Det store målet - fjelltur

Mellom Avdalen og Stølsmaradalen

Fjelltur kan være så mangt. Lange, krevende blodslitturer. Kjappe toppturer. Hyttetur. Biltur. Jeg har i perioder drevet med alle disse. Og nå også daltur. Daltur er absolutt ikke det samme som nedtur - heller det motsatte av topptur.

Også tidligere i min ME-karriere har jeg hatt bedre perioder og muligheten til å gå tur. Konseptet Blomstertur. Jeg gikk kronblader ut fra huset - og innom for å sjekke om det var tilrådelig med en runde til. En metode for å kontrollere belastningen når jeg foretrekker tur, trim og trening utendørs. Samme prinsippet er brukt i år. Forholdsvis korte turer med innlagt motbakke, og målet har vært å kunne gjøre det samme i fjellet. I helgen var jeg på tur! Jeg har "bare" mild ME nå. Mild høres jo ganske greit ut, men det er temmelig invalidiserende med uforutsigbarhet og alle viderverdighetene. Når jeg ikke kan yte nok til å klare min 50% jobb, har den forsømte "treningen" fått gull-plassen på energibrukslisten, der jobben vanligvis troner alene. Ikke trening som normale folk trener, men det er jammen slitsomt nok på den syke måten også. Når det står på, og etterpå.

Tur er store greier. Jeg er fjellgal og blir lykkelig av bratte bakker og store steiner. Lang utsikt og hivende pust. Turstøvler og våte klær i teltet. Heldigvis er det tur selv om ikke alt dette oppfylles.

Vi var to på tur. Med ulike grunner for å velge korte dagsetapper og heftige motbakker. Det er et lykketreff å finne noen som matcher uvanlige turprioriteringer.  Og det ble en helt fantastisk opplevelse. Store og små fantastiskheter.

Den største var Vettisfossen. Her er den rett før den satte utfor!

Vettisfossen

Bildet under er tatt skjelvende utfor stupet, liggende på maven. Det var virkelig ille. Kvalm og ustø vaklet jeg i sikkerhet og så på andres dødslek (forsiktig titting) på kanten.
Og til slutt fra det mer offisielle fotostedet på andre siden. Der gikk jeg ikke ut på kanten, nei, så det er ikke hele frittfalllengden. 275 meter fritt fall. Høyest i Norge, Norden og Nord-Europa.

Neste dag gikk vi inn og så den nedenfra. Imponerende det også. Både fossen, og at vi hadde overskudd til å "bare" stikke inn der en morgentur.

Vettisfossen

Vettisfossen

Vettisfossen

Telt var ikke aktuelt på denne turen. Vi ville ha mer enn nok med å frakte oss selv og det nødvendigste. Ikke telt, men lakenpose og betalingsvillighet for fullpensjon, stedlige madrasser og dyner. Utladalen har mange bomuligheter, men om man ikke regner med hyttedronningen Skogadalsbøen helt innerst, er det to betjente:  Avdalen og Vetti. Vi bodde på begge. Hver sin sjarm - men Avdalen vant vår sjarmkonkurranse på den ikkeeksisterende bilveien. Vetti har bilvei, og ganske mye trafikk.  Det er selvfølgelig mange fordeler, og Folkeveien er ingen motorvei, men ...  du skjønner sikkert!

Avdalsfossen

Her er Avdalen. Eies av en lokal stiftelse og drives i stor grad på dugnad. Årdøler er et folk av dugnadsvillige sjeler.  Ikke bare sjeler, de har opplagt både hoder og hender også. Det er nydelige bygg. Det er skikkelig og pent holdt, og det er en vilje til å formidle den kulturen som levde her til utpå seksitallet.  Da Avdalen og Hagaberg bare hadde en fjellrenne som adkomst. En renne som ingen anbefaler vanlige fjellvandrere - iallefall ikke ned - iallefall ikke når det er vått. Inne er det trivelig, men med litt mindre helhetlig grep om tidsånden, kanskje. Madrassene er dessverre 60-tallet verdige. Vi koste oss i vedfyrt stue og med hver vår sovesal. Før middag. Etterpå var det umulig å ikke sovne.

Når jeg måtte ut i gryotta, kunne jeg jo likegodt ta meg en runde og hilse på hus og måne. Både sauene og hønsene sov.

