Vinterhave

På denne tiden er det lite havefokus i Strandhuset. Noen Viburnumer som nesten er i blomst er det eneste jeg kan skryte på meg. Og fantastiske soloppganger, selvfølgelig.  Men de bor på Facebook og Instagram, enn så lenge, iallefall. Men vinterhaven Caelum lever sitt eget vinterliv.  Rett før jul var det mange mennesker innom og feiret Solsnu. Det var veldig trivelig, og jeg vil gjøre det igjen neste år. Men neste desember - det er jo lenge til. Altfor lenge til!



I dag har det vært storfint middagsbesøk her, og kaffen ble inntatt i Caelum. Latten, altså. Og litt forsiktig dessert.  Pynten fra Solsnu holder seg så fint - det er bare å tenne lys og sette på strømmen så blir det litt vinterfest.






































Her er vinterens lovbrudd. Horten er proppfull av misteltein, og den er vernet som om det er en sjeldenhet. Det skaper ikke den store regelverksaksepten når ugresset er fredet...   Jeg har ryddet litt i et epletre.  Og satser i verste fall på tilgivelse, i beste fall på applaus.

Spiseplassen med lysekronen fra I Gros Hage. Begynner å bli noen år gammel nå, men da den ble kjøpt som drivhus"lampe" var den sykt populær.  Fin er den fremdeles - men ikke så veldig effektiv....

Bordet er et Finn-klenodium. En trivelig fyr på Blindern som skulle tømme sin mors kattehus overlot det til meg for 20 år siden. Nå lukter det ikke lenger.... og får bo inne. Moren var dansk og hadde Margerittbordet med seg da hun flyttet til Norge for veldig mange år siden. Det skal passes godt på!

Når man samler på glassblåserdrikkeglass, er det ikke til å komme utenom at det kommer med noen lysestaker i ny og ne. Yndlingsglassblåsedamen Anne-Ka med glasshytte på en nedlagt bensinstasjon i Vivestad står for brorparten. Eller søsterparten, kanskje. Fint å få luftet dem og satt dem i arbeid.


































































Om det var oldefar eller tippoldefar som laget denne høvelbenken vet jeg ikke, det er vanskelig å huske så langt tilbake. Men den ble iallefall flyttet mellom familiens ulike hus her i Strandveien og endte hos meg.

Dyrene med veldig lange snuter er et minne fra min aller første tur til Kiekeberg - havemarkedet utenfor Hamburg. Et virkelig Mekka for havefolk.

Og så var festen over. Lysene er slukket.  Men julelysene er omdøpt til Vinterlys, juletrærne er blitt opplyste Cedertrær så da kan de overleve både 13. dag og 20. dag jul - og vare helt til påske.

Jeg kan vente på solen og krype oppi en seng full av skinn og ull.
Og kommer du forbi, er det plass til deg også!

Rapport fra 1000, nei 250, åpne haver

Hageselskapet arrangerer igjen 1000 åpne hager. Annethvert år er det nå, og det er flyttet fra august til slutten av juni. Første året hadde jeg Strandhushaven med, som en uferdig idéskisse nærmest - en liten protest mot at bare de fine og ferdig havene kunne vises frem. Noen ganger har jeg vært rundt og tittet, og ellers har jeg ikke oppdaget at det var før det var over. Jeg er spent på hva slags oppsummering som gjøres i år. 

Vi var to Hortensdamer som la ut på en ambisiøs runde. Alle åpne haver på Nøtterøy, og kanskje noen flere på vei hjem. Det sto mellom Sandefjord og Nøtterøy - ganske enkelt fordi det var de to stedene det var litt flere haver noenlunde samlet. Det var ingen siling - for det var ikke flere enn vi kunne rekke alle. 

Vi har sett mange flotte hager i dag. Veldig ulike; i størrelse, alder, ambisjonsnivå og hva hageeieren interesserer seg for. Og i alle havene var det noe for meg. Kanskje ikke det samme som hageeieren ville trekke frem - ganske sikkert ikke - men noen andre som var på besøk vil vektlegge andre ting. For vi som reiste rundt, var minst like forskjellige som hageeierene. 

