Noen sier at det alltid tar dobbelt så lang tid

Prosjekter tar dobbelt så lang tid, og blir dobbelt så dyrt som man tror, sier de. De som sier det har rett! Bortsett fra at dobbelt er litt forsiktig tatt i.


Men selv lange og vanskelige renoveringsprosjekter tar slutt. Strandhuset er i sluttfasen. Så er det et åpent spørsmål om det er prosjektet eller pengene som tar slutt først.

Det er flere steder som er ferdige i huset nå. Noen steder jeg kan stå og ikke se andre uferdigheter enn at det ikke er malt. Det er ikke mange sånne steder, da, det er en ganske åpen løsning her, men det er ganske oppmuntrende at de finnes. Det er tid for å feire at funksjoner blir tilgjengelige!

Det ene badet er nesten ferdig. Det har vegger og tak og gulv og sluk og litt lys. Og badekar. Stooort. Plass til hele meg og mer til. Jeg hadde tenkt å teste boblefunksjonen, men alt kan jo ikke virke på første forsøk, vel?  Det kom vann. Både kaldt og varmt. Og varmtvannet holdt til hele karet.  Så får jeg teste resten i neste runde. Når flere håndverkere har avsluttet ferien og siger tilbake til vårens avtaler.

Luksuslivet i renovasjonsavslutningen har fullmåne. Nesten fullmåne. Noen timer til og noen småskyer i veien. Nestenperfekt får holde. Det er varmt og vindstille ute. Ideelt for sakte nedkjøling i hengekøye.

Waffel Hund står ikke helt høyt i kurs etter en ureglementert utbryting av haven i kveld. Sauegjerde var ikke nok da en Golden retriver gikk forbi. Nå går han i hælene på meg og jeg kan jo tolke det som at han ber om pent vær. Noen forbedringer trengs på den fronten også. Men det er ingen tvil om at han nyter terrasselivet, han også.

Så holder vi stø kurs mot neste funksjonstest. De kommer på løpende bånd nå!

Gulv, også det underveis

Her er den. Utsikten fra indrefileten av Strandhuset. Inntil i sommer var det et kott. Det eneste jeg la merke til inni kottet - bortsett fra at jeg sjelden fant det jeg lette etter - var at det ikke var vindu der. At utsikten var der, men ikke tilgjengelig for meg.

Jeg la ikke merke til gulvet. Bildet er tatt slik at den kritiske nedoverbakken som begynner der veggen slutter, er mulig å se. En observant bildetitter - eller huseier - kunne også ha sett at nedoverbakken endte i bredere bord enn resten av gulvet.

Huseieren la ikke merke til det.

Heller ikke bjelken ved sin fars føtter la huseieren - meg - merke til. Det er ikke fordi den er usynlig. Liten. Lav.

Nei, den kan tydelig ses om man ikke blir himmelfallen av hvor stort rommet virker. Hvilken takhøyde det vil bli i disse rommene. Og straks begynner å tråle nettet etter hengekøyer.

Bjelker er litt ugreie å ha midt på gulvet. Bjelker med plass til panel på hver side, så man har utsikt og mistemulighet på begge sider. Bak bjelken ligger det nye gulvbord - litt lavere og en god del bredere enn de foran - slik man ville skjønt at det var om man hadde lagt merke til den lille nedoverbakken inne i kottet.

Jeg må innrømme at jeg så dette etterhvert. Det gikk sakte opp for meg at dette var et problem/utfordring/prosjekt/h* oppgave som måtte finnes ut av på ett eller annet tidspunkt.

Det var først da snekkern sa at det ble umulig å få til skikkelig utforinger uten at det endelige gulvet lå der det skulle være, at jeg innså alvoret. Snekkern forklarte at han kom til å åpne litt, og legge ned riktige bord innerst mot vinduene, så det var greit "å ta det igjen" når dette ble utbedret. Det var da jeg skjønte at dette hastet. Om jeg ikke skulle få en ekkel jobb med å putte not- og fjærplanker pent ned i et hull, måtte det skje noe fort.

Og det var da greit, ikke sant. 80 cm bredt, bare. Niogenhalv meter langt. Nesten åtte kvadratmeter gulvbord ble kjøpt. 28*70. Gran. Og gulvskruer.

Bort med de gamle. Fine var de, og jeg tenkte jeg kunne ta dem forsiktig opp og bruke dem til noe. Rustne spiker. Mange rustne spiker, og gamle og sprø fjærer. Gulvplantene var festet innenfor panelen på veggen. Selvfølgelig. Og skjelettet til de nye veggene var skrudd oppå det gamle gulvet som skulle vekk. Det tar tid for en stadig mindre glad amatør å finne utav hvordan slike hindre skulle forseres.