Avdalen

Avdalen

Dette er Vetti. Selveste Vetti. Jeg kalte opp min første pc på IRI etter den på åttitallet. Den ble stjålet - det eneste som lå igjen var paragraftasten. Det var da jeg lærte alt om back-up. Etter tyveriet, altså. Vetti. Vettismorki. Vettisfossen. Kan ikke bli stort finere, vel?

Vetti

Husene fra en annen vinkel - det bygges litt hist og pist. Organisk planlegging. Iallefall gjennomføring.

Vetti

Og Vettismorki. Grønnere enn jeg husket den, men med like stille tjern som plutselig bare ligger der, rett foran. Med de fluordøde trærne alle steder vinden bar med seg industriens avfallsstoffer. Rekker av døde trær der vinddraget kom over en ås, og ellers spredt rundt i hele Utladalen. Men mest her. Vi kom i snakk med en Bergensgjeng som hadde leid noen av selene på Morki i 50 år. De koste seg med bål og gjorde setervollen levende for oss som gikk forbi. Opp bakken fra Vetti måtte de, og fireåringen hadde gått selv. Slikt blir det turgåere av!

Vettismorki

Vettismorki tatt fra andre siden av dalen

Med litt mer bærekapasitet kunne vi ha bodd på Gravdalen, etasjen over Avdalen. Ubetjent DNThytte med standardnøkkel. Bålplass, sitteplasser, og irrgrønn, nyslått bø. Og utsikt. Og nyoppusset hytte. Dette har vært dugnadskrevende!

Gravdalen

Merkelig at det ikke var kø for å bo der - men det kan ha vært for sent og for vått. For værmeldingene var ille, selv spådommene ikke slo til. Det ble meldt masse regn eller sol - ute i verden var det stort sett opphold og overskyet. Medbragt gass og Rettikroppen. Kaffefrapulver er ikke min greie - spørs om ikke litt økt bærekapasitet betyr espressokanne, når/om den kommer.

Utsikten var helt utrolig. Begge veier. Hurrungane og Jotunheimen. Litt høyere skydekke, så hadde tindene syntes. Neste gang!

Gravdalen

Vi klager ikke på været.  Regn regn, sto det. På Yr og Storm. Og Pent. WR.  Så værmeldingen fikk oss til å droppe Brendeteigen, og derved Stølsmaradalen. Det høylytte turfølget som var på vei opp dit bidro heller ikke til å skynte på i den retningen. Men det ble opphold. Og høyt nok skydekke til at vi stort sett hadde utsikten i behold - bare ikke der oppe på Gravdalen, da.
Det var spennende å følge regnet, ned én dal, opp en annen.  Men ikke til oss. Hurra! Bildet er tatt nedover mot Hjelle og Årdal.

Utladalens eget lille tropiske bad. Fra den lille sittebenken så det ut som om vannet bare sprutet rett ut av fjellet. Med mer sol og litt sterkere tro, kunne vi lett tatt et bad og lekt Bali eller Karibien en liten stund.








Med kun små justeringer gjennomførte vi planen. Vi ble passe slitne, passe møre, mer enn passe fornøyde og utrolig stolte av oss selv. Iallefall jeg. Jeg er lett-stolt, og er stolt for oss begge.

Det er mange fjell og mange stier og mange motbakker å velge i, men jeg blir ikke overrasket om vi kommer tilbake til drømmestedene i Utladalen om ikke lenge. Om helsen setter pris på slike stunt en gang til. Regnbuer er som mynter i fontener - en garanti for at man skal tilbake. Og regnbuens ende ligger akkurat på husene på Avdalen!

