt. For andre blir jo slitne også.

Det som ikke funker noe bedre, er hodet. Det virker sine timer, og så går det i metning. Da blir det kul umulig å få tatt noen beslutninger. Jeg kverner og kverner på bruddstykker av virkeligheter og argumentasjoner og kommer ingen vei. Dagen etter to dager på jobb kan fremdeles bare droppes. Luking, støvsuging og slike hodeløse oppgaver er mulig - men faller jeg for fristelsen til å rydde samtidig - blir tingene borte for alltid.

DeLillos på Rockefeller
Butikker er ensbetydende med bråk og leven, musikk, lys, dytting og masse synsinntrykk. Alt jeg er mer eller mindre sensitiv for. Når jeg i tillegg skal noe, leter etter noe - i testtilfellet sportsklær - blir det vanligvis uutholdelig. Men det har funket greit. Kanskje er en novemberlørdag på Gulskogen senter spesielt rolig, eller en desemberlørdag på Norwegian Outlet stille og ME-vennlig?  Men jeg tror ikke det. Iallefall var parkeringsplassene temmelig stuffet!

Som om dette ikke var nok, la jeg inn en dobbelbelastning etter handleturen. Julemarked på Doga, i tre etasjer, middag og konsert!  Rockefeller og deLillos. De drøyde to timer før de kom på scenen - det var et triks jeg ikke hadde tatt høyde for, og det holdt hardt, men selv det gikk. Avsluttet lørdagsøvelsen med å kjøre hjem. 0130 pling.

Søndag - altså i dag - har vært tur. Det har ikke blitt til til turer disse ukene. Håper at det blir mange fremover mot jul. Og i julen. Og alltid.

I løpet av uken må min andel av de 59 posene med løk vi fikk tak i, i jorden. Det satt langt inne i år, løksalget, men det kom tilslutt. Salige er de tålmodige, for de skal få Alliumblomstring til sommeren!

Plantasjen Ski har nå bare gule påskeliljer igjen.....

tirsdag 25. november 2014

Sol - og mer kortison

I slutten av november er det fremdeles havejobbingsvær. Jeg er ikke særlig effektiv. Distrahert av solen, kaffen, besøk, hunden. Alle de fine tingene. Og Yr sier at det ikke haster. Frosten er avlyst, sånn på kort sikt. Skiene roper svakt fra kjelleren, og jeg forsøker langtidsplanlegging for å imøtekomme ropenes innhold. Jeg ser på bildene fra Nordseter og Valdresflya - i går fant jeg til og med snekart på Ut.no. Det er håp. Jeg har vel sagt det før, men kan godt gjenta: Det ideelle er grønt og frostfritt her ved fjorden, og sne overalt ellers over 150 meter (ca. det samme som ved broen i Kjaglidalen).

Bringebær og jordbær er fanget og spist. Smaker sommer fremdeles. Har tatt opp jordskokk, og skal lage suppe i kveld. Jordskokk, vann og litt fløte og bacon. Salt og masse pepper. Forsøkte en "kremet" variant her om dagen, men den smakte mest fløte. Gleder meg til middagssmattest. Rosa ettermiddagsbilder.



De gyldne dagene med normaltilgang på energi dabber av. Den heftige kortisonkuren for vepsestikkene jeg fikk tidlig i høst, har nå gitt effekt i 8 uker. Det kan være et tilfeldig sammentreff, men tenk om det ikke er det? Tenk om jeg til en viss grad kan regulere gode og dårlige perioder? Fastlegen gikk med på enkel utprøving etter nøye informasjon om mulige bivirkninger. Sannsynlige og usannsynlige. Det ble tatt en masse prøver og vi er i gang. I går var første dag på ny kortisonkur. Jeg kjenner at jeg må holde meg litt i skinnet. Jeg er superspent. Og opplegget er ikke særlig blindt. Ikke enkeltblindt, engang. Her er full åpenhet, med alle de feilkilder det bringer med seg. Uansett tror jeg den gode dagen i dag neppe kan tilskrives kortisonen. Men heller solen, kaffen, besøk og hunden. Bringebær og kommende jordskokksuppe. Livet, altså. Sånn var solen da jeg sto opp:


lørdag 22. november 2014

De fleste dagene

De fleste dagene er hjemmedager. Noen har blå himmel, andre ikke. Denne dagen gjorde et verdig forsøk, men tapte. Jeg er sikker på at om de trener litt til, så plutselig kommer en dag med ordentlig sol. Da står jeg klar med spaden og graver ned de siste plantene. Eller de nest siste, for nå er det vel snart salg på løk rundt forbi. Det kan hende det blir noen på Strandhuset også, da. I dag er det for kaldt.

