torsdag 26. mars 2015

Mer mars enn vanlig

Det er mars. Jeg vet det, og forholder meg til det. derfor fikk jeg ikke panikk da det ble hvitt i går. Og det ble borte igjen i løpet av dagen, slik jeg hadde tenkt. 

Men nå.  I dag morges var det ganske mye sne. Og siden har det fortsatt. Sneen har gått fra lett og luftig til tung og våt den siste timen. Det pleier å være kombinert med at det blir mindre av den. Ikke i dag, det vokser fortsatt. 

Bildene er fra klokken halv ni og klokken halv ett. Og det sner enda mer. Nå er jeg ikke like overbevist om at det snart slår over til regn og at det vil fjerne dynen i løpet av dagen. Selv Palmesypressen protesterer og klarer ikke holde seg samlet. Ytre venstre har problemer, og jo mer det sklir ut, jo større blir presset. Jeg håper det er tæl nok til at situasjonen retter seg opp når været slår om og at det ikke blir behov for enda et bilde i denne serien.


onsdag 25. mars 2015

Lov og dam


Joda. Da ble det tett i det oppdagede hullet i dammen. Vannstanden står helt klart over. Men vanstanden har sunket, ergo er det flere hull.  Trøsten er en gamle lønnen. Den er fin åkke som!

Skal lete og tette hull et ukjent antall ganger til?  Eller fortsette plan A med å skifte damduk? Vanskelige spørsmål trenger grundig overveielse. Jeg fyller opp en gang til og ser om det bare var en glipp....

Vi arbeider med lovspråk for tiden. Hvis du også er opptatt av det, er det er spennende konferanse snart. Se her  Dagens gruk er et lovspråkskrubbegruk som jeg selvfølgelig ikke står inne for:

Det du formulerer klart
modbevises i en fart.

Det du maler i det dunkle
vil som visdom længe funkle.


søndag 22. mars 2015

Å bli glad for et hull i en damduk

De to siste årene har dammen ikke helt virket. Den lever et hardt liv. Den er lekeplass for unger og nedkjølingsplass for bikkjer. Generell lekeplass. Samt drikke og badeplass for småfugler - og litt større fugler, som kråker, skjærer og duer. De siste er nok mest her når jeg - og bikkja -  ikke er her.

Vi fant etpar hull som ble limt og tettet i fjor, men det hjalp ikke. Vannet forsvant fortere enn solen kunne greie på egenhånd.

I år var beslutningen klar.  Ny duk!  Kan ikke ha et potensielt havesmykke som et problem midt på plattingen.

Som tenkt, så gjort: Denne helgen har jeg hatt god hjelp av halvstore gjester. Alle stener på kantene er fjernet. Vi begynte å flytte elvegrusen fra bunnen av dammen opp i kasser på gresset.

Men nå så jeg hullet. Kanskje jeg så en en rimelig og lettvint måte å ordne opp på? Nå fylles dammen opp til hullet - så vil natten vise om dette var Den Endelige Løsningen. Eller om resten av grusen likevel må fjernes...

Er du overtroisk er det fint om du krysser fingre, klapper en sort katt, eller annet som hjelper, direkte eller indirekte, mot lekk dam. Takk!

fredag 20. mars 2015

Frøken Formørket


Solformørkelsesdagen




Det har nettopp regnet. Solen kommer såvidt gjennom skylaget. Det er magisk i haven.











Tørre nyper klamrer seg til scenen, mens Helleborusene fra Spiren er i ferd med å starte showet.











Dråpene henger på grenene. Grønne løktopper formelig spretter i bedene.












Frøken Formørkelse vinner dagens oppmerksomhetskonkurranse. Salix gracilistyla Melanostachys. I fjor glemte jeg at det var en spesiell selje. Og klippet den før blomstring. I år står den i med alle de sorte gåsungene intakt. Neste år blir den sikkert enda finene, da skal de flytte til sjøutsikten. Det er jammen godt de har borrelås i stedet for røtter, alle plantene i min have.

Avsted til Moseplassen med deg, Frøken Formørkelse - og lykke til!





tirsdag 17. mars 2015

Den blå, lyslysblå perlekrokusen




Crocus chrysanthus Blue Pearl. Blåperlekrokus. Den aller mykeste lyseblå. Første av slagsen i haven. 


Hun har noen konkurrenter.