Turintern oversiktspost

14. 30.8 Himmelstigen til Hvittingen
13. 27.8 Storås
12. 22.8 Fredrikstad
11. 18.8 Storås
10.  9.8 - Slettefjell
9.  7.8 - Merkedammen rundt og Skalhogg
8.  28.7 - Åletjønnskollen
7.  24.7 - Lønnskollen
6.  21.7- Hvittingen
5.  18.7 - Vestfjellet
4.  13.7 - Storås
3.  12.7 - Kjærranåsen/Tretopphytter
2.   9.7 - Storås
1.  8.7 - Slettefjell


Snippane
Himmelstigen, Hvittingen
Holtefjell, Ula
Pinås
Styggemann

Oktobersøndag

Tidlig morgen
Før syv ville Waffel ut
Klokkeleken ga en ekstra morgenlystime

Det gikk fort
20 minutter senere kom skyer
Lilla og rosa skyer

Og plutselig var de makrellskyer
Her gjelder det å ikke sovne






























Så kom solen
Og jeg husket at jeg skulle til Ølbergodden
Vi skulle
Waffel, IJ og jeg

Det ble en helt fantastisk tur i solen

Det har vært en fantastisk helg

Det er ikke bare faenskap

Slett ikke

Langt ifra

Og det skal være sol noen andre dager også

Da må det iallefall plantes

For det rakk jeg ikke

Denne helgen heller






PS Waffel ville ikke stå stille

Sanguisorbafeber og mer hus

Plutselig så det ut som et rom. Hurra - en vegg har fått panel. Åpninger til dører og vinduer vekker drømmer om møbler og kjøkkeninnredning. Jeg håper beslutningen om å sette vinduene høyt oppe på veggen blir vellykket - 30 cm høyere enn dagens kjøkkenvindu.

Ny uke og nye vegger er klare for paneling av en flink sønn inne - og de flinke snekkerne (nei - tømrerne) ute. Veranda foran er i ferd med å få sine støtter. Utsikten er sjekket!  Åpent tak (nei - himling) er det fremdeles, men det er panelpakker på gulvet, så jeg øyner håp.






Høstens havenerdhappening er Staudeklubben Miøsens Hagehelg. Den gikk av stabelen i helgen, på Domkirkeodden på Hamar. Sjekk bloggen deres for informasjon og referat - og bli inspirert til å delta neste år. Jeg krysser allerede fingrene for litt større deltagelse for min del neste år. I går ble det pittelitt handling. En skarve pose og en super clematiskasse. Om jeg skal bruke det som sykdomsindikator, er jeg vel nesten ved veis ende. Jeg får heller ta det som at selvkontrollen og fornuften har tatt overhånd.

Fra flere ulike bord bortover handlegaten:

Lilium pardalinum

Dicentra cuccullaria
Frittilaria acmopetala
Oxalis enneaphylla
Arisiema tourtosum
Hemerocallis Moana Gloria May
Iris Blå&oliven
Primula florindae

Kalkunboksen inneholder spennende saker som Line har sådd:

Clematis pitheri

Clematis napaulensis
Clematis virginiana
Clematis terniflora
Clematis hirsutissima
Clematis ianthina v. Kuripoensis

Og for å gjøre oversikt fullkommen ble 

Astrantia maxima
Ranunculus acontifolius

også med hjem. Hvite dupper fra Elisabeth (tusen takk) og den store stjerneskjermen fra en nydelig have litt nord for Hamar som vi var så heldige å få se på lørdag kveld. Det ble tatt masse bilder, og jeg håper jeg får bruke noen av dem til et eget innlegg. 

Noe helt annet: En hvit Sanguisorba i haven. Uten navn. Den er mye tidligere enn de øvrige, og var avblomstret allerede for flere uker siden. Jeg oppdaget at den hadde startet på ny runde, og fikk klippet den ned i full fart. Hvit, halvmetern høy, relativt store blader, alle stilker fra basis. Og den blir omfangsrik - en drøy meter i diameter.

Det kan være S. canadensis (var. stipulata), men jeg husker ingenting, finner ingen lapp, og ser ikke noe om blomstringstid og gjenblomstring for canadensisen. Alle innspill er særs velkomne!



Denne uken kan det hende at utsikten ryker. At presenninger overtar og det bare blir glugger for å sjekke været. På den gode siden, kan det hende at det blir ny bæring på østveggen. Kranbil og almen underholdning. Og kanskje vil takstein falle til jorden? Og kjøkkeninnredning svømme inn i huset?  Elektriker? Rørlegger?

Sånn kan man drømme en våt formiddag i huset nederst i haven. Fortsettelse følger.

Kortisonforsøk, uvitenskaplig delrapport

Søndagstur til Skibergfjell

To uker på kortison - nå er det tid for nedtrapping og fingerkryssing. Håpet er at virkningen skal vare lenger enn selv kuren slik det fungerte i høst. Nå blir det spennende!