I en hage var det en bekk som bare var helt ubeskrivelig nydelig. Bare vannsiget - og gresskanter. I myke svinger. Noen trær og busker nedover. Helt i utkanten av hagen. Bekken ga meg følelsen av den lille walisiske gården Allt -y-bela.  Genialt! 

I en annen have var det en hvitstammet, rødbladet bjerk, trolig Betula pubescens Rubra. Siden min Betula nigra Royal Frost til slutt ga opp etter mange år med larveangrep og stadig færre levende grener, er jeg ekstra svak for de røde bjerkebladene. Denne er trolig for stor for min lille skog - bjerk er ikke noe kul å klippe. Nydelig! 

Årets bønnestativ. Uten diskusjon, avstemning eller vedtak: dette er den klare vinneren. Kreativt!

Jeg falt pladask for denne havens valg av materialer i portalene. Det er jo ikke uvanlig med hassel, men her var det kort, tykke hasselgrener, grovt festet sammen til ønsket høyde. Nyskapende! Vann i haven er viktig. I en have var det en annerledes løsning for å skjule slangen på toppen av bekken. To stener over slangen, og vannet rant utover en stooor sten. Ikke bråk, ikke plastikk. Er nok lettere med tilgang til store stenflyttemaskiner, men maskiner tenker ikke ut gode løsninger. Flinkt!

I denne haven var det total harmoni mellom planteinteressen og huset. Hva passer bedre enn roser oppover veggene på et hvitmalt gammelt trehus med nydelige vinduer?  Her representert ved rosen Albertine, en fransk rambler fra 1921.

Vi rakk en have til. Haven med det rare i, med de store tulipantrærne, med de selvsådde staudene og bladformer vi ikke hadde sett før. Den må få en egen tur senere i sommer! Kjenner jeg eieren rett, er det noe som er på peak da også - uansett når vi kommer.

Bidrag til oppsummering:

Mer jubalong om opplegget! Synlighet, synlighet og synlighet!

Jeg ønsker med en app med kart og avmerket hvor det er åpne haver. Med lettvinn kobling til reiserute og hageinformasjon. Som merker ut hvilke jeg har sett på, ønsker å reise til, har vært i etc - med fargekoder. 

Jeg ønsker meg bedre merking. To små bannere er ikke nok. De fanger ingen - de gir bare bekreftelse på at man har funnet frem - etter at man har funnet frem.

Fadderordning - så nye hageeiere har noen å støtte seg på - administrativt, men kanskje også praktisk. 

Jeg ønsker meg mer helhjertet deltagelse fra Hageselskapet, så det blir 1000 åpne haver. På årntli! 

Snutid. For solen og meg.

Det har vært mye syting og klaging om hus herfra i det siste. Ting går jevnt over skeis. Dårlig og uferdig har vært gjennomgangsmelodien i oppsummeringen av eventyret med Bjerkås Bygg A/S - nå konkursbo. Vel fortjent, spør du meg.

Lekk og skjevt. 

Mangler og slurv. 

Feilberegninger. 

Løgn. 

Falske underskrifter. 

Skattesnyt. 

Uff og uff.

I dag fikk jeg epost fra vindusimportøren. Servicemannen på Harmonie A/S skriver at et nytt glass, på 210x230, er på vei. Kommer neste uke. Og de kommer for å sette det inn. Jeg er fornøyd med det. Veldig fornøyd. Produktansvar eller snill og grei - det viktigste er at vinduet kommer og blir satt inn. Kanskje ikke i neste uke. Det er jo nærmest eventyr - men de kommer. Om ikke så lenge. Det er en ting mindre å bekymre seg/meg for. Og det kommer godt med.






Dette har jeg bestemt er vendepunktet. Månen har vært full. Sommersolverv er overstått - og det har snudd her i Strandhuset også! Jeg orker ikke ha krise lenger. Og det er gode tegn som støtter beslutningen.


Stiansønnen har vært her og laget terrasser og trapper. Dokumentasjon er spredd rundt på siden her. Nydelige trapper. Terrasser foran dørene der det manglet.  Nå kan alle dørene brukes, og flyten gjennom huset er sånn den skal. I sol og skygge, vind fra allesteder, regn eller ei. Uansett er det en passende plass - og det er lett å komme dit. Helt etter planen.








