lørdag 11. november 2017

Siste planting 2017

Plantetid. Siste innspurt. Dette er oversikten, når endel skal flyttes til våren. Lett panikk. Høstsalgplanter, og andre saker som bare ikke har kommet seg dit de har skullet. Eller ikke visste hvor de skulle.

Men neste år, sa superoptimisten. Da blir det nok andre boller!


Rom 2017:
Clematis Green Passion  (Nummer 2)
Clematis integrifolia Rosea
Clematis integrifolia Olgae
Clematis Andante
Clematis Exiting
Clematis Temptation
Clematis diversifolia Inspiration
Clematis Lucky Charm
Clematis Baby Doll
Clematis Ibi
Clematis Esther
Clematis viticella (arten)
Clematis utenlapp Vigorøs

Cedrus deodara -uten navn Rom 2017
Cornus cousa Rutgan EK 2017

Cotoneaster pracox - oppstammet 0,8 cm Nordstrand 2016
Salix, oppstammet 0,6 m Rom 2017
Viburnum farreri 'December Dwarf' Vegge 2017
Acer griseum EK 2017

Acer cappadocicum Aureum
Acer pensylvanicum Erythrocladum Ødegård 2017
Barbusk, med stive nåler, Vegge 2017

tirsdag 17. oktober 2017

Clematis - på tampen

Noe av det fineste jeg vet er clematisblomstring. Fra tidlig vår til sen høst - store, vulgære, fylte. Lette tynne, sarte. Og alt imellom.

De trenger litt stell,  og de er primadonnaer. Sesonger uten tilsyn har vært dødlig for mange.  I dag har jeg fyllt på men litt høstsalg fra Rom.

Rom er clematiselskernes mekka - de har mange, fine, spesielle - og dyre.  I sommer oppdaget jeg at det er uventet godt utvalg på Hesleberg også.  Det er blitt bedre tider for clematisinteresserte som vil inspireres der og da. Egenimport av planter er på den annen side blitt mer styrete.  Så vi er like langt?

Her er dagens lykkeliste:

Clematis viticella Wonderful, 3 meter, rosa, juni-oktober.



Clematis viticella Emilia Plater, 2-3 meter, lyslilla, juli-oktober.



Clematis patens Paradiso, 2 meter, rosa med mørkere kant, juni-juli.



Clematis viticella Kaiu, 4 meter, lys rosa, klokker, juni-september.



Clematis patens Green Passion, 2 meter, fylt lysgrønn, juni-juli.



Clematis viorna Peveril Peach, 2 meter, lys rosa, lukket klokke, juni-september


(Bilder fra nettbutikken)

Så har du en ledig vegg, eller stamme, eller skråning - så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Nå :-)

mandag 16. oktober 2017

Ventebedtid -eller noe


Innkjøpsstoppen klarte jeg å holde ved like til langt ut i juli. Med noen mindre unntak. Og det er ikke mengder som har kommet til etterpå heller. Men noen kasser står og roper, selvfølgelig. og siden årets sydveggprosjekt ikke er ferdig, må det vetebed til. Enkelt og kjapt, alle planter i jorden og ingen energi tapt.  Jeg har til og med fått hjelp til sortering av døde og levende skatter, og de er plassert på plenen ved det nyoppgravde bedet.  Da skulle vel lykken være komplett?  Sol er det også, og jeg har ledige timer.

Klang sa det da fjerde rad med iris skulle ned. Klang - ved siden av også. Sten er gull, det er jo det, men hvorfor akkurat her, da?  Akkurat i dag hvor jeg faktisk hadde kommet i gang med litt graving?  Og den rører ikke på seg med spetthjelp heller, så den er enten stor, eller ligger tett sammen med mange venner.


Waffel ble uansett inspirert - og gravde opp sin store Ragnhildpresang fra et ukjent sted.
Aldri så galt, er det godt for noe.

Hilsen fra Strandhushaven, stedet som er lite besøkt av sin eier, men alltid byr på spennende overraskelser om jeg våger meg ned i jungelen.

torsdag 14. september 2017

Det store målet - fjelltur

Mellom Avdalen og Stølsmaradalen
Fjelltur kan være så mangt. Lange, krevende blodslitturer. Kjappe toppturer. Hyttetur. Biltur. Jeg har i perioder drevet med alle disse. Og nå også daltur. Daltur er absolutt ikke det samme som nedtur - heller det motsatte av topptur.