Effekten gjennom denne 14-dagersperioden er god. På fysisk form. Særlig jobb, men kapasiteten har vært bra for andre ting også. Det har vært hagelagsmøte og Staudeklubbmøte og sosiale ting og kjedelige papiradministrative øvelser.Og ikke minst butikker. Butikker i mengder jeg ikke kan huske. Høstens klissvåte Styggemannstur var en oppvekker: turutstyret holdt ikke mål! Det krevde mye energi å fikse saken, men nå er det gjort. Renovert fra topp til tå!

Med andre ord:  jeg orker mye mer enn normalt. Mer enn MEnormalt, altså, det vil si tilnærmet normalt. For andre blir jo slitne også.

Det som ikke funker noe bedre, er hodet. Det virker sine timer, og så går det i metning. Da blir det kul umulig å få tatt noen beslutninger. Jeg kverner og kverner på bruddstykker av virkeligheter og argumentasjoner og kommer ingen vei. Dagen etter to dager på jobb kan fremdeles bare droppes. Luking, støvsuging og slike hodeløse oppgaver er mulig - men faller jeg for fristelsen til å rydde samtidig - blir tingene borte for alltid.

DeLillos på Rockefeller

Butikker er ensbetydende med bråk og leven, musikk, lys, dytting og masse synsinntrykk. Alt jeg er mer eller mindre sensitiv for. Når jeg i tillegg skal noe, leter etter noe - i testtilfellet sportsklær - blir det vanligvis uutholdelig. Men det har funket greit. Kanskje er en novemberlørdag på Gulskogen senter spesielt rolig, eller en desemberlørdag på Norwegian Outlet stille og ME-vennlig?  Men jeg tror ikke det. Iallefall var parkeringsplassene temmelig stuffet!

Som om dette ikke var nok, la jeg inn en dobbelbelastning etter handleturen. Julemarked på Doga, i tre etasjer, middag og konsert!  Rockefeller og deLillos. De drøyde to timer før de kom på scenen - det var et triks jeg ikke hadde tatt høyde for, og det holdt hardt, men selv det gikk. Avsluttet lørdagsøvelsen med å kjøre hjem. 0130 pling.

Søndag - altså i dag - har vært tur. Det har ikke blitt til til turer disse ukene. Håper at det blir mange fremover mot jul. Og i julen. Og alltid.

I løpet av uken må min andel av de 59 posene med løk vi fikk tak i, i jorden. Det satt langt inne i år, løksalget, men det kom tilslutt. Salige er de tålmodige, for de skal få Alliumblomstring til sommeren!

Plantasjen Ski har nå bare gule påskeliljer igjen.....

Ut på tur igjen

Styggemannshytta. Skrim. November. Værvarsel: Temmelig ufyselig!




Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.

Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.

Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord

som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et veiløst skilt og skremmer meg.

"Detalj av usynlig novemberlandskap"  
Fra samlingen Fra hjertets krater (1964).
Inger Hagerup

Jeg har heldigvis ikke samme forhold til skoddeland og manglende lesbarhet på livets retningsanvisning  som Hagerup skriver om her. Verken slik eller sånn. Men diktet var bare altfor passende temamessig til ikke å få være med. Alle disse årene med ME har satt en effektiv stopper for langtidsplanlegging og har etterhvert rusket seg ferdig i drømmetårn og fortøyninger. På det helt konkrete nivået, fikk vi testet litt skoddeland i går. Sneen dekket tråkket i stien og de blå merkene på stenene ble vanskelige å se. Vips var de vekk. Vi forsøkte litt søking, men det var ikke SÅ tåkete, og det kunne da ikke være SÅ langt unna, og vi hadde vært her før (en gang eller to) og visste jo sånn omtrent hvor vi skulle. Ikke hadde vi kart, men noen som ikke var meg, hadde kompass! Silva med rød snor. 

Vi gikk liksom over den lille åsen og regnet med å treffe myrer og stien på den andre siden. Der var det imidlertid granskog, bjerkebush, fjell med dype sprekker og utsikt til en bratt skråning med vage granåser bak. Slett ikke som forventet. Men vi gikk trøstig på, langs kanten stupet (det ble brattere og brattere jo mer vi så på det), skuende inn i tåken og med et lite hjertebank hver gang det dukket opp noe menneskeskapt. 