Svensken har satt ord på hvor kaldt det blir. Jeg tror han må ha vært endel på kysten. Nær sjøen på årstider da bare de som bor der, er der. Det står i den den blå boken med Tomas' håndskrift på. Tomas Tranströmer. En god bok i lese i foran utsikten.

Askfargat tystnad.
Den blå jätten går förbi.
Kall bris fra havet.







Dette er ikke en hel hjemmedag. Kjøkkenet er fullt av grønnsaker som skal bli salat. Hvit, myk ost. Gjærbakst. Maten skal settes i en kurv og bli med på biltur til mange mennesker, annen god mat og sikkert noen stearinlys. Jeg gleder meg til 50-årsdag.

Gratulerer jubilanten! Jeg håper ikke det blir en time for mye salat denne gangen.

tirsdag 18. november 2014

Ut på tur igjen


Styggemannshytta. Skrim. November. Værvarsel: Temmelig ufyselig!




Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

"Detalj av usynlig novemberlandskap"  
Fra samlingen Fra hjertets krater (1964).
Inger Hagerup



Jeg har heldigvis ikke samme forhold til skoddeland og manglende lesbarhet på livets retningsanvisning  som Hagerup skriver om her. Verken slik eller sånn. Men diktet var bare altfor passende temamessig til ikke å få være med. Alle disse årene med ME har satt en effektiv stopper for langtidsplanlegging og har etterhvert rusket seg ferdig i drømmetårn og fortøyninger. På det helt konkrete nivået, fikk vi testet litt skoddeland i går. Sneen dekket tråkket i stien og de blå merkene på stenene ble vanskelige å se. Vips var de vekk. Vi forsøkte litt søking, men det var ikke SÅ tåkete, og det kunne da ikke være SÅ langt unna, og vi hadde vært her før (en gang eller to) og visste jo sånn omtrent hvor vi skulle. Ikke hadde vi kart, men noen som ikke var meg, hadde kompass! Silva med rød snor. 

Vi gikk liksom over den lille åsen og regnet med å treffe myrer og stien på den andre siden. Der var det imidlertid granskog, bjerkebush, fjell med dype sprekker og utsikt til en bratt skråning med vage granåser bak. Slett ikke som forventet. Men vi gikk trøstig på, langs kanten stupet (det ble brattere og brattere jo mer vi så på det), skuende inn i tåken og med et lite hjertebank hver gang det dukket opp noe menneskeskapt. 

En varde! En til. Tusen små barnevarder. Neida, det var ikke stien, men helt tydelig et sted naturbarnehaven eller lokalbefolkningen dro og bygget varder. I påsken, kanskje. Sånn gikk no minuttan. Etter at vi fant igjen stien, slo vi fast at det hadde tatt en time. Den blå streken på kartet er et forsøk på å gjenoppleve turen. Den har en form som et barn av meg ville kalt "snarvei". Den kan ha vært lenger. Den kan ha vært helt oppom 815-toppen som kanskje heter Skrimfjella. Men det er lite sannsynlig. Riktignok blåste det, slik det gjør på topper. Men ikke begge to er så spreke at vi hadde tatt 100 høydemeter uten å merke det (den ene er så sprek, men det er ikke meg) Poenget var at vi ikke ble skremt. At det var helt ok, selv uten stålkontroll. Turen funker, livet funker, uten full kontroll. Det er helt fint å vite.

Inne i den gamle brannvakthytta på toppen av fjellet hadde vi en våt ankomst. Vi var våte, sekkene var våte, og stenhytta var våt. Veden var våt, avisene våte og vekene på stearinlysene. Jeg trenger vel ikke si noe om ullteppene?  Vi hadde med tørre fyrstikker, etpar nymoderne, hvite , plastikk opptenningsposer. De posene må være litt av arven etter Jon Bing, en av hans venner; tilfeldighetene. Tusen takk. Ved hjelp av to opptenningsposer tok det fyr!

