Sopp, sopp, sopp -- og sopp

I løpet av siste uke har det blitt soppturer. Deilige skogturer i fantastisk vær. Og det etter at høsten har gjort sitt inntog.

Vi er i beverens rike, det er nesten så jeg hører Sverre M. Fjeldstads stemme. Han ville overgått seg selv i omtalen av stedet! Ferske bjerkefall med spisse stubber. Og en ellevill hund som hadde en enkel gjeterjobb og desto mer fritid til å utforske stedet. Det var tydelig populært – det har vært litt lenge siden sist hun fikk ordne opp på egen labb.
Flokken hennes har stått bøyd i flere dager på jakt etter det brune gullet. Traktkantantarellen. Man må skru på et eget traktkantarellblikk for å få øye på den, men klarer man det er man reddet i denne skogen. De er overalt. I klynger og enkeltvis. Nedi mosen, bortgjemt under pinner og blader og noen helt åpenlyse solitærsopper. Brune, grå, og skinnende gule.



Poser og kurver ble raskt fyllt opp. Dog ikke så raskt som vi trodde, tiden løper når man står med hodet ned. En helt ny teori – men den er kontrollert dag to. Det samme skjedde da – plutselig hadde det gått flere timer. Så da er teorien kanskje blitt en lov?
På kjøkkenbenken hopet det seg opp. Dag 1, dag 2, dag 3…..  Sopp til middag og frokost. Lunsj. Soppstuing til gjester. Rester til meg

Rensing blir nærmest en industriell greie. Lykkelig er den som har hjelp i huset. I fryseren er det allerede mye, og tørking er løsningen. To stekeovner med varmluft er tilgjengelige. Fire brett ad gangen. Soppen krymper til det ugjenkjennelige på 42 grader og døren på gløtt. Likevel blir det mengder av grå, koksgrå og nesten sort sopp.

Takk til soppturselskap! Det var en ekstra, liten høst disse dagene i skogen. Litt magisk, men dog uten engler!

Ps: Har noen noen ekstra norgesglass?

Verken blek eller fattet

Det er fire uker til advent, sa en av middagsgjestene i går. Da gikk det opp for meg at sommeren er over. Termometeret på kjøkkenet i dag morges fulgte opp: det har vært minus 3.1 grad i natt. Det er ikke sommertemperatur. Det kan vel strengt tatt være et spørsmål om det er høsttemperatur også.  Håper svaret er ja!  Om jeg mister sommeren nå, vil jeg gjerne ha høst en stund.

Det er selvfølgelig ikke vinterklart i haven. Ingen møbler er ryddet vekk, ikkenoe annet er ryddet heller, løk er ikke lagt og noen få planter står fremdeles og venter. Tre-fire staudekasser kanskje. Muligens fem. Det ble litt flere Euphorbiaer i går. De ser veldig pjuske ut nå men blir flotte til våren. Og noen trær. Veldig små, da. Når det er 70 % på gartneriene sliter jeg med disiplinen. Og taper. Litt. Et lite Prunus nipponica Brilliant – med enkle, hvite blomster tett i tett oppover stammene og et litt større Prunus serrulata Royal Burgundy – med mørke blader og doble rosa blomster. Og en Sambucus nigra Black Lace. Det står en bambus med brede blader der også, fra et tidligere disiplinutfall. Jeg er redd de har frosset på føttene i natt. De skal plantes når solen er kommet helt opp. For den kommer – jeg kan se den. Den er på vei!



Og den forteller meg at det kanskje ikke er helt sant at det er vinter. Kanskje ikke høst engang

Løk høst 2010

Det er ingen løk i haven. Ikke en eneste en. Det var egentlig litt overraskende i våres. Jeg hadde regnet med at det iallefall var noen røde tulipaner. Men det må iallefall gjøres en innsats på løkleggingssiden nå i høst. Noen masseblomstring blir det neppe første våren, men jeg må ha noen klynger her og der å glede meg til.