Denne kunne vært en konkurrent, men så lenge hun nekter å slippe morgenkåpen, kan det bare være!









Iris reticulataene her og der i haven puster henne i nakken og ypper til strid. Blåveisen også, og hadde været vært litt gunstigere, kunne den enkle blåveisen slått seg ut i dag. Men det var overskyet, til Blåperlens glede.  De store "vanlige" krokusene er mer lilla enn blå og blir holdt utenfor. Forskjellsbehandling. Degradert sammen med alle stauder, løker, busker og trær som ikke blomstrer eller blomstrer for sent. For i Strandhuset praktiseres i år OnSpot-regimet: Bare de som blomstrer NÅ får være med!  Og det er midt i mars.  Det er et eventyr for hun som haver i Strandhuset.



Iris reticulata 747 kommer inn for landing. Med vinger av fjær og gul ilandstigningsrampe. Men fjær og stæsj er ikke nok, for Strandhusdamen har forelsket seg i Frøken Blåperle for mange dager siden.




mandag 16. mars 2015

Frøken Juksevår


Orange eller røde krokus mangler i haven. Men hva gjør vel det, når Frøken Juksevår stråler i butten ved veien. Optimistisk ble hun kjøpt på slavemarkedet da det virkelig var snakk om juksevår, og har siden jobbet og slitt med å få folk som kommer og folk som går og folk som går forbi i litt bedre humør. Hun får det til for meg!  Jeg blir litt gladere når jeg skal passere en sol på vei inn.

Ta godt i mot Frøken Juksevår!




lørdag 14. mars 2015

Den hvite flokk

 Krokus, krokus, krokus.  Det er det eneste jeg ser nå. Nye små flokker her og der. Denne hvite står midt i Heucherahaugen og lyser. Crocus chrysanthus Snow Bunting. Den hviteste av dem alle, sa helten Sarah Raven. Og da er det helt sikkert sant!

Strandhuset sender en hel masse hvite flokkefrøkner til Moseplassen sånn i siste liten, de er snowbuntet sammen!


tirsdag 10. mars 2015

Sol - ikke bare på himmelen

 Jeg har innsett at det ikke er så ille med gult. Alt til sin bruk, men til vårbruk er gult suverent. Det er blitt adskillige gule krokustuer nå - og bare siden i går har det kommet nye. Gjennom gammelt løv og døde stauder stikker de hodene frem. Botaniske krokus er bare lekre. Mine er mindre og tidligere enn de "vanlige" og jeg er redd det ikke kan bli nok av dem.

Crocus chrysanthus Cream Beauty og Crocus chrysanthus Fuscotinctus



Cream Beauty vant i solskinnet i Strandhushaven i dag. Jeg måtte åpne drivhuset og ta ut en stol for å kunne sitte og nyte synet. Ulltepper, varm te og haveblad. Men jeg fikk ikke lest noe, jeg klarte ikke å ta øynene fra alle de små undrene som popper opp nå. Jeg er blitt våravhengig!



Den allerminste Frøken Rosa!


Moseplassens X-faktorkonkurranse holder på nå. Masse deilige bilder av rosa sommerblomster. Mitt bildearkiv er dessverre sykt og utilgjengelig for tiden, så jeg får klare meg med det som haven kan komme med, nå tidlig i mars. 

Jeg trodde på søndag at blåveien springer ut på kommando. De gjør ikke det. Knoppene er akkurat like små i dag som da, selv om planten har hatt glassklokke over seg det siste døgnet. Det har blåst stiv kuling her... 

Men det går an å se at hun skal bli rosa, den pittelille frøkna inni den store, grønne, hårete vårfrakken. 

 Og om noen dager, kanskje, vokser du fra liten prinsesse til havens verdige dronning! Sammen med alle de andre dronningene og kongene som spretter opp. Her er det troner til alle!


søndag 8. mars 2015

Åttende mars feires i haven!

Det bare måtte bli en runde med kamera i dag. Dette er de første, og det kommer flere. Mange flere. Det er fantastiske dager! Den første er Crocus versicolor Picturatus. Den har hatt en vill fart opp av bakken de siste dagene. Den aller første er i blomst, og det er flere rett etter den - det kan bli en hel. liten flokk i løpet av noen soldager.
Denne har samme farger, men ikke like filigrans-aktig mønster. Den har stått her i Strandhushaven noen år, og det er etpar fine, små tuer av den. Crocus chrysanthus Prins Claus. 