En varde! En til. Tusen små barnevarder. Neida, det var ikke stien, men helt tydelig et sted naturbarnehaven eller lokalbefolkningen dro og bygget varder. I påsken, kanskje. Sånn gikk no minuttan. Etter at vi fant igjen stien, slo vi fast at det hadde tatt en time. Den blå streken på kartet er et forsøk på å gjenoppleve turen. Den har en form som et barn av meg ville kalt "snarvei". Den kan ha vært lenger. Den kan ha vært helt oppom 815-toppen som kanskje heter Skrimfjella. Men det er lite sannsynlig. Riktignok blåste det, slik det gjør på topper. Men ikke begge to er så spreke at vi hadde tatt 100 høydemeter uten å merke det (den ene er så sprek, men det er ikke meg) Poenget var at vi ikke ble skremt. At det var helt ok, selv uten stålkontroll. Turen funker, livet funker, uten full kontroll. Det er helt fint å vite.

Inne i den gamle brannvakthytta på toppen av fjellet hadde vi en våt ankomst. Vi var våte, sekkene var våte, og stenhytta var våt. Veden var våt, avisene våte og vekene på stearinlysene. Jeg trenger vel ikke si noe om ullteppene?  Vi hadde med tørre fyrstikker, etpar nymoderne, hvite , plastikk opptenningsposer. De posene må være litt av arven etter Jon Bing, en av hans venner; tilfeldighetene. Tusen takk. Ved hjelp av to opptenningsposer tok det fyr!

Så tørket vi oss, klær, aviser, gulvet, båtmadrassene og ullteppene og etter noen skarve timer var det verken frostrøyk eller våte soveposer. Inne. Det var derimot spørsmål fra medbragt Dagblad - Drillos var snill med oss/vi var veldig flinke, og fikk geografien på plass. Vinen ble drikkevarm, eller ikkealtforkald, og veldig god. Lindeman's Bin 45 CS 2013 passet veldig godt til høytlesning av Øystein Lønns Thranes metode og medbrakte stetteglass. Boken var ikke valgt ut fra litterære kvaliteter, men det var den minste og letteste vi fant i bokhyllen. Den var temmelig lett innvendig også. Og det er dessverre det som teller. Det var godt vinen kom med en hjelpende hånd. Det er ikke siste turen til denne hytta, det er helt sikkert, men selv Kjaglia har luksuskvaliteter som skal settes ekstra pris på neste gang: Utedo og låve full av så mye ved vi kan ønske oss!

Uvanlig tema - fjell

Fjelltur er ikke det jeg driver med til hverdags. Ikke til fest, heller. Mange år med ME har ikke gitt åpninger for slike utskeielser.

Men innimellom er det faktisk mulig. I vinter var det tur til Styggemann. På ski. Denne helgen var det de gamle fjellstøvlene som skulle til pers.

Værmeldingen var perfekt. Selv om vi oppdaget hver på vår kant, og ikke nevnte det før vi var trygt avgårde, var det Oslo Kulturnatt denne helgen. Både åpne hus og bokfestival. Men vi holdt oss til planen: Fjell!

Valdresflya ble passert i fjor. I bil. I tåke. Det var en skikkelig nedtur. Men nå var det sol, fra vi kom til vi dro, bare avbrutt av et par netter. Og en tåkedott med noen rein i.
Ikke bare var det sol hele tiden; det var ikke vind heller. Alle vann var speil. De speilte blå himmel og nydelige fjell. Alle sammen. Og sist men ikke minst, den manglende vinden og den tilstedeværende solen gjorde at det var varmt. Sommervarmt midt i september. Sommervarmt i fjellet, medbragt fjellvann, uten mygg. Da kan det ikke bli bedre!



Fredag kom vi opp akkurat tidsnok til å rusle opp på Fisketjernnuten. Misbruk av ordet nut - den er lav, rund og dekket av gress. På vei ned hørte vi grynting. What did the Reindeer say?  Grynt! I lang rekke gikk de forbi oss. Stoppet, lurte litt, gikk videre. Gryntet advarsel til de bak. Grå og mer og mindre hvite. Vinterforberedelser, kanskje?

