Lørdagsblues

Midt på vinteren, i år som i fjor, får Moseplassens plante X-faktor meg i vårstemning. Sommerstemning. Å sitte noen timer å se på forrige sesongs høydepunkter gjør noe med humøret. Og stiller hodet inn på utfordringer for kommende sesong. Selv om det er vinterferie, og skiposer og rød smøringskoffert, sekk og tykke sokker bygger seg opp i gangen, fylles hodet av tanker om haven og alle plantene som forhåpentligvis spretter opp helt av seg selv utover i sesongen. Staudenes store pre - de bare kommer. Hvert år!


Iris. Små og store. Vår og sommer. Og etterhvert noen på høsten også. Våren 2012 var den første med mengder av våriris her i Strandhuset. Iris reticulata. Som på det øverste bildet. I løpet av sesongen lærte jeg litt mer om våririser, og den våren jeg gleder meg til nå, har forhåpentligvis flere typer å by på. Iallefall er det mer som er i bakken. Så får tiden vise om de har frosset, eller råtnet, eller....  mens jeg går og gleder meg.

 

En vanlig blå en. En sånn som vokser seg stor på en sesong, og må deles og gis bort. Jeg fikk min fra en venninnes have, og hun hadde igjen tatt den med fra sine foreldres have. Min tue er allerede delt flere ganger, og den blå irisen spres videre. Vanlig, men likefullt en skjønnhet!

Innimellom havebildene i mappene ligger utsiktsbildene. Det er mange av dem. Jeg går sjelden en tur med kameraet uten at det blir noen sveip ut mot Bastøy, mot Østenskjær, mot Jeløya eller Rauer. Eller bare mot Steinane - rekken av stener som markerer slutten på langgrunna langs hele kysten her. Iallefall alle de stedene som fremdeles ligger uberørt. Oslofjordkystlinjen er utsatt for et vedvarende press. Det er stadige angrep på vår lokale andel av Steinane også. Vi får forsøke å stå han av!  Der er Munch og jeg helt enige -- langgrunna som slynger seg nedover er et spesielt vakkert stykke Norge.





Og når jeg tror det ikke kan bli blåere, så kommer juni. Og det blåner overalt.

I og utenfor beddene. Lys blå, mørk blå, lillablå.

Og så kommer klematisene. De kan det der med blått. I Strandhushaven har de ikke helt blitt tatt på alvor ennå. De står i ventebed og her og der. Men deres tid kommer, og de holder seg i live og slenger ut en blomst på gjerdet i ny og ne. Og får jeg øye på den - da skjønner jeg hvorfor jeg fortsetter å skaffe klematiser, selv om jeg ennå ikke har de rette plassene å sette dem.