 Denne har jeg trodd har vært en Crocus tommasinianus, men dengang ei. Når det blir gjort skikkelig, og det bør det jo, er det en chrysanthus dette også. Crocus chrysanthus Cream Beauty!
Men dette er en tommasinianus.  Jeg skriver navnene mange ganger i håp om at de setter seg fast noe sted. Crocus tommasinianus Roseus. Denne er en av de jeg har drømt om lenge. Hadde den her, såvidt i fjor, men måtte utvide løkbestanden. To tuer i år!

 Siste Crocus i blomst 8. mars er Crocus chrysathus Fuscotinctus. Den er bitteliten, og ser ut som en samling små soler. Den sprer seg. Litt. Overhode ikke noe plagsomt, det kunne godt vært mer, men iallefall - det er flere i år enn tidligere år!












Jeg har tittet etter rosa i haven i dag. På kvinnedagen er det oppstart av Moseplassens X-factor for blomster, og første farge ut er rosa. Det var ikke mye å velge i. Denne var den eneste jeg fant, men den er jo helt strålende. Kommet litt kort, kanskje?  Det kan hende at det skjer noe med den i morgen. Sol og varmt en dag til - det kan være nok.


Inger Karins rosa, fylte blåveis. Det kan vel knapt bli nydeligere?


mandag 16. februar 2015

Da er vi i gang - vårsesong!

Det kunne vært at jeg har fått igang såingen, siden jeg både har funnet frem frø, fått frø av Inger Karin og endatil har kjøpt såjord. Men det var ikke det.

Det kunne vært sneklokker i husveggen, men siden jeg naivt stadig vekk tror at jeg skal renovere huset i år (hvert år), planter jeg ikke til langs grunnmuren. Så det var ikke det.

Det kunne vært knasende tulipaner. Det kunne vært de nydelige Primulaene på bordet. Det kunne vært et brett med hvite og sartrosa Rhodohypoxis, men det var ikke det heller. Denne gangen.


For i går da gjestegartneren og jeg jobbet oss svette med redegranklipping, oppdaget jeg at Diane blomstret. Hun er ikke først, for Viburnum farreri har holdt på siden før jul. Men hun er så veldig, veldig ventet på. Helt siden mitt fantastiske lokalgartneri  Vegge Gård la ut et Hamamelisbilde midt i januar, har jeg nesten daglig tatt en titt. Og altså i går!


 Skjønner??  Det er vår nå!

fredag 6. februar 2015

Måne over Oslofjorden

Engang sa mannen som bodde i dette huset før meg at det aller fineste var når månen lagde stripe over vannet om vinteren. Jeg er tilbøyelig til å gi ham rett.


Månen står utenfor porten.
Den er ikke engang full,
men likefullt
vidunderlig vakker.

lørdag 31. januar 2015

Innbegrepet av god tid

Å være på hytta. God tid. Nærmest stillestående. Alle sover. Og sover. Tusler i sokkelesten ned og lager kaffe. Litt gammel og ubrukelig Bialettikanne. Det tar så lang tid at jeg fint rekker en tur i dypsneen til utedoen i låven. Batteriene i melkeskummeren har ikke tålt kulden. Det blir cafe au lait, ikke noen oppskummet caffe latte. Bærer koppen forsiktig opp trappen.

Telenors mobilnett er ikke skarpt og raskt. Slett ikke. Jeg har en bok jeg leser i for hver ny side som skal lastes. Det bidrar til en egen ro. Sitter i sengen med kaffen.Og dynen. Og Bergans stappbare turdunjakke. Bikkja vil ut. Helst gjennom vinduet. Det er risikabelt fra annen etasje. Lukker opp og tar et bilde. Det er jo helt fantastisk pent. Nå er kommentarene på et facebookinnlegg lastet ferdig. Det tok ti minutter. Tvangsro.

Ingen skiløpere i dalen i dag. Ikke så rart, kanskje, når vindfallene ligger så tett at veien er blitt skog. Det er en ulempe med naturreservat. Vi får ikke ta trær før de har falt ned av seg selv. Og de faller om vinteren når de er litt strevsomme å hanskes med. Før neste tur må vi få erstattet motorsagen som er vekk. Søkk vekk. Det kan ha en sammenheng med at døren var brutt opp. Kjipt. Men ikke noe å gjøre med. Akkurat nå. For jeg sitter i sengen og har god tid. Veldig god tid. Og nydelig utsikt selv om den ikke omfatter havet. Bare en tilfrosset, liten og usynlig elv.

Timene går. Svenske Beckman og hans halvt morsomme, halvt irriterende barneverden går mot slutten. Gamle interiørblader leses igjen. Norske hjem. Bonytt. Og de veldig gamle Nye bonytt. Det blir lysere. Nesten sol. Huset våkner, men det er fremdeles rolig. Ungdommene går ut på pynten og titter utover. Etter tur. Og sammen. Bikkja er lykkelig med stor flokk. Eventyraktig.

Roen skifter karakter. Jeg har fått varm kaffe servert på sengen. Frokostduft kryper opp trappen. Utsiktsnyterne på pynten får vedhentingsinstruksjoner og forsvinner ut av syne. Fremdeles kan jeg ignorere at jeg er en del av verden og kroe meg sammen under dynen i kremutsiktssoveromsvinduet mitt. Litt til.


 Frokost. Den tar sin tid. Utfordrer ikke roen. Mange hyggelige mennesker. Noen går ut til skiene sine. Andre gjør ikke engang det. Dekningen er enda dårligere nede i stuen. Det er også helt greit. Dagens tekniske utfordring er at det blå tidligmorgenbildet ikke vil flytte seg. Kronologisk sett burde det komme først. Verden er snill når dette er det største problemet som finnes. Akkurat nå.

Jeg tror jeg skal slappe av litt. Sove kanskje? Enda noen timer til skreien skal til pers. Skrei og ertestuingstest. Bokseerter og tørre erter. Chilisøtpotetmos. Skitur? Tror jeg drøyer'n, jeg. Finner en bok og legger meg litt. Hyttetur. Skog. Stille. Fint. God tid.





fredag 23. januar 2015

Vintermorgen


Jeg er vågen
En ny dag slår sin blomst ud over mig
med duft av soltanker.

Skriver Obstfelder, som om han var her i stuen sammen med oss. Han fortsetter skrivingen og ender med døden. Det er likegodt å begrense seg. Til solen, livet, hyggelig besøk og snart frokost.

søndag 18. januar 2015

Nedtur - og virkeligheten

Plutselig kom du og gikk du.
Som om du rodde tvers over en vik
uventet dukket opp bak odden i sør
hvor kveldssol ennå lot hendene hvile.
Slik trakk du en kjølvannsstripe gjennom mitt sinn -
på den stille flaten våknet fløyelsmyke bølger.
Skjøvet frem av den gamle drømmen om havet
gav de seg på vandring -

Så gled du bak odden i nord.
Sjøen grodde igjen bak deg.
Bare bølgene gled utover
lik ringer rundt mitt hjerte -

Det gikk altså ikke helt som jeg håpet med denne kortisonen. Hodet vil ikke være med. Ekle jobbavlysninger og tilbake til ganske stille liv. Men ikke verre enn det var før. Slett ikke. Det er bare dette håpet. Det ødelegger måleapparatene. Målestandardene. Jeg håper jo det skal bli "som før". Det blir det selvfølgelig aldri - det har gått mange år - men det er bildet i hodet. Ung, rik og lykkelig. Jadda. Jeg har ringene av håp rundt hjertet likevel. Kanskje det bare kommer av seg selv en dag. Våkner opp og - frisk! Så du, du i den båten til Kolbein Falkeid, du må bare komme frem ved Bastøyspissen igjen. Nårsomhelst.





Litt tur kan jeg. Og innimellom kan jeg jo støvsuge hår fra bikkja som tror det er vår. Hun tror veldig på våren. Og strikke litt. Jeg fant et mønsterprogram og her er de nye vottene. Tegnet av fra et par nydelige votter jeg fant på Pinterest. Finull og pinne 2. Noen har altfor god tid!

Turpause. Når det ser sånn ut ute, og telefonen melder om turselskap av fineste sort, er det bare å gjøre et forsøk.


For den gode Kolbein skriver også slik:

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i evighet.

Jeg tar med meg Vesle håp og finner sele og sko og varm jakke. Det er alltid et håp. Det gjelder bare å ikke tro det er større enn det er. Eller no



lørdag 10. januar 2015

En dag - mange vær

Avisene snakker om orkan - på Vestlandet. Vær fra vest er sjelden noe problem her - vindene og skyene har tømt seg lenge før de skimter Oslofjorden over fjellene.