Nå ligger det gamle gulvet på bakken utenfor huset. I en kaoshaug etter å ha seilt gjennom vinden fra Hylla utenfor vinduene. Spiker er borte, bjelkene er støysugd, papp er lagt på, det er isolert helt inntil kubbingen på ytterveggen.




Og det første bordet er klart til å bli limt. For du trodde vel ikke det sto en passe fjær og ventet på mine nyinnkjøpte gulvbord?  Neida.  Der var det en not. Jeg hadde trengt en løs dobbelfjær som kunne snudd leggeretningen på en elegant måte, men det finnes ikke. Jeg kan da ikke være de første som utsettes for dette?
Liming må til. Kilepress, sa snekkers på forespørsel. Jeg er redd det blir rå skruing tvers gjennom. Det skal jo tross alt males, gulvet. Og nå er jeg ganske så innforstått med at gulvlegging krever uforholdsmessig mye forarbeid!

Men det kan hende det blir fint.

Praktisk er det iallefall.

Greit å ha gjort.

Eller -- det blir vel slik at ingen legger merke til det. Det blir forhåpentligvis bare et helt, sammenhengende gulv av heltre gran, malt lillablått.

Så hvis du kommer på besøk til sommeren, eller en annen sommer, eller kanskje til og med en vinter - husk å si at du synes gulvet er blitt umåtelig flott!  Jeg trenger det!


Ps. ferdigbilde kommer når det blir ferdig.

Ventevegg

Når ting tar lang tid må noe skje! Jeg har laget ventevegg. Engang skal døren bli dør og vinduet bli vindu. Det er når dette rommet er blitt kjøkken.

Nå skal vinduet og døren fylles med utsikt. Ikke til kveldssolen som går ned i vest, ikke til den-ennå-ikke-lagde-verandaen utenfor. Ikke til hekken, veien eller det røde nabohuset heller. Den tid skal komme.  Før den ekte utsikten dukker opp, skal jeg finne passende bilder i den store stabelen som venter på ledig veggplass.

PS:  Kjøkkenbenken er planlagt 96 cm høy. Godt med alt som er unnagjort.
PS2:
Veggmaling er S 0502 Y, om boksen igjen skulle bli kastet før neste maling.
Listene er malt i Cat Key, glansgrad 80.
Gulv: Antigua. 3*

Det har tatt to uker å male. Jeg har hatt lyst til å gjøre det siden jeg flyttet inn i 2010. Det er fantastisk at ME-pausen varer og varer. Tur og maling og tur og tur. Til og med Københavntur har det vært overskudd til. Le Klint-lampen er et av mange velkomne innkjøp. Drømmetilværelse!

Vind ute - kos inne

Første dag med varmeovner på. I dag blåser det tvers gjennom huset. Sikkert for å fortelle meg hvordan vinteren skal bli. Jeg vet jo at jeg har en tendens til å tro at vinteren aldri kommer. Bare huske det året jeg sto og luket i haven i romjulen. Men den har altså en plan i år. Først høst, så vinter.

Palmesypressen legger seg mot syd. Ingen duer og skjærer oppi den i dag. Delphi har fri, men blir litt forstyrret av vinden, hun også. Det er ikke like trivelig på terrassen når vinden har saltsmak.

Dette kunne vært en trist rapport, men det er det ikke. Snarere tvert imot. Energien er på topp, MEen har ferie og det kribler i tur- og gjørenoelystene. Høstferie på Kjaglia ble bootcamp så god som noen, og en av turene inneholdt noe som lignet litt løping. Med fjellsko. I oppoverbakke. Det som lignet mest var kanskje pusten, men jeg kjenner igjen følelsen når det går litt fortere. Og særlig når det er igjen energi til å ta noen løpelignende steg den siste kneiken opp på tunet. Der var det heldigvis noen som kunne servere velkomst- og seiersdrikke. Vann - og etter en liten stund: Cremant.

Jeg googler ME og kortison. Igjen og igjen. Finner ikke noe lurt. Ingen studier. Ingen forskning. Jeg kommer nok til å fortsette søkene, selv om jeg er rimelig sikker på at det ikke er noe å hente. Ikke på veps heller. Spørsmålene er like mange som når kroppen ikke virker, men det er en stor forskjell: Kroppen virker!

Husrenoveringen står stille. Som den har gjort siden jeg flyttet hit. Arkitektforsøk har vært dyrt og dårlig, og bare tanken på å skulle følge opp håndverkere har vært utmattende. Så da har jeg bodd her i midlertidigheten. Den begredelige. I går var det slutt på tålmodigheten. Om jeg ikke kan satse på varige løsninger, kan jeg iallefall lage noen sprell på midlertidig basis.

Med utgangspunkt i fargene som er valgt til trappen, her har jeg funnet en lilla til stuegulvet. Lilla! Min farge, inspirert av 70-tall, sjal, litt Jon, men mest den roen ingen andre farger har så mye av. I år er den ikke moderne heller, det er jo en stor fordel. Men blande lillafarger er fremdeles mulig - selv om den er SÅÅÅ 2012!

Stuegulvet er tømt, for møbler og hundehår, smuler og flekker. Og platen under ovnen. Det er en utfordring på egenhånd og tok sikkert like mye tid som malingen! Nå står lister for tur, og om jeg er skikkelig modig, skal den doble skyvedøren også bli lilla. Cat Key. Jeg var modig i butikken, trelitersspannet er med hjem, men vi får se om modigheten rekker hele veien frem. Fargerikets inspirasjonshefte baner vei. Der er det så fargesprelskt at mine valg fremstår som byråkratisk kjedelige.

Siden stuen er opptatt, er sitteplassen min flyttet til kjøkkenet. Ny og uvant vinkel på utsikten, men klart gjenkjennelig. Luksus når denne kjøkkenutsikten aldri brukes. Egentlig. Jeg har ryddet opp ute og er klar for regnet som er varslet. Håper det holder seg der ute, for inne er planen å vaske med salmiakk - og male!

Kveld i januar

Det er fyr i peisen.
Varmt i stuen.
Lange ullpledd.
Lyslykter.
Stearinlys.

Og bøker. Den ene etter den andre.
Eller to på en gang!
Hvilken lykke


Litt for varmt for pleddet.
Går det snart ut i ovnen?

Ny bjerkekubbe.
Pledd.

En kaffe?







Lese litt til.

Hvite julepyntblomster
Hvite januarpyntblomster
Nye hvite blomster sammen med de gamle.

Mer lys






Mer kaffelatte






Det er godt å være inne i varmen
i sin egen stue

En reddende engel fra Kaukasus

Så kom det endelig noe som lignet vår. Iris reticulata Caucasus White. Liten og søt. Og veldig velkommen.

Stille før stormen. En time etter dette bildet, var det saltvann på rutene. Liten kuling jaget småseilerene på land, svanene forsvant i samme retning og alle uteaktiviteter ble raskt skrinlagt.

Heldigvis hadde jeg allerede gravd opp noen jordskokker, så middagen var reddet. Det er noe av det beste med jordskokkene - at man kan høste (våre?) dem på en tid da det bare er skvallerkål og brennesleblader til suppe som finnes i min have.

Store, flotte røde jordskokker. I tynne skiver i litt olje. Jordskokkgull til Serranoskinken. Jeg følte meg veldig fornøyd med haveinnsatsen i dag.



Innetid er tenketid. Jeg har sanert en bekk. Det blir for trangt og bratt. Bort med den! En bekk kan gjenoppstå noe annet sted i haven siden - kanskje i skogen? Og om du titter ekstra godt etter, kan du se en rosebue bak de gyldne vinterbøkebladene. Med litt hjelp har den flyttet fra kjøkkenhaven og byttet plass med en stor krukke. Nå gjelder det bare at det tiner såpass at jeg får flyttet rosene også, helst før de setter igang å gro. Men tinejobben kan det hende regnet og kulingen allerede har gjort. Tenkte optimisten.

Innredningsdilemma

Skriv litt om hvilke funksjoner du ønsker i rommene. Noe sånt, sa arkitekten. Og siden har jeg forsøkt å sette spørsmålstegn ved alle mine sannheter.

En av de store sannhetene er at jeg aldri bruker sofaen. Ikke har jeg TV. Gjestene  mine har måttet sitte rundt spisebordet. Sofaen har stått i stuens minst attraktive krok, innmurt av et lite bord og en stor stabel uteputer.

Når alle møblene likevel måtte flyttes for at sommeren skulle bli vasket ut, tenkte jeg at jeg kunne gjøre et forsøk på å la sofaen spille førstefiolin en stund. Nå troner den med langsiden mot utsiktsvinduet. Det lille, lekre sofabordet kommer til sin rett, og de store stolene svømmer nærmest vinduet. Nå er det spisebordet som frister tilværelsen i Dødens krok. Heretter er det bare én middagsgjest som kan nye utsikten. Men til gjengjeld er det knapt noen utsikt etter klokken fire for tiden.

Det blir spennende å se hvordan bruken blir. Nå sitter jeg i den innerste sofakroken, med PCen i fanget. Ikke helt overbevist, men jeg får gi det noen uker. Og se hva som kommer av reaksjoner

Tomt for tomatsuppe! Jippi!