Også tidligere i min ME-karriere har jeg hatt bedre perioder og muligheten til å gå tur. Konseptet Blomstertur. Jeg gikk kronblader ut fra huset - og innom for å sjekke om det var tilrådelig med en runde til. En metode for å kontrollere belastningen når jeg foretrekker tur, trim og trening utendørs. Samme prinsippet er brukt i år. Forholdsvis korte turer med innlagt motbakke, og målet har vært å kunne gjøre det samme i fjellet. I helgen var jeg på tur! Jeg har "bare" mild ME nå. Mild høres jo ganske greit ut, men det er temmelig invalidiserende med uforutsigbarhet og alle viderverdighetene. Når jeg ikke kan yte nok til å klare min 50% jobb, har den forsømte "treningen" fått gull-plassen på energibrukslisten, der jobben vanligvis troner alene. Ikke trening som normale folk trener, men det er jammen slitsomt nok på den syke måten også. Når det står på, og etterpå.

Tur er store greier. Jeg er fjellgal og blir lykkelig av bratte bakker og store steiner. Lang utsikt og hivende pust. Turstøvler og våte klær i teltet. Heldigvis er det tur selv om ikke alt dette oppfylles.

Vi var to på tur. Med ulike grunner for å velge korte dagsetapper og heftige motbakker. Det er et lykketreff å finne noen som matcher uvanlige turprioriteringer.  Og det ble en helt fantastisk opplevelse. Store og små fantastiskheter.

Den største var Vettisfossen. Her er den rett før den satte utfor!
Vettisfossen

Bildet under er tatt skjelvende utfor stupet, liggende på maven. Det var virkelig ille. Kvalm og ustø vaklet jeg i sikkerhet og så på andres dødslek (forsiktig titting) på kanten.
Og til slutt fra det mer offisielle fotostedet på andre siden. Der gikk jeg ikke ut på kanten, nei, så det er ikke hele frittfalllengden. 275 meter fritt fall. Høyest i Norge, Norden og Nord-Europa.

Neste dag gikk vi inn og så den nedenfra. Imponerende det også. Både fossen, og at vi hadde overskudd til å "bare" stikke inn der en morgentur.
Vettisfossen



Vettisfossen


Vettisfossen

Telt var ikke aktuelt på denne turen. Vi ville ha mer enn nok med å frakte oss selv og det nødvendigste. Ikke telt, men lakenpose og betalingsvillighet for fullpensjon, stedlige madrasser og dyner. Utladalen har mange bomuligheter, men om man ikke regner med hyttedronningen Skogadalsbøen helt innerst, er det to betjente:  Avdalen og Vetti. Vi bodde på begge. Hver sin sjarm - men Avdalen vant vår sjarmkonkurranse på den ikkeeksisterende bilveien. Vetti har bilvei, og ganske mye trafikk.  Det er selvfølgelig mange fordeler, og Folkeveien er ingen motorvei, men ...  du skjønner sikkert!

Avdalsfossen
Her er Avdalen. Eies av en lokal stiftelse og drives i stor grad på dugnad. Årdøler er et folk av dugnadsvillige sjeler.  Ikke bare sjeler, de har opplagt både hoder og hender også. Det er nydelige bygg. Det er skikkelig og pent holdt, og det er en vilje til å formidle den kulturen som levde her til utpå seksitallet.  Da Avdalen og Hagaberg bare hadde en fjellrenne som adkomst. En renne som ingen anbefaler vanlige fjellvandrere - iallefall ikke ned - iallefall ikke når det er vått. Inne er det trivelig, men med litt mindre helhetlig grep om tidsånden, kanskje. Madrassene er dessverre 60-tallet verdige. Vi koste oss i vedfyrt stue og med hver vår sovesal. Før middag. Etterpå var det umulig å ikke sovne.

Når jeg måtte ut i gryotta, kunne jeg jo likegodt ta meg en runde og hilse på hus og måne. Både sauene og hønsene sov.

