onsdag 22. oktober 2014

Ventevegg


Når ting tar lang tid må noe skje! Jeg har laget ventevegg. Engang skal døren bli dør og vinduet bli vindu. Det er når dette rommet er blitt kjøkken.

Nå skal vinduet og døren fylles med utsikt. Ikke til kveldssolen som går ned i vest, ikke til den-ennå-ikke-lagde-verandaen utenfor. Ikke til hekken, veien eller det røde nabohuset heller. Den tid skal komme.  Før den ekte utsikten dukker opp, skal jeg finne passende bilder i den store stabelen som venter på ledig veggplass.

PS:  Kjøkkenbenken er planlagt 96 cm høy. Godt med alt som er unnagjort.
PS2:
Veggmaling er S 0502 Y, om boksen igjen skulle bli kastet før neste maling.
Listene er malt i Cat Key, glansgrad 80.
Gulv: Antigua. 3*

Det har tatt to uker å male. Jeg har hatt lyst til å gjøre det siden jeg flyttet inn i 2010. Det er fantastisk at ME-pausen varer og varer. Tur og maling og tur og tur. Til og med Københavntur har det vært overskudd til. Le Klint-lampen er et av mange velkomne innkjøp. Drømmetilværelse!

mandag 13. oktober 2014

WiP

 Work in progress.

Det går fremover.

Selv om det virker som om det går feil vei når rommet blir stadig mer ubrukelig.

Å male rom med bokhyller burde hatt pakningsvedlegg med mange advarsler.
Det er nå bevist at det er ingen grense for hvor mye 5 høyder bokhylle kan inneholde. Alle søppelkassene er fylt opp og likevel er det plenty igjen. Jeg tror ikke jeg skal ønske meg mange bøker til jul. Omtrent to, er innenfor det mulige.

Støvfjerning foretatt, men det er for fristende å sette seg ned å lese bare litt.  Må jo sjekke om det er noe å ta vare på...

Min nyeste bok er et kupp. Liten, og bare 5 mm tykk. Den krever nesten ingenting i hyllen. Og den er bare koblet til hyggelige ting. Innkjøpt på Litteraturhuset forrige uke, etter en usedvanlig lærerik omvisning på Høstutstillingen sammen med 20 kolleger. Proseccoen var god også, for ikke å snakke om fasanen. Men boken er altså et funn. Den heter Hver morgen kryper jeg opp fra havet, og skrevet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg tror hun må ha spionert!

Nesten som dikt er de korte tekstene i boken. Jeg plasserer boken sammen med diktene i hyllen. Selv om det er trangt der.


"Et hint ligger i de magnetiske polene - med hundre års mellomrom bytter de plass, nord blir til sør og omvendt. Striper etter den magnetiske reverseringen ligger i steinen langs havbunnen og markerer bevegelsene fra den ene til den andre siden. Ting skifter. Ting bytter side. Ting går ikke som vi håpet."


En ting som ikke ble akkurat som jeg håpet, er den islandske glasskunsten som endelig er kommet opp på veggen. Det var rett og slett ikke lenger mulig å frigjøre en hel hylle til at den kunne ligge på vent lenger. Håndbåret hjem fra Reykjavik. Læring I: Det er en grunn til at gallerier ikke bruker telys som kunstbelysning! Læring II: Den første trelisten man finner, er ikke nødvendigvis den beste, selv om man kan innbille seg at man vil ha et tøft, røft og tilfeldig inntrykk. Dette får bli tilfeldig på et annet forsøk. Tilgjort tilfeldig, som Hollywooddamens hår.  Vi kommer sterkere igjen ved neste forsøk!

tirsdag 7. oktober 2014

Vind ute - kos inne

Første dag med varmeovner på. I dag blåser det tvers gjennom huset. Sikkert for å fortelle meg hvordan vinteren skal bli. Jeg vet jo at jeg har en tendens til å tro at vinteren aldri kommer. Bare huske det året jeg sto og luket i haven i romjulen. Men den har altså en plan i år. Først høst, så vinter.

Palmesypressen legger seg mot syd. Ingen duer og skjærer oppi den i dag. Delphi har fri, men blir litt forstyrret av vinden, hun også. Det er ikke like trivelig på terrassen når vinden har saltsmak.

Dette kunne vært en trist rapport, men det er det ikke. Snarere tvert imot. Energien er på topp, MEen har ferie og det kribler i tur- og gjørenoelystene. Høstferie på Kjaglia ble bootcamp så god som noen, og en av turene inneholdt noe som lignet litt løping. Med fjellsko. I oppoverbakke. Det som lignet mest var kanskje pusten, men jeg kjenner igjen følelsen når det går litt fortere. Og særlig når det er igjen energi til å ta noen løpelignende steg den siste kneiken opp på tunet. Der var det heldigvis noen som kunne servere velkomst- og seiersdrikke. Vann - og etter en liten stund: Cremant.

Jeg googler ME og kortison. Igjen og igjen. Finner ikke noe lurt. Ingen studier. Ingen forskning. Jeg kommer nok til å fortsette søkene, selv om jeg er rimelig sikker på at det ikke er noe å hente. Ikke på veps heller. Spørsmålene er like mange som når kroppen ikke virker, men det er en stor forskjell: Kroppen virker!

Husrenoveringen står stille. Som den har gjort siden jeg flyttet hit. Arkitektforsøk har vært dyrt og dårlig, og bare tanken på å skulle følge opp håndverkere har vært utmattende. Så da har jeg bodd her i midlertidigheten. Den begredelige. I går var det slutt på tålmodigheten. Om jeg ikke kan satse på varige løsninger, kan jeg iallefall lage noen sprell på midlertidig basis.

Med utgangspunkt i fargene som er valgt til trappen, her har jeg funnet en lilla til stuegulvet. Lilla! Min farge, inspirert av 70-tall, sjal, litt Jon, men mest den roen ingen andre farger har så mye av. I år er den ikke moderne heller, det er jo en stor fordel. Men blande lillafarger er fremdeles mulig - selv om den er SÅÅÅ 2012!

Stuegulvet er tømt, for møbler og hundehår, smuler og flekker. Og platen under ovnen. Det er en utfordring på egenhånd og tok sikkert like mye tid som malingen! Nå står lister for tur, og om jeg er skikkelig modig, skal den doble skyvedøren også bli lilla. Cat Key. Jeg var modig i butikken, trelitersspannet er med hjem, men vi får se om modigheten rekker hele veien frem. Fargerikets inspirasjonshefte baner vei. Der er det så fargesprelskt at mine valg fremstår som byråkratisk kjedelige.



Siden stuen er opptatt, er sitteplassen min flyttet til kjøkkenet. Ny og uvant vinkel på utsikten, men klart gjenkjennelig. Luksus når denne kjøkkenutsikten aldri brukes. Egentlig. Jeg har ryddet opp ute og er klar for regnet som er varslet. Håper det holder seg der ute, for inne er planen å vaske med salmiakk - og male!

søndag 28. september 2014

Mer fjell -og løk

Det fortsetter med merkelige tider. Jeg går på tur. På fjellet. I mange timer. Flere ganger hver uke. Jeg har lengtet etter muligheten i årevis, og nå er den her. Uforklarlig, dersom man ikke tror at 19 vepsestikk og påfølgende medisinering kan ta knekken på utmattelsesdelen av ME. Fullstendig eller midlertidig. For resten av ME-symptomene lever i beste velgående. Jeg krysser fingere for at dette vil vare iallefall noen uker til. Kanskje måneder? År?  Dream on!

Her er forrige helgs Besseggentur foreviget. Selve eggen rett forut, og målet i enden av vannet -Gjendesheim.

Eggen var smal, bratt og full av folk. Resten av turen var bare full av folk. Folk som ikke hadde sansen for fjellets ro, men foretrakk høylytt roping, pauser midt i stien og ivrig blåsing i nødfløytene. Jeg var ikke i tvil om at lydømfientligheten ikke var særlig redusert. Det var oss to, og omlag 700 andre som tok båten til Memurubu og gikk tilbake den dagen. Om jeg noensinne skal gå en så trafikkert rute igjen, skal det være på en tirsdag. Utenfor sesong.