Så tørket vi oss, klær, aviser, gulvet, båtmadrassene og ullteppene og etter noen skarve timer var det verken frostrøyk eller våte soveposer. Inne. Det var derimot spørsmål fra medbragt Dagblad - Drillos var snill med oss/vi var veldig flinke, og fikk geografien på plass. Vinen ble drikkevarm, eller ikkealtforkald, og veldig god. Lindeman's Bin 45 CS 2013 passet veldig godt til høytlesning av Øystein Lønns Thranes metode og medbrakte stetteglass. Boken var ikke valgt ut fra litterære kvaliteter, men det var den minste og letteste vi fant i bokhyllen. Den var temmelig lett innvendig også. Og det er dessverre det som teller. Det var godt vinen kom med en hjelpende hånd. Det er ikke siste turen til denne hytta, det er helt sikkert, men selv Kjaglia har luksuskvaliteter som skal settes ekstra pris på neste gang: Utedo og låve full av så mye ved vi kan ønske oss!




mandag 17. november 2014

Tømmesalg - kan bety så mangt

Gartnerisalg er alltid morsomt. Og høstens versjon er Hagelandkjedens trallesalg i forrige uke. Fem av butikkene hadde felles annonsering - og vi hadde tenkt å reise til vårt lokale i Horten. Men fristelsen ble for stor - så det ble en liten sving til Markens Grøde i Sande da vi endelig var klare i 1-tiden. Der var vi langt fra først - damen sa det hadde vært iallefall 5-6 før oss. Men det var nok å ta av, og om trallen ikke truet med å knele, var det iallefall umulig å trille den gjennom butikken til kassen. Ikke noe problem, sier damen, jeg låser opp porten. Og ut trillet vi. 14 000 var årets rekord, sa damen, og vi så på hverandre, gartnervenninnen og jeg. Så mye har vi da ikke - vi har helt glemt å se på prislappene. Det viste seg at vi ikke slo rekorden, heldigvis *lett rødme* Men nesten. Hjem og tømme bilen og opp til den lokale Hageland. Men her var alle busker og trær stuet sammen i hjørnet. Det er ikke det samme å fylle en tralle for 500 når det er alperips og triste stauderester som er lagt i potten. Vi satt vognen vår sammen med de andre tomme vognene i salgsområdet, og satt oss i bilen. Hva nå? Cafe? Eller.... det var da noen til? Larvik? Notodden? Åssiden? Åssiden! On the road again!

Heldigvis var utvalget mer i tråd med Sande enn Horten, og vi kom glade ut med flere høstskatter. Kassalappene fortalte at vi tilsammen hadde handlet planter for over 25.000. Og vi hadde betalt 1000 - for to traller. Jeg tar det for gitt at gartnervenninnen hadde mest ;-) Nå skal det i jorden. I våre, og andres, haver. Slike sene plantinger er risikosport, men erfaringsmessig overlever det meste.

En liten sving oppom Hokksund for å få en skikkelig kopp kaffe (det er sikkert andre Cafer mellom Drammen og Hokksund vi ikke vet om, men Step In levde opp til forventningene. Liker ikke navnet, men det er sånt interiørbutikker tror de må hete. Tråkk innafor, er forslag til fornorsking. Det var her jeg kjøpte den nydelige gardinen til Lillehuset tidligere, og det dukker alltid noe spennende frem fra hjørner og smårom. Denne gangen fant gartneren led-juletrelys. Og damen slo av en hundrings - for nytt vennskaps skyld! Kaffen holder mål - og stedet anbefales. Kaffetørst inn, blid ut. Det er slik cafeer skal virke.

Her er listen over jaktresultatene:

Acer palmatum - uten kultivarnavn. Det er neppe arten - så det kan bli spennende å se hvordan fargene blir etterhvert. Etiketten lover skikkelig rød høstfarge - kanskje den er rød hele tiden? Den skal plantes i en nabohave. 2 m.
Acer palmatum Red Emperor. Nok en variant av mørk rød viftelønn. Amerikanske sider sier at den er tidligere enn Atropurpureum om våren, og at bladene blir mørkere på høsten. 5 meters høyde er kanskje i overkant for mine forhold - satser på at den holder seg på 3-4 som de andre palmatumene. 1,2 m, mange fine grener.
Bildet er lånt fra Esveld


Acer palmatum Beni-Maiko Esweld sier 2 meter - lappen sier 40 cm. Da blir den kanskje rundt 1,5 meter? Det ville være passende. Fargesprakende blader når de kommer om våren, blir grønn etterhvert. Nyveksten på ettersommeren skal være mørkerød - det bekreftes på bildet. Elegant form på busken. Får forsøke å gi den litt luft der den skal stå, så den elegante formen kan ses. Kanskje i det nye fiskebedet ved stranden?