Avdalen

Avdalen
Dette er Vetti. Selveste Vetti. Jeg kalte opp min første pc på IRI etter den på åttitallet. Den ble stjålet - det eneste som lå igjen var paragraftasten. Det var da jeg lærte alt om back-up. Etter tyveriet, altså. Vetti. Vettismorki. Vettisfossen. Kan ikke bli stort finere, vel?

Vetti

Husene fra en annen vinkel - det bygges litt hist og pist. Organisk planlegging. Iallefall gjennomføring.

Vetti















Og Vettismorki. Grønnere enn jeg husket den, men med like stille tjern som plutselig bare ligger der, rett foran. Med de fluordøde trærne alle steder vinden bar med seg industriens avfallsstoffer. Rekker av døde trær der vinddraget kom over en ås, og ellers spredt rundt i hele Utladalen. Men mest her. Vi kom i snakk med en Bergensgjeng som hadde leid noen av selene på Morki i 50 år. De koste seg med bål og gjorde setervollen levende for oss som gikk forbi. Opp bakken fra Vetti måtte de, og fireåringen hadde gått selv. Slikt blir det turgåere av!
Vettismorki

















Vettismorki tatt fra andre siden av dalen

Med litt mer bærekapasitet kunne vi ha bodd på Gravdalen, etasjen over Avdalen. Ubetjent DNThytte med standardnøkkel. Bålplass, sitteplasser, og irrgrønn, nyslått bø. Og utsikt. Og nyoppusset hytte. Dette har vært dugnadskrevende!

Gravdalen
Merkelig at det ikke var kø for å bo der - men det kan ha vært for sent og for vått. For værmeldingene var ille, selv spådommene ikke slo til. Det ble meldt masse regn eller sol - ute i verden var det stort sett opphold og overskyet. Medbragt gass og Rettikroppen. Kaffefrapulver er ikke min greie - spørs om ikke litt økt bærekapasitet betyr espressokanne, når/om den kommer.

Utsikten var helt utrolig. Begge veier. Hurrungane og Jotunheimen. Litt høyere skydekke, så hadde tindene syntes. Neste gang!




Gravdalen



Vi klager ikke på været.  Regn regn, sto det. På Yr og Storm. Og Pent. WR.  Så værmeldingen fikk oss til å droppe Brendeteigen, og derved Stølsmaradalen. Det høylytte turfølget som var på vei opp dit bidro heller ikke til å skynte på i den retningen. Men det ble opphold. Og høyt nok skydekke til at vi stort sett hadde utsikten i behold - bare ikke der oppe på Gravdalen, da.
Det var spennende å følge regnet, ned én dal, opp en annen.  Men ikke til oss. Hurra! Bildet er tatt nedover mot Hjelle og Årdal.









Utladalens eget lille tropiske bad. Fra den lille sittebenken så det ut som om vannet bare sprutet rett ut av fjellet. Med mer sol og litt sterkere tro, kunne vi lett tatt et bad og lekt Bali eller Karibien en liten stund.








Med kun små justeringer gjennomførte vi planen. Vi ble passe slitne, passe møre, mer enn passe fornøyde og utrolig stolte av oss selv. Iallefall jeg. Jeg er lett-stolt, og er stolt for oss begge.

Det er mange fjell og mange stier og mange motbakker å velge i, men jeg blir ikke overrasket om vi kommer tilbake til drømmestedene i Utladalen om ikke lenge. Om helsen setter pris på slike stunt en gang til. Regnbuer er som mynter i fontener - en garanti for at man skal tilbake. Og regnbuens ende ligger akkurat på husene på Avdalen!




søndag 6. august 2017

Noen sier at det alltid tar dobbelt så lang tid




Prosjekter tar dobbelt så lang tid, og blir dobbelt så dyrt som man tror, sier de. De som sier det har rett! Bortsett fra at dobbelt er litt forsiktig tatt i.


Men selv lange og vanskelige renoveringsprosjekter tar slutt. Strandhuset er i sluttfasen. Så er det et åpent spørsmål om det er prosjektet eller pengene som tar slutt først.