Tradisjonen tro, var det Bitihorn på søndag. (Tradisjon er når en tur er gjort én ganske lik gang før). Ikke like tungt, så det er tydelig at fjellturer, selv de med mange, mange pauser, gir litt uttelling på kondisfronten. Litt.  Ikke shortsvarme denne helgen, men fantastisk utsikt og grunnlag for mer fjellkribling.





Morgenstemning utenfor Valdresflya vandrerhjem. Som ikke er noe vandrerhjem lenger, men ikke har byttet navn likevel. Midt oppe på Flye, rett under himmelen.























Denne uken ble det ikke noen helgefjelltur, men to dagsturer til Skrim. Gåtur til Styggmann - og enda en tur samme veien etpar dager etterpå. Hytta som vi var på i vinter på ski, med overnatting. Det må bare gjentas - vi har reservert for overnatting i november. Da har kroppen å virke! Den må jo bare det, siden det er bestilt allerede.

Sherpaen tar snarveien. Vi kom alle opp, men bare en løp!


















Avdeling for shopping - den korteste veien til lykke.
Løk for å sikre gleder til våren. Tidlig vår, for det meste. Og nye Crispi Skarvenstøvler. For å sikre gleder akkurat nå. De stiller i samme klasse som acuminata og Picturatis. Sikleklassen.

Crocus chrysanthus Blue Pearl 20
Crocus chrysanthus Ladykiller 10
Crocus imperati de Jager 10
Crocus minimus 10
Crocus tommasinianus Ruby Giant 100
Crocus tommasinianus Barr's Purple 100
Crocus versicolor Picturatis 10
Frittilaria davisii 3
Iris Frank Elder 10
Muscari Comosum 10
Muscari azureum 10
Tulipa bakeri Lilac Wonder 20
Tulipa acuminata 10

mandag 15. september 2014

Uvanlig tema - fjell

Fjelltur er ikke det jeg driver med til hverdags. Ikke til fest, heller. Mange år med ME har ikke gitt åpninger for slike utskeielser.

Men innimellom er det faktisk mulig. I vinter var det tur til Styggemann. På ski. Denne helgen var det de gamle fjellstøvlene som skulle til pers.

Værmeldingen var perfekt. Selv om vi oppdaget hver på vår kant, og ikke nevnte det før vi var trygt avgårde, var det Oslo Kulturnatt denne helgen. Både åpne hus og bokfestival. Men vi holdt oss til planen: Fjell!

Valdresflya ble passert i fjor. I bil. I tåke. Det var en skikkelig nedtur. Men nå var det sol, fra vi kom til vi dro, bare avbrutt av et par netter. Og en tåkedott med noen rein i.
Ikke bare var det sol hele tiden; det var ikke vind heller. Alle vann var speil. De speilte blå himmel og nydelige fjell. Alle sammen. Og sist men ikke minst, den manglende vinden og den tilstedeværende solen gjorde at det var varmt. Sommervarmt midt i september. Sommervarmt i fjellet, medbragt fjellvann, uten mygg. Da kan det ikke bli bedre!



Fredag kom vi opp akkurat tidsnok til å rusle opp på Fisketjernnuten. Misbruk av ordet nut - den er lav, rund og dekket av gress. På vei ned hørte vi grynting. What did the Reindeer say?  Grynt! I lang rekke gikk de forbi oss. Stoppet, lurte litt, gikk videre. Gryntet advarsel til de bak. Grå og mer og mindre hvite. Vinterforberedelser, kanskje?

Fra Vandrerhjemmet til Rasletind er det nettopp merket ny rute. Onsdag, nærmere bestemt. Av DNT Valdres. Ikke opp gjennom Steindalen mot Kalvehølotinden, men tvers over Steindalen og opp fjellet. Rett opp fjellet. Tøffe tak for store kropper med lite kondis. 400 høydemeter på under 2 km. Vi kom opp. Opp og over sneflekker og de fryktede urene. De var ikke så ille likevel, steinurene, men det ville sikkert bli verre. Røde T'er og nybygde vardekunstverk viste greit vei og langt om lenge var vi på 2010-toppen. Østre Rasletind. Kommunegrensen mellom Øystre Slidre, Vang og Vågå. Derfra fulgte vi den lilla kommunegrensen til Rasletind. 2105 meter. 830 høydemeter. Det føltes mer som gull enn sølv!  Det var ingen andre i vår vektklasse i fjellet den dagen. Dessverre. Vi vil gjerne ha konkurranse fra andre enn tynne, trente 30-åringer. Det blir mer fair på den måten. Bedre for alle, også, mener vi veldig bestemt!


Utsikt mot Knutsholtinden, Knutsholet, Leirungstindene og Skarvflyløyftbreen fra pausen på nedturen. Sukk! Så gikk solen ned, og vi kom frem til kveldens ene glass rødvin - og sengen.

Neste dag var vi fortsatt i live. Frokostsultne, lattermilde over overlevelsesoverraskelsen, spiste vi eggerøre og hjembakt brød, pakket tingene i bilen og var klare til avreise før skjema. Bil over Flya er ikke ille på morgenkvisten i sol, selv om de som kom etter oss, i bil uten tak, visstnok hadde det enda bedre. Vi tror dem!

Etter Bygdin, men før Båtskaret, var neste stoppested. Samecampen. Og startpunkt for tur til Bitihorn. Kortere og ikke like mange høydemetre, men dag to.

Vi var forberedt på at dette kunne bli lyngsnusing i lav høyde, utfeiging, kroppslige sammenbrudd eller gråtkvalte vendinger. Det ble bare fint. Tungt. Bratt. Stein og annen jævelskap. Vi reddet oss med mange pauser. Latterlig mange pauser. Og gjensidig overbærenhet. Og vi kom opp. Utsikt over Valdres. Lunsj og bare tær. Møte med våre egne representanter i klassen Tynne, spreke 30-åringer. De kom med store smil, delte pausen med oss og bar alt pargasset ned igjen for oss. Og ikke minst - lagde kaffelatte på parkeringsplassen! Å lykke!

Siste bilde er utsikt over Bygdin og fjellene bak. Torfinnsdalen fra Bitihorn. Dit skal vi en annen gang. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal kunne trylle inn en passende teltleir som vi opplagt trenger om vi skal gå gjennom Leirungsdalen fra ende til annen. Og kanskje opp på en topp her eller der. Tar av??  Jeg???  Bare drømmer. Kanskje tur neste helg også?
Uansett - takk til verdens beste turfølge!

mandag 1. september 2014

Oppdatering Lillehuset

Sommeren restaureringsprosjekt er kommet så langt jeg kunne håpe. Alt som blir gjort utover nå, er ren bonus. Huset har tak og vegger, vinduer og dører som kan åpnes, gulv og "trappeveranda" utenfor. Grunnflaten er som før, 5,5 m2. Det er jo ikke rare dansegulvet, men størrelsen var ikke til diskusjon. Det er restaureringens svøpe! Høyden derimot, den er diskutert! Så i kubikk er huset blitt mye større. Det er nesten utrolig hva en halv effektiv meter nedgraving har å si. Dagseng, bord og stoler. Hylle på veggen. Det er planlagt mer hyller rundt på veggene.









Sommerutsikt. Firemastet cruisebåt som kommer forbi på innsiden av Bastøy fra tid til annen.


Dette er nok min form for haveplanlegging: Jeg har en utsikt jeg ikke er fornøyd med, og går og grubler på hva som kan være spennende å se på - hva som er bra som det er, hva som må fremheves eller skjules.
At pilehekken måtte bort ble klart allerede i fjor - den tok utsikten fra drivhuset. Den tok også utsikt fra Lillehuset.
Det gjorde også villvoks på stranden. Uten skikkelig redskap vokser Rosa rugosaene uhemmet, men nå er det slutt.  jevnet med jorden - for en stund.

Kanskje jeg får overskudd til å dra litt i noen røtter- kanskje jeg bare må bli flinkere til å kutte hvert år. Akkurat nå er det iallefall under kontroll. Et hengerlass til i retnings Skoppum Gjenbruksstasjon, så blir det pent også.













Den treleddede døren mot haven, og nord, gjør at det blir veldig utehavestemning inne når den er åpen. Og det vil den nok være mye av sommeren. Men det blir rått nede ved vannet, så det er fint å kunne lukke når høsten, eller kvelden, kommer. Da blir det en kjedelig vegg, og jeg eksperimenterer med en fakedør med ekte vindu. Feinsagen er veldig klar, jeg kjenner at jeg ikke er helt enig med meg selv.


Kveldens prosjekt. Dråpeskifer som er hentet i Drammen i fjor sommer. Stabler og stabler.  Jeg vet at jeg må ta det ned og starte fra bunnen av igjen, men her trengs trening, så det er bare å stable videre. Morsomt med noe helt nytt - noe jeg aldri har forsøkt før. Men drømt om, selvfølgelig. Og googlet slate art så øyet har vært stort og vått. Mange ganger. Dobbelt så høy, kanskje? Det hadde vært no'!



By

søndag 31. august 2014

Rar august - sopp og veps!

Den fineste, varmeste sommeren. Alt for tidlig høst. Men rett skal være rett, haven har hatt godt av regn. Jeg har hatt godt av en solpause - og skogen bugner av sopp. Dessuten er jobben igang igjen for fullt.

Kresen soppjakt for tiden. Skrubber og sandsopp står igjen etter meg. De fleste risker og kremler også. Kurvene består av steinsopp og litt kantarell. En rimsopp eller to. Men det er steinsopphattene som hjertet til å slå; er den fin? Ikke angrepet, verken brun eller myk. Det har vært mange jubelscener. Måtte det vare noen uker til!


En sving oppom Kjaglia lørdag. Der var det ikke noe soppeldorado ennå. Turen fikk en fort men brå avslutning da jeg tråkket i et jordvepsebol, og kom hylende ut av skogen i tegneseriestil. Etter fintelling er jeg kommet frem til 19 vepsestikk. Nå spiser jeg cortison og kantarell, forsøker å ikke klore og håper energien kommer tilbake fort. Helst før jobb i morgen!

søndag 24. august 2014

Overraskelser kommer sjelden alene

Planen var klar. Killer'n skulle ut og rense stranden for rugosa og annet vissvass som ikke bør bo der. Men plutselig var det tur på gang. Østfold var stedet for denne helgens sopptur og jeg fikk være med. Hentet og bragt. Kjempeheldig!

Oppsummering:
Soldekk
Biltur med regnskur
Tøff jentunge på få år med stor firehjuling
Falsk kantarell
Ufrivillig bad
Lånebukse som passet!
Sosiologisk biltur
Tur i fjell (lite) med overraskende sopp på returen
Tur i soppterreng med steinsopp i tett granskog
Veldig tett granskog
Sommerens kjappeste servering av sommerens beste salat (med ulike navn)
Mett
Knapt fergeventing
Resultat:


Heldigvis er det noen rødvinsslanter igjen. Det kan ta litt tid, dette! 

lørdag 23. august 2014

Heller lykkelig enn ordinær

Noen valg i livet er enklere enn andre. For eksempel når man står klar med kortet og skal betale en bilreparasjon og øynene faller på den lekreste ryddesagen jeg noensinne har sett. Da kan det ene tallet være like bra som det andre, jeg merker knapt forskjell der og da mens jeg lett taster koden. "Har du bensin?" Jada, jeg fylte da bilen opp i morges, merkelig spørsmål fra den fyren...  Å nei, til Killer'n!  NEI, jeg må ha en kanne. Tusen takk. "Den ligger i bilen", sa mannen, og jeg kjente en forsmak på lykken langt nede i maven. Kombibutikk for bilreparasjoner og lekesaker er undervurdert!

Why stay ordinary, står det på esken. Selv om det bare er en omskrivning for Fordi du fortjener det, Just do it og andre Specialiseringer, skaper den smil og gode følelser. For vi kjenner'n. Iallefall kjente vi broren, eller var det onkelen. Mange års tro tjeneste ble avsluttet for etpar år siden. Vi har somlet med å skaffe ny. Vi trodde til og med at det var like greit å skaffe en fra Julafamilien. Det var ikke det!

Nå skal stranden til pers før leken bringes til sitt nye hjem på Krokskogen, der den skal gjøre sauer og ungdyrs jobb i jordekanter og langs veier og stier.

Velkommen hjem til Lykkeland, Killer'n (2).




Hydrangaveggen har hatt gode tider. Først en mild vinter, og deretter en varm sommer. Der alt annet kneler i varmen, løfter Hydrangea, særlig panicultatene, seg til nye høyder.  Både fysisk og psykisk. Toogenhalvmeter høye, masse blomster og flotte farger. Pinky Winky og Grandiflora i ledelsen, men sargentianaene er med i koret. Og en serrata jeg ikke finner navnet på. Rød.

Og som om dette ikke var nok. Lillehuset er tatt i bruk. Som tilfluksrom i regn, til rom- og vindrikking, frokostkaffe. Og mer planlegging. En ny vinkel åpner seg ut døren. Hva skal det bli der? Ikke noen tilfeldige rosebusker som ikke engang remonterer, iallefall! Havebøkene siger langsomt ned i Lillehusets ene store hylle.



Nå er det tid for toget til Kirkeristens årlige Kunsthåndverksmesse. Med planlagt lunsj. Jeg er skikkelig ovenpå, og gleder meg til hele denne dagen. Jeg håper jeg finner et helt nytt slags glass til samlingen.

PS: I bilen lå en gressklinge og ekstra bremsesko også. De er ikke helt ordinære på det bilverkstedet :-)


Why stay ordinary!

onsdag 6. august 2014

Hytte Nytte

Og jeg gør ingen nytte

som travle folk derude,
men noget blir fornyet
i sindets dunkle skjul - 
og noget løsnes sagte,
der dagligt går i knude,
som når en gren, i gryet,
berøres af en fugl.

Tove Ditlevsen

søndag 3. august 2014

Den aller beste sommeren

Jeg kan ikke huske at det har vært så fin sommer noen gang. Ikke engang da jeg var barn. Sol, sol og sol. Tilværelsen består av farger, dufter, forventninger og dovne dager. Utfordringene begrenser seg til å finne skygge og bestemme hvilke områder som skal prioriteres for de to ukentlige vanningene. I tillegg til strukturutfordringene, da, men de er jo der uansett.










I varmen har blomstringene stått i kø. Intense flor av clematis, pioner og roser. Iris og blodtopp. Viburnum og liljer.




Noen bilder er tatt. De skal forhåpentligvis komme ut i bloggen etterhvert. De fleste bildene finnes bare i hodet - i mitt og alle de hyggelige haveinteresserte som har vært innom. Det har vært en sosial sommer. Jeg liker veldig godt når Delphi kommer stormene ned i haven for å varsle at noen kommer inn porten, eller står utenfor og forsøker å få kontakt.


Den er jo ikke slutt ennå, sommeren. Men i dag regner det. Og det er overgang til et mer normalt vær. En normal sommeraugust. Tror jeg. Det restaureres i haven. helt nederst. Et lite og råttent hus har fått nytt liv. Det er mye igjen, men en flink sønn og en lang august kan bli et godt støttelag for ferdigstillelse. Jeg koser meg, og er nesten litt forelsket i det lille huset med de grove materialene.



















Det regner litt igjen. Jeg håper det holder seg noenlunde tørt. Kanskje jeg kan gjøre noe der nede i morgen. Hus som bygges på gehør tar sin tid.

tirsdag 15. juli 2014

Ventepølse

Godt og greit. Deilig når du er sulten. Ventepølsene er ferdige lenge før den egentlige middagen. Kjøttet. Fisken. Grønnsakene. 

Så også ventepølseliljen. Den eneste som er ferdig, i den forstand at den er tilgjengelig på bilde. PCen er syk, og jeg husker ikke navnet på bildebehandlingsprogrammet jeg bruker så det er klønete på ekstraPCen. Men altså - liljene er på vei. Mange i full blomst, og masser av knopper. Masser!