Fra Vandrerhjemmet til Rasletind er det nettopp merket ny rute. Onsdag, nærmere bestemt. Av DNT Valdres. Ikke opp gjennom Steindalen mot Kalvehølotinden, men tvers over Steindalen og opp fjellet. Rett opp fjellet. Tøffe tak for store kropper med lite kondis. 400 høydemeter på under 2 km. Vi kom opp. Opp og over sneflekker og de fryktede urene. De var ikke så ille likevel, steinurene, men det ville sikkert bli verre. Røde T'er og nybygde vardekunstverk viste greit vei og langt om lenge var vi på 2010-toppen. Østre Rasletind. Kommunegrensen mellom Øystre Slidre, Vang og Vågå. Derfra fulgte vi den lilla kommunegrensen til Rasletind. 2105 meter. 830 høydemeter. Det føltes mer som gull enn sølv!  Det var ingen andre i vår vektklasse i fjellet den dagen. Dessverre. Vi vil gjerne ha konkurranse fra andre enn tynne, trente 30-åringer. Det blir mer fair på den måten. Bedre for alle, også, mener vi veldig bestemt!

Utsikt mot Knutsholtinden, Knutsholet, Leirungstindene og Skarvflyløyftbreen fra pausen på nedturen. Sukk! Så gikk solen ned, og vi kom frem til kveldens ene glass rødvin - og sengen.

Neste dag var vi fortsatt i live. Frokostsultne, lattermilde over overlevelsesoverraskelsen, spiste vi eggerøre og hjembakt brød, pakket tingene i bilen og var klare til avreise før skjema. Bil over Flya er ikke ille på morgenkvisten i sol, selv om de som kom etter oss, i bil uten tak, visstnok hadde det enda bedre. Vi tror dem!

Etter Bygdin, men før Båtskaret, var neste stoppested. Samecampen. Og startpunkt for tur til Bitihorn. Kortere og ikke like mange høydemetre, men dag to.

Vi var forberedt på at dette kunne bli lyngsnusing i lav høyde, utfeiging, kroppslige sammenbrudd eller gråtkvalte vendinger. Det ble bare fint. Tungt. Bratt. Stein og annen jævelskap. Vi reddet oss med mange pauser. Latterlig mange pauser. Og gjensidig overbærenhet. Og vi kom opp. Utsikt over Valdres. Lunsj og bare tær. Møte med våre egne representanter i klassen Tynne, spreke 30-åringer. De kom med store smil, delte pausen med oss og bar alt pargasset ned igjen for oss. Og ikke minst - lagde kaffelatte på parkeringsplassen! Å lykke!

Siste bilde er utsikt over Bygdin og fjellene bak. Torfinnsdalen fra Bitihorn. Dit skal vi en annen gang. Jeg må bare finne ut hvordan jeg skal kunne trylle inn en passende teltleir som vi opplagt trenger om vi skal gå gjennom Leirungsdalen fra ende til annen. Og kanskje opp på en topp her eller der. Tar av??  Jeg???  Bare drømmer. Kanskje tur neste helg også?
Uansett - takk til verdens beste turfølge!

On the road, again!

Med fabelaktig reisefølge, en imponerende samlet kunnskapsbase, en rullende Picasso og forventninger som skulle tickes ut i løpet av fire aktive havedager. Kan det bli annet enn bra?

De engelske haver har sine hus. Tildels nydelige hus. Her kommer denne turens hus:

Først Allt-y-bela. Det var her vi skulle bo. Malt i kveldssolglødendegul. Med oppstammet eplehekk! og imponerende tørrmurer. Mønsterklipp av eviggrønnt kommer ikke en engelskmann unna, heller ikke denne. Interiøret er like riktig som eksteriøret - vi spiste Full English på gammelt eikebord, drakk av knudrete leirgodskopper, og stanget hodene i dørkarmer i original høyde.

Beth Chattos hus var ikke imponerende av størrelse, og det var privat.  Det lå midt i haven, sammen med nybygd kafé og administrasjonshus, og fortalte historien om en privathave som har gått public. Fra terrassen er det nydelig utsikt over myke gressplener som også dekker broer over bekken og gir et overraskende og helhetlig inntrykk. "Klesvasken" henger ute og gir et lite privat rom bak seg, der den gamle majestetiske damen med stokk kom hjem etter en tur ut. Inspeksjonstur, kanskje?