Snekker er funnet i det store sosiale nettet, og han kommer i august. Når ferien er over, og det er på tide å komme og rydde etter andre. Ta ut dørene og rette dem opp. Senke taket på Caelum. Fikse lister og lekter og vannbord og stiger og isolasjon og tettinger og ventiler og alt som trengs i et hus. Alt som skulle vært på plass.

Advokat for videre opprydding på plass. Mye styr og lite gjort hittil, men i morgen finner vi utav det. Og setter igang. Eller setter igang med å informere en annen. En blodhund hadde vært noe - kanskje det er en mulighet når Delphi skal erstattes?


























Når haven i tillegg er på sitt aller fineste. Når roser og liljer roper om kapp om oppmerksomhet.
Når barnebarnet Tiril er fin og frisk og ferdig, og i tillegg helt nydelig.
Da er det på tide å avlyse De Triste Tider.

Hilsen Maria, blakk men igjen naiv optimist.

Det blir bra?

Ikke sant?

Fordommer og nye helter

I dag var siste dagen av Moderna Museets store Hilma af Klint-utstilling på Høvikodden. Den har stått siden oktober, og jeg har tenkt at jeg skulle se den mange ganger. Det har ikke blitt noe av. Senest i går formiddag slo jeg fast at det var ergerlig å gå glipp av den.
Men så ble det en mulighet likevel. Og ikke bare det, jeg fikk fint følge også!

Aller siste dagen - jeg var forberedt på tett folkemasse i langsomt sig mellom rommene utstillingssalen er delt opp i. Men vi var tidlig nok ute - det eneste som var fullt litt før 12 var parkeringsplassen. Jeg hadde gjort leksene mine. Lest opp igjen om den svenske skrullete, spiritistiske, hemmelighetsfulle damen som malte modernistiske, store lerreter. Jeg var fascinert av former og farger - og klar for å storsinnet overse skrullehverdagen hennes.

Det er da dagens helt uventede helt, Iris Müller-Westermann, entrer scenen. Noen ganger blir man helt satt ut av kunstformidleres evne til å presentere og plassere sine kunstnere. Det er lenge siden det traff så sterkt - da var det Tordis Ørjaseters biografi om Sigrid Undset som gjorde at jeg sperret opp øynene og ble en svoren fan av dem begge for alltid.

I dag var det Dr. Iris Müller-Westermann, Senior kurator for internasjonal kunst ved Moderne Museet i Stockholm. Innerst i salen sto en TV der hun presenterte utstillingen så alle mine fordommer ble plukket fra hverandre. Det er like pinlig hver gang. Kvinner på slutten av 1800-tallet kunne nok få kunstutdannelse, og det fikk Hilma, men som kunstnere ble de ikke anerkjent av de virkelig kunstnene - mennene. Jeg burde vel ha tenkt tanken?  Jeg har lest om hvordan det var - jeg skulle ikke ha spist skrulle-agnet så rått. Jeg kunne også ha tenkt på nyvinningene i denne tiden - Røntgen og Hertz som viste virkeligheter som ikke var synlige for våre øyne - husket at det var tiden for å ha et åpent øye mot nye perspektiver "mellom himmel og jord" - og tenkt at kunstnere søker mot yttergrensene for å finne rom for nye vinkler og sannheter. At dette var noe annet enn Agatha Christies skrullespiritistdameselskaper. Men det gjorde jeg ikke. Heldigvis fikk jeg hjelp. Hilma ble plassert omsorgsfullt inn i det samfunnet og den tiden hun levde i, og gitt den anerkjennelse hun fortjener. Jeg synes Kandinsky er litt mindre nyskapende nå.

Hilmas bilder er serier. Korte og lange. Den lengste er 193 bilder. Dette er ikke noe å få annet en en liten smak av på en søndag i januar. Stockholmstur til våren, kanskje? Og bokhandeltur?  Utstillingskatalogen var det dessverre helt tomt for. Noe sier meg at denne damen skal jeg slite med lenge!

Her er filmen som gikk på Høvikodden. Filmen der den flinke damen snakker om ting hun kan: