onsdag 31. mai 2017

Paeonia

Paeonia. Navnet med så mange vokaler at det er nesten umulig å skrive det riktig. Men det er én riktig måte, tross alt.  På norsk tror jeg derimot det er 50/50 som sier/skriver pion eller peon. Vi har ingen autorativ navnebestemmer heller, for norske hageplantenavn, så sånn fortsetter det nok. Noen misforståelser blir det, men sjelden uvennskap.

Trepionene har startet blomstringen i Strandhushaven. Den ved vannet først. Pioner er noen av de plantene som overraskende ikke bryr seg om salt. De kommer fra langt inni østasiatiske skoger, men havsalt - det er greit!  Fine planter!

Paeonia suffruticosa. Kjøpt på Hagemessa for mange år siden, og jeg har visst navnet , men ikke i dag.

De skal stå lunt, står det i bøkene. Det er bare tull. Denne står midt i sjøsprøytestbedet - og er aller først hvert år, med mengder av blomster.












Årets sølvvinner er en rockii-pion - Paeonia rockii. Av de ti importerte fra kina, holder fremdeles tre stand. Denne er plassert i haugen bak dammen - full sol  - mye vind og salt.  Tre blomster i år - én opp fra i fjor.





































Tre trepionerstår i kø. Den ene kommer fra en nedlagt have på Nøtterøy, og har ennå ikke blomstret her. I år har den en stor, gulaktig knopp.  Det blir spennende!





Det skjer ikke så mye som jeg hadde ønsket i haven, og det skjer endel som verken er planlagt eller ønsket. Jeg har jo valp. En 40-kilos vilter valp med en hang til å flytte store ting fort i haven.  Vi har funnet ut at istykkerbitte potter blir store sorte skjermer - som lett kutter mange tulipanhoder på veldig kort tid. Jeg vet ikke hvor nyttig den kunnskapen er?





Det jeg trodde var en genial plassering av små vårskatter, i opphøyde bed rundt Palmesypressen, var slett ikke genialt. Nå er de andrepet av sypressens ubarmhjertige rotnett, og må graves opp og flyttes til skogen. Graves er litt lettvint sagt - de må forsiktig vikles ut. Trillium. Anemonella. Anemonopsis. Anemoner. De står i kø og vil reddes.


Når jeg anser det som tomt, skal Helleborus og Hosta få et forsøk. Det ser ut som om de er tøffe nok til å kreve sin underjordiske plass.

Og innimellom glemmer jeg meg, og blir sittende - å luke!

lørdag 6. mai 2017

Venter på gamle miner

 Det ryddes i Oslofjorden. Engelske miner fra da Norge var i krig for 75 år siden.  Det er fryktelig lenge siden - vi er heldige!

Nå kjører grå, militære båter og sorte militære rib'er rundt og leter etter minene, samler dem og frakter dem undervannsveien til Bastøbukten. Skikkelig drønn når de fyres av - og vannsøylen står til værs.  Jeg vil gjerne ha bilder.  Ikke bare på netthinnen i det jeg snur meg når lyden kommer. Snur meg eller stormer mot nærmeste vindu. Litt for sent. Hver eneste gang!


Kameraet står klart. Med telelinse og fjernutløser. Hittil har det ikke vært noe mat for den.  De forsøkene som er med her, er panikknipsing med mobilen.

















Vi venter. Må ha litt lunsj mens man venter. Kanskje det var en uheldig trekk?

Oppå Caelumtaket blir det en fin plass i le for nordavinden. Det nærmer seg ferdig. Men ikke helt, selvfølgelig, det skulle vel være likt seg. Helt ferdig - ånei!

Tilsendt Barcelonabilde.  Jeg er ikke alene om å synes noe er himmelsk.

I formiddag klarte jeg det nesten igjen. Den var stor og imponerende. Skikkelig Geysir-look. Men klarte jeg riktig tastelås på første forsøk?  Nei.

I morgen - da!

Det blir farge på trærne. Løvet spretter så det er en fryd. En dag skal jeg ta en fotorunde. Trur eg! Eller bare nyte fra en terrasse.