Lucy Redmans stråtekte landbyhus ved Bury St. Edmunds. En overnatting her. Gammelt ute, spreke farger og dekorasjoner inne. Vi bodde i det marokkanske rommet med utsikt både til den idylliske blindveien og Lucys stolthet: haven! Hjemmelaget syltetøy, lokal slakter og baker bidro til nydelig frokostmåltid. Bokhyller - og alle tilgjengelige flater, vannrette og loddrette - var fylt med havebøker og haveblader, mange av dem med haven representert. Aktiv familie og mye liv, folk inn og ut, tilbud om tekopper, prater og haverunder, men mulighet til å trekke seg tilbake til gode senger og egen tekoking.
























Midt i naturreservatet Lackford Lakes ligger Fullers Mill Garden. "Fulling" er en prosess som ligner toving: vevde tekstiler ble gjort tykkere ved bruk av vann. Bernard Tickner eide det lokale Greene King-bryggeriet og kjøpte stedet i 1958. Her anla han en privathave sammen med sin bergenske kone Bess. Drift av haven er nå overtatt av National horticulture charity Perennial og det er bygget et administrasjons- og kaféhus på stedet. Bernard Ticker bor selv i det rosa huset i haven og viser rundt når det passer. Heldigvis for oss passet det - selv om haven strengt tatt var stengt. Det hjalp nok godt at vi snakket norsk, og vi fikk høre om skigåing i Thetford Forest og svømming i River Larc og Lackford Lakes.


Aberglasney House and Gardens ligger vest for naturområdet Brecon and Beacons i Tywidalen i Carmarthenshire. Endel høyere enn de havene vi hadde vært i før, så våren var kommet kortere, men uansett lenger enn den norske. Nydelig, nyoppusset gult hus fra 1477. Midt i huset ligger en subtropisk have, laget i en overglasset ruin av et tidligere kjøkken. Det arrangeres jevnlig kunstutstillinger, det var det ikke rom for i vår stramme tidsplan. Heldigvis, etter en titt gjennom åpne dører.


Staslig hus i Dyffrin Gardens også. Et hus og en have som er pusset opp etter alle kunstens regler og mange millioner pund siden 2006, ble overtatt av  National Trust i 2013. Riktig gammel sak, med aner tilbake til 640. Etter kristus, regner jeg med.

Besøket på Dyffrin ble dessverre skjemmet av overraskende lite informerte og serviceminded betjening - til forskjell fra alle andre haver vi besøkte.

Imponerende hus, med en have som er i ferd med å bli trukket ut av forfallet.



Det er mye bilder. Haver. Planter. Trær. Linjer, brudd og akser. Buer og flater. Sol og vår. Jeg regner med at de siver ut i bloggen i løpet av påsken. Iallefall om dette været tar en pause. Min egen have er "ussel og grå" sammenlignet med de britiske storhetene - men lokkende nok når den norske våren kvitrer utenfor døren.

To verdener. Begge er mine

Styggemann
Skitur
Sovepose




ME
Ibux
Energitom




Gåsetrekk
Soloppgang
Stenhytte




Stille
Overvekt
Forsiktig




Fjellski
Utsikt
Bratte kneiker




Ukonsentrert
Stiv
Avlysninger




Trekkhund
Vindstille
Og sol hele dagen.
Fantastisk tur på tampen av en kort skivinter.
Tur med støttehjul: bærehjelp og oppmuntring.
Det som ikke er mulig, ble gjennomført.
Syting underveis, Fantefjell var langt nok i seg selv, klisteret bare forsvant i altfor bratte utforkjøringer, ny pause omtrent før vi hadde kommet igang fra den forrige, utrolig tungt å drasse på hele meg selv og sekk attpåtil, seier for hver motbakke som ble forsert, og en helt vanvittig premie å kunne være et døgn på toppen av verden. Utsikt til Lifjell, Gaustatoppen, Jonsknuten, Blefjell, Norefjell og Oslofjorden.

Jeg er utrolig takknemlig for å ha venner som gjør sånne opplevelser mulig!