		Det er malt i helgen. Trappen kan endelig gås i med åpne øyne. Ikke helt vidåpne ennå, men lett sammenknepne så detaljene ikke tar over. Mange strøk så store flater har skiftet ham. Når underlaget er ujevnt, er teip til tider verre enn ingenting. Jeg har noen timer med liten pensel foran meg, ja.
Utgangspunktet har vært utlevert flere ganger, i all sin ville forferdelighet.  Her er et til – ovenfra.
		Grå med litt gult på veggene. Nøytral bakgrunn for mange bilder som skal opp her. Ganske mørk – den vil kreve litt lys, men jeg har en plan. En plan om gjenbruk av sengelamper fra et sykehjem.
Vegg: 4502 Y Trappetrinn: 4510 R50B Vanger/gelender: Cat Key Den mørkeste fargen er del av en kolleksjon der Fargerike ønsker å holde ncs-koden hemmelig. Håpløst opplegg!

Nå skal det tenkes og lures og prøves en stund. Bilder, belysning. Og kanskje litt justering av fargene. Det mangler fremdeles et strøk her og der. Det er jammen godt å ikke ha det travelt.

Også tålmodigheter har en grense

Da jeg flyttet inn var denne gangen full av gild pusetapet i gull og lilla. Siden jeg ikke er såå glad i gilde tapeter, ble den revet ned, og siden har trappen stått der. Kledd i gul tapetunderlag med Klee-plakater på.




I går fikk jeg nok. Frem med en avlagt baderomssprayplastdings, fyllt til randen med varmt vann. Dusj og skrap! Og frem kom den nydeligste sommerdag. Blå himmel/hav, med elektrikertapebåt og ditto fisk.



Fondveggen, om man kalle den det, er i frisk tomatrød. Opplagt for kontrastens skyld. Og ikke usannsynlig at den er symbol på selveste solen!

Det er litt i overkant på en vanlig oktoberdag.

Sparkelremsen hadde krøllet seg, men kunne heldigvis rives av. Bak er det plater, og bak der er det sannsynligvis rupanel. Jeg liker rupanel.  Men i et lite 50-tallshus er rupanel i trappen kanskje litt vel jålete?

Det er lagt en ledning ned langs hele trappen. Skikkelig stygt!  Jeg ble glad da jeg så at den bare går til en rullestolheis som er fjernet - jeg kan ganske enkelt bare rive den bort. Kursen trengs sikkert til noe annet - vaskemaskinen eller no. Supert!


Og planen videre?  Enn så lenge er det hvitmalte plater. De platene som er der. De er ganske hele, trenger bare litt mer vask og litt hullsparkling. Rekkverket må få en farge - jeg fant en fin rødaktig sort på Høybråten. Den kan jo prøves, iallefall.  Men det er jo helt åpent ennå -- jeg kan komme over noe veldig tiltalende før neste gjøre-nok-inne-inspirasjon kommer settende.


Jeg trenger en trapp til å bruke i trappen. Det må da være noe enklere enn å bygge stilas?  Hva bruker du når du skal helt opp i krokene i trapperommet?

Tidlig en lørdag morgen

tidlig, tidlig ute

























tidlig, tidlig inne

Drømmehuset. Drømmehuset?

Klart det er drømmehuset! Lite og hvitt, helt nede ved stranden. En fantastisk utsikt over Oslofjorden og Bastøy. Ganske stor have også, nesten 1.2 mål, mer enn jeg noensinne har hatt. Klimaet kan knapt bli bedre – mange soldager og herdighetssone et sted mellom 1 og 2. Bilfri tilgang til turområde – den nydeligste biten av Kyststien vi vet om. Strøket er skjermet for gjennomgangstrafikk, støy og den alminnelige utvikling. Det er kort vei til det meste, inkludert spesialgartnerier og fergekai.
Hvorfor da dette spørsmålstegnet? 
Det er mye å gjøre. Veldig mye. Med huset og med haven. Her er noen smakebiter fra salgsprospektet:
 
“..råteskader i ytterkledning..”, “..omfattende blærer og malingavskalling..”, “..fuktige sponplater..”, “..en del fuktighet og saltutslag..”, “..borebiller..”, “..kraftig råte..”, “..mye mose..”, “..varierende fuktverdier under belegget..” “..oppsprukket rundt slukrist..”, “..eldre ved- og parafinkamin..”,  “..evt. isolasjon er ikke kjent..”, “..utett rundt rørgjennomføringer..”

Det kommer ikke til å gå fort, det kommer heller ikke til å gå jevnt. Men det er mange drømmer knyttet til dette stedet allerede, og jeg gleder meg til de skal realiseres. I alle fall noen av dem.
Velkommen inn i våre liv – Strandhuset.