Den skulle vært lagt inn med duft!

torsdag 3. juli 2014

Underveis

Langtidsprosjekter. Jeg liker dem. De som tar flere år før det er mulig å se noe system i galskapen. Hekker, for eksempel. Og eføy.













Dette er agnbøkhekken (Carpinus betulus). Dette er tredje sesongen - jeg er litt usikker,men tror ikke jeg fikk plantet den før andre sommeren. Mot veien. Tett og fin begynner den å bli, men det er ikke meningen at den skal hindre innsyn helt. Nå er det meste av den klippet slik at man akkurat kan se over når man går forbi. Sydhjørnet skal skjerme selve kjøkkenhaven og her skal hekken være så høy at ikke engang syklistene skal kunne se over. Her vil jeg kunne luke i fred. Hekkplantene er ikke høye og jevne nok til klipping ennå, så her spriker hekken helt uferdig.


Akkurat ved aksen som går ned gjennom hele haven, er hekken klippet ekstra lav. Med tid og stunder skal de komme opp et vindu i dette "hullet", og hekken skal vokse så høyt på sidene at grenene kan bindes sammen over vinduet, men det tar nok noen sesonger til før vi er der. Hullet (og aksen) er tilpasset utsikten fra huset på den andre siden av veien, og det er meningen at vinduet skal oppfordre tilfeldige forbipassende til å ta en titt mot vannet. Alle sitteplasser er derfor holdt unna denne aksen.

Grovklippet 2014, check!



Inngangspartiet har vært et sorgens kapittel i lang tid. Det er vanskelig å prioritere et område jeg bare går forbi. Men i dag har jeg startet eføyklippingen. Langsomt dukker tykke stammer og grener frem fra Felcoens skarpe bitt.

Bedet under var/er fullt av skvallerkål. jeg er i gang med rensejobben, men det er mye igjen. Skinnende blå plast er charmerende, og matchende til husets nydelige blåfarge NOT





mandag 30. juni 2014

Hagemessekupp


Ikke alle hagemessekupp får blomster. Noen får ikke engang blader. To store keramikkfat var det beste som ble med hjem fra Dokka i år. Et stort på egne ben, et mindre som er podet på det gamle servantstativet borti kroken ved drivhuset.


Begge fatene er laget av kunsthåndverkeren Kari Oline Øverseth. Bena til det store fatet er laget av Herr Øverseth. Fine de også - men det var fatene jeg falt pladask for. Denne gangen. Det ble med noen planter også, ikke så mange, og de er plassert på Death Row, som er gjeninnført her i år. Synd, men sant. Planen er å avvikle tiltaket, men det er usikkert hvor mange som må bøte med livet før den beslutningen lar seg gjennomføre. Alle som vet noe om fengselskøer, vet hvor vanskelig det er  å komme ajour!

Den lille prikken midt på bildet, er barn og ekstrabarn som er på vei på noen dagers båttur til Koster. Jeg satt igjen i haven. Alene. Og fornøyd. Det er en fantastisk sommer. Det eneste som mangler er regn.

mandag 16. juni 2014

I serien Vi venter lenge

Stewartia pseudocamellia. Den aller første knoppen er i ferd med å springe ut. Det er ingen fotovakt her i morgen,så den må komme nå - jeg har jo lovet å rapportere!




















Sinocalycanthus chinensis. Denne er også på første blomstring i år. Rosa og nydelig. Ryktene sier at blomstene ligner Stewartiaen, men de står så myyyyye lenger. Det er ok om det stemmer!

 Den siste av de nye er en ukjent lilje som kanskje er den eneste overlevende av en sending fra sørvestlandet. Har den noe navn, Mona? I mangel på noe annet navn, får den hete Mona-liljen så lenge!


Og de står i kø, planter som ikke har blomstret før. De er velkomne til å delta i denne spalten - i år eller et annet år. Jeg er jo blitt så uendelig tålmodig (bare jeg ikke har et ratt i nærheten)