Det er flere steder som er ferdige i huset nå. Noen steder jeg kan stå og ikke se andre uferdigheter enn at det ikke er malt. Det er ikke mange sånne steder, da, det er en ganske åpen løsning her, men det er ganske oppmuntrende at de finnes. Det er tid for å feire at funksjoner blir tilgjengelige!



Det ene badet er nesten ferdig. Det har vegger og tak og gulv og sluk og litt lys. Og badekar. Stooort. Plass til hele meg og mer til. Jeg hadde tenkt å teste boblefunksjonen, men alt kan jo ikke virke på første forsøk, vel?  Det kom vann. Både kaldt og varmt. Og varmtvannet holdt til hele karet.  Så får jeg teste resten i neste runde. Når flere håndverkere har avsluttet ferien og siger tilbake til vårens avtaler.

Luksuslivet i renovasjonsavslutningen har fullmåne. Nesten fullmåne. Noen timer til og noen småskyer i veien. Nestenperfekt får holde. Det er varmt og vindstille ute. Ideelt for sakte nedkjøling i hengekøye.

Waffel Hund står ikke helt høyt i kurs etter en ureglementert utbryting av haven i kveld. Sauegjerde var ikke nok da en Golden retriver gikk forbi. Nå går han i hælene på meg og jeg kan jo tolke det som at han ber om pent vær. Noen forbedringer trengs på den fronten også. Men det er ingen tvil om at han nyter terrasselivet, han også.



Så holder vi stø kurs mot neste funksjonstest. De kommer på løpende bånd nå!






lørdag 29. juli 2017

Stein Mehren 1935-2017


Stein Mehren er død. Han som bedre enn noen annen kunne beskrive kjærligheten i alle dens faser. Han som lagde bildene som forklarer, i ord og penselstrøk.

Det blir ikke flere dikt.
Jeg er glad for at han rakk å lage mange flere enn jeg kjenner i dag.
I kveld skal jeg finne frem diktene.


Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død





Så nær meg er du. Og så langt borte
at det ville være enklere å fange
øyeblikket når en larve blir til sommerfugl
enn det er å røre ved den kalde skyggen din
så du plutselig og varmt ble min igjen

Ja,det ville være enklere å fange
et glimt av en beslått prinsesse
i det hun ifører seg usynlighetskappen
enn det er å stryke kinnet ditt levende....







fredag 28. juli 2017

Turintern oversiktspost

14. 30.8 Himmelstigen til Hvittingen
13. 27.8 Storås
12. 22.8 Fredrikstad
11. 18.8 Storås
10.  9.8 - Slettefjell
9.  7.8 - Merkedammen rundt og Skalhogg
8.  28.7 - Åletjønnskollen
7.  24.7 - Lønnskollen
6.  21.7- Hvittingen
5.  18.7 - Vestfjellet
4.  13.7 - Storås
3.  12.7 - Kjærranåsen/Tretopphytter
2.   9.7 - Storås
1.  8.7 - Slettefjell


Snippane
Himmelstigen, Hvittingen
Holtefjell, Ula
Pinås
Styggemann




torsdag 13. juli 2017

Porter. Gjerder. Kos!



Ikke bare porter, nei.
Det kan være gjerder også.

Kastanjegjerder har jeg mange steder, og jeg er en stooor tilhenger. De siler lys og innsyn helt passe. Bortsett fra fremover - ut over vannet.  Det er det for tett med alle typer tregjerde.

Det moderne materialet for utsiktsgjerder er glass. Glass og blankt eller børstet metall. Det er pent noen steder. Men de som velger det er kanskje ikke likte hektet på utsikt som meg. Jeg vil ikke tåle dugging og ising. Da er det litt bortkastet å satse på store vinduer og sengeutsikt fra 4 (5) av 5 soverom.


Åpent kunne det ikke være, selv om det ville vært det overlegent beste. Jeg har vurdert sikring av dørene, eller tvungen bruk av sele festet til veggen.

Nå er valget tatt, det er i tråd meg forskriftene for sikring - det er wire. Det er lov å si "wire". Både på norsk og nynorsk. Men alternativformen vaier er også lov - på begge målføre. Jeg konverterer herved. Vaier! (Takk Ingrid)


Den lange, smale balkongen foran de tre soverommene mot øst har fått vaiere. Åtte høyder, ni meter i hver.
Og Caelumtakets øst og sydøståpninger har fått hver sin. Det har vært mange vaierklemmer!  Jeg bare nevner det.