Nå har vi allerede hatt to vær. I dag morges var Delphi på tur med to godt kledde mennesker. Vi gikk fra Falkensten, nord for den lille byen. Langs fjorden og opp på fjellet. Slettefjellet. Det ruver 115 meter over havet og er et av kommunens høyeste fjell. Vi gikk rett opp!

Her er det flott utsikt til Langøya og Holmestrand, til Mølen og Tofte på Hurum. Til Jeløya og innover Oslofjorden. Rett ut, bak busken på kanten.

På hjemveien ble sluddet tettere og tettere, og det la seg i flere centimeter tykke tepper på bakken. Sne, kalles det.

Vi traff ingen andre.






Hjemme igjen før 12. Deilig å krype sammen med en kaffe og god tursamvittighet. Den våte hunden er ikke veldig deilig - hun tror det er vår siden vi har reist hjem fra kulden på Ustaoset. For sikkerhets skyld har hun startet røytingen. Det lilla gulvet er delvis teppelagt, og de tradisjonelle vårsålene er montert under sokkene. Lite å gjøre ved - annet enn å kjøpe noen pakker med nye støvsugerposer.

Her er det høyt vann. Ingen stener stikker opp, og derved ingen skarv. Noen måker hviler flytende. Jeg bor syd for byen. Her er det ingen sne, ikke sludd, knapt regn. Snart sol, vil jeg tro. Det gjelder å velge riktig plass på jorden!


Ut av kjøkkenvinduet. Klokken er blitt 13. Solen er her og den blå himmelen kommer. Det er 8 grader på utsiden.

En kaffe til, og jeg er kanskje klar for litt haveaktivitet. Luking nå som ugresset ikke har røtter å forsvare seg med, er en vinner. Uten blader på trærne er det lett å se strukturer i haven - og få idéer til endringer. Jeg vet ikke hvor lurt det er å flytte busker og trær nå i januar. Busker går kanskje greit, men trær som da ikke får noen røtter å holde seg fast med når vinden kommer sydfra, er kanskje ikke så smart. Jeg er ikke alltid like flink med skikkelige støtter.

Bøkehekken ser ut til å holde fint på bladene i år. Jeg tror jeg skal klippe opp litt mer nå som staudene er borte, og jeg kan se bedre hva jeg gjør. Mye søking på klippetider for bøk, ga meg ulike svar. Nesten alle årets måneder ble dekket. Og til slutt fant jeg Pål Rustad - han hadde med begrunnelse. Det lettet veldig. - For plantenes del kan du klippe hekken når som helst. Men jeg pleier å si at det er greit å vente til det ikke er mer snø enn at du kommer inntil og får gjort jobben, sier gartneren, som også liker best å jobbe uten votter/hansker.   Det betyr at det er helt greit for bøken å bli klippet nå. Nå også. Formål og begrunnelser må med når noen skal gi råd. Det er det som er grunnlaget for å vurdere selv. I haven, i livet, og i jussen.

 Svanene var innom i formiddag for å inspisere. Det var visst i orden, for de padlet ganske fort tilbake igjen. Uten barn i dag. Kanskje tenåringen deres er blitt stor?








Det ble utetid. Ikke så lenge, men nok til at jeg ble ganske kald på fingrene. Det er ikke lunt om dagen. Litt klipping, litt luking. Delphi er veldig opptatt av å finne igjen baller. Joda, det er morsomt når den blir kastet og hun kan løpe etter, men det er ti ganger så gøy at den gjemmes. Ute eller inne. Jeg fortrekker at det skjer uten at hun må vekke meg midt på natten for  få ballen gjemt bare én gang til.... Hadde hun enda kunnet finne det forsvunnede bankkortet!






Stille før stormen. Ikke før var bildet tatt, så begynner Palmesypressen å legge seg over. Duer og skjærer drysser ut. Godt bikkja var inne. Det blir mørkt. Bølgene slår mot stranden. Og stranden er nesten oppe i Kyststien nå. Det blir spennende å se hvor tangen er kommet i morgen. Kanskje jeg slipper å hente den?  Hadde vært skikkelig digg om den gikk inn i haven av seg selv. I morgen, i morgen. Ny dag. Ny tur. Nye bilder.