Acer ginnala Veldig herdig, H5. Kanskje mer egnet i hardere klima? Opptil 6 meter, sannsynligvis litt mindre. Smale, lappede blader, flott rød høstfarge. 1,5 m
Syringa fyllt/duft x5 Planter til en syrinhekk litt lenger opp i byen. Nå er det tilsammen 10 planter som skal inn i den litt glisne buskrekken. Særlig fornøyd med å finne en kraftig Primrose - håper den blir gulere enn den jeg kjøpte på Ramme for mange år siden - den ble bare litt møkkete hvit.
Magnolia Galaxy Høy, smal plante. Tre meter. Det ville være fint om den holder seg slik noen år, så kan den få mer plass siden.
Cypressus sempervirens Totem x2 Tatt med som trallefyll og skal være pynt på trappen i vinter. Livsfarlige å slippe løs i haven ;-) 1 m
Platycladus orientalis Aurea Nana Compacta Jeg ble glad da jeg skjønte at dette ikke var en Thuja. Og ikke en sypress heller. En helt egen liten familie av orientalske barplanter. Det er sånn man blir glad i Carl von Linné. Den er rundt, diameter på 80 cm, ferdig utvokst. Og den er allerede ferdig utvokst. Sånnt må jeg på salg for å kjøpe. Kan jo ikke på ramme alvor betale neste 2000 kroner for en rund "thuja". Den har gulaktige tupper, som blir oransje på høsten. Den er oransje nå!
Thuja kule på stamme 2m Det skal jo ingen Thujaer inn her. Men Platycladusen kan jo ikke stå alene som en bortkommen kule. Denne er altså en støtteplante, og om jeg husker å klippe den, vil den ikke se ut som en forvokst thuja på lenge. Snakk om å lure seg selv.....
Robinia P. Umbraculifera, oppstammet 2 m Skal ha det tørt og lunt. Umbraculifera skal ifølge boken se nyklippet ut hele tiden, særlig etter at den har fått noen år på baken. Saktevoksende. Jeg blir stadig mer glad i det ordet!
Clematis Snow Queen Clematis fra New Zealand, der den dukket opp som frøplante på slutten av 50-tallet. Den er med andre ord helt passende til mitt 50-tallshus. Lyse, lillahvite kronblader med rifleeffekt. Gult senter med lilla stamens. Gruppe 2 - så med flaks vil den blomstre både tidlig og sent. Ligner litt på Miss Bateman, men er mer robust. Den skal tåle alt - og hos meg skal den stå ved det høye kastanjegjerdet mellom kjøkkenhaven og skogen. Ganske skyggefullt, og til gjengjeld veldig lunt.

Og to kasser stauder. Hvite løytnanshjerter, scabiosa i mange farger, mørk lilla høstfloks, noen  røde Heuchera, endel uten navnelapper og litt av hvert. Kryss fingrene for dem - de står bakerst i plantekøen. I verste fall blir de bare jordslått....

fredag 7. november 2014

Sommeren 1972 - og 2014

Når jeg kikker opp mot himmelen ser jeg skyer
og fugler som trekker mot syd
Rundt i alle gater ser jeg paraplyer
jeg vet hva dette betyr
Liquidambar styraciflua - Ambertre - med de mest fantastiske høstfargene





En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Astrantia, frøplante. En av de mange frøplantene 






































Takk for den all gleden som du alltid gir meg.
Lykken er å ha deg nær.
Det er mange ting gjerne ville si deg,
når ikke lenger du er her

Clematis, uten navn, men den eneste som blomstrer i november
En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.

Rose fra roseplassen mellom småhusene, også den navnløs
Alle gode minner som vi kan ta med oss
gjemmes i vår fantasi
Drømmer om den tiden da vi kunne kle oss
lett for et sommersvermeri.

En av de mange selvsådde småstemorene,
etterkommere av såing i 2010 og 2011.
Lavendelblomstringen bare fortsetter
som om den ikke merker regnet og høsten
















En sommer er over,
men minnene om den består.
En sommer er over,
men vi skal ses igjen til neste år.







 Vil du ha lyd til sommerens avskjedssang: Kirsti Sparbo synger (med reklame, dessverre)

 
Orostchys Iwarengen er kanskje noe annet, for  den blomsterer
som om den skulle fått betaling for det, og får slett ikke de
lange hengearmene jeg forventet.