Det skulle egentlig bare vært åpent mot vannet og øst - men for å gi det stakkars soverommet mot vest en sjans til sjøgløtt, ble den ytterste gjerdedelen fjernet. Før den ble satt opp. Det var en lur ting! Helt fint å sitte i sengen på klatresoverommet nå, og se utover det som er Strandhusets absolutte pre:  Oslofjorden!


Så tradisjonen tro, jeg er veldig fornøyd. Det ble bedre enn ventet, særlig Caelumtaket. Huset skjermer for nordavind, det er aller mest kveldssol, det høye gjerdet lager le og lunt og kos. Den tørre Rhus Typhina'en (hjortesumak) kom til sin rett (takk Hanna) og hengekøye er standard i rom jeg er fornøyd med.

Kanskje jeg kan sove i den en natt?  I natt?



lørdag 17. juni 2017

Ikke bare én kastanjeport!


Man kan drømme om mer enn én kastanjeport. Jeg har mange steder som kan trenge port, og tre porter å ta av. I dag er port2 på plass.

Port og en gjerdestump på hver side. Energien holdt akkurat, men den holdt ikke til å rydde og pynte.  Men det er lettere å komme videre når de virkelig enke irritasjonsmomentene ryddes unna.




Ikke bare var det stygt med det grønne hundegjerdet som ble plassert der i all hast. Det var upraktisk å tråkke over - jo kortere ben, jo mer upraktisk.


Skapet er et klenodium. Kan bli, iallefall. Ekte og skittent. Gromøkkete, er vel riktigere. Det kommer til å blir sååå fint - engang. Kanskje snart. Det er mulig at det skal lagres på en litt mindre sentral plass.
















Vaktkiwien er litt mer fornøyd, men det høres ut som om hun mener at det snart er hennes tur til å få det fint. Og det er ikke lett med den digre jordhaugen som ligger foran henne. Men engang skal det bli hekk og stenben skjulte søppelkasser og bueinngang.  Vi drømmer sammen.

Jeg tror forøvrig jeg ligger godt an om noen arrangerer Hvem har mest kastanjegjerdekonkurranse :-)




I kveld skal port2 feires med iskaldt vann! Masse iskaldt vann. Og en latte.  God sommerhelg!

søndag 11. juni 2017

Drømmen om en kastanjeport

Med hund i haven, må det være gjerder. I alle retninger, og helst litt på kryss og tvers også. Med valp er det ekstra viktig - han ser jo mer fryktinngytende ut enn han er om han spaserer på veien alene. 40 kilo valp på 10 måneder, uten fungerende innkallingskommando hvis det dukker opp noe mer interessant enn meg. Og med lyd som Rex kan misunne ham!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er svak for kastanjegjerder. Franskmennenes skigard. Ugjennomtrengelig gjerde på rull i alle høyder. Tett for hunden, men ikke for blikket. Ideelt!





Jeg har kjøpt etpar ekstra ruller denne våren, med tanke på terrassene og portbehovet.  Det enkleste hadde vært å kjøpe porter ferdig, men det er helt uaktuelt med de prisene jeg har funnet.










Men så var det Bilka, da.  Med kundeavis på nett og samarbeidsavtale med Claus Dalby.



















Det er jo danske kroner, så det må legges på nesten 20 %.  På den annen side viste det seg at det var tilbud på dem, sånn ut av det blå. 419 ville de ha. Det syntes jeg var greit, og tok de tre som var igjen. Litt transport må til, men med danske havevenner lar det seg gjøre.

Det er ikke første gangen havetilbud fra Bilka har kommet til Strandhushaven. Det var plass til to digre vanntønner i en dansk bil ved påsketider også. Tidligere har jeg hentet ruststativer og ruller med gjerder. Dette er ment som en anbefaling til havefolk på farten - sjekk Bilka. Det kan fort lønne seg!  Og nei - her er ingen sponsing av noe slag!



Den som ikke ble fornøyd, er Waffel. Han ligger og skuler på den! Men plutselig en dag er det nok noen som glemmer å lukke den.  Håper ikke det er deg!