Innkjøpene er følgende (nb: før salgene har begynt )

15 x 4 7x2	Allium Purple Sensation	Disse er et must! Et absolutt must!!  Tanken er å spre dem nedover aksebeddet for å skape høyde og binde sammen de ulike plantefeltene.
40x2 10	Frittilaria Meleagris	De aller søteste. Også must! Må stå et sted man lett kan se dem, allerhelst litt opphøyd så rutemønsteret blir tydelig. På bildet på pakken ser det ut som om det er blanding av hvite og rutete. Håper at det er mange rutete…
30x2	Allium neapolitanum, hvit	Veldig hyggelige vårtegn. Kommer ikke før mai, så de må ikke stå sammen med altfor hurtigvoksende stauder.
20x3	Iris reticulata	Lekre saker. Plantes tett og mange sammen. Tidlige og lave – ideelle der sneen går først (hvor nå det er …)
10	Allium Caeruleum	Høye blå. Lurer på om de kommer i april.
1x2	Allium Giganteum	170 høy!  Enmeterogsøtti. Yadda. I aksebeddet, selvfølgelig
25x2	Tulipa Montreux	Tidlige, høye, runde, sart rosa med mørkere spetter
10	Tulipa Black Hero	Tidlige, fylte, runde, nesten sorte (Skulle egentlig hatt smale men det fant jeg ikke. Finner jeg det siden, må disse settes noe annet sted enn sammen med Montreuxene)
10	Tulipa Spring Green	Mulig erstatningspartner til Black Hero. Nydelig lys grønn midte på kronbladene. Kanskje litt sen..

Det mangler sneklokker. Hva mer?  Jeg har bestilt mer iris på en import som kommer til våren. Men det hadde vært fint med noen flere våririser.

Jeg kom i skade for å kjøre innom Plantasjen i Lier. Det var 10 kroner pr. staude. Det ble 23 stauder med hjem. To kasser og endel store potter. Miscantus i 2 liters potte til 10 kroner. Ikke verst!  Et lite prydkirsebærtre ba også pent for seg. Utover dette har jeg ikke kjøpt noe på høstsalg. Og nå er det snart over. Høstsalget. Håper jeg. På den annen side – det var 8 varme grader i dag morges, så gravesesongen kan ennu være ung.

Haveplanlegging

Delplan. Utkast. Et første formaliseringsforøk på ikke-ferdigtenkte-tanker.










Havesesongen var ikke slutt likevel, viste det seg. Her graves og plantes det. Om ikke til den store gullmedalje, så iallefall på mosjonistnivå. I en blogg i våres leste jeg: “Nå kommer den årstiden da rompa er det høyeste punktet på meg” . Den årstiden er her fremdeles! Heldigvis. Det er sol og deilig midt på dagen – og veldig dårlig skiføre ellers.

Jeg har funnet et nytt leketøy. Planleggingsverkøy, kanskje. Iallefall når den første lekelysten har glidd over. Gjerder bygges i en viss fart. Mur her! Viske bort rot og skrot. Ser for meg aktiv vinterhaging og skjønner at jeg må skaffe bilder fra flere vinkler.

Sånn så det ut for noen dager siden

Og dette er juks og fanteri!

Skogen langs gjerdet skal fortsette oppover til naboens garasjemur. Rosebuen skal være i en kjøkkenhave. Aksebeddene skallage en linje fra kjøkkenhaven til porten. Så langt er det klart. Og det er endel mer og mindre løse ideer. Har du noen forslag, er jeg lutter øre!
Og sånn ser det ut i dag. Status midt i oktober, år 1.























Den store gullregnen måtte bøte med livet. Den sto midt i grensen der gjerdet kommer. Nå ligger alt som var på min side på hengeren. Det vil si, strengt tatt ligger det på fyllplassen. Takk til sønnen Dessuten er rosebuen flyttet. Litt. Akkurat nok til å komme riktig i forhold til starten på aksebedet. Noen av pallekarmene er flyttet etter. Resten venter på mer energi – egen eller andres.
I morgen skal naboen grave mur, ny vegg til garasjen deres. Lurer på hvordan det blir og har gjort et tegneforslag på juksogfanteri-tegningen. Jeg har klematiser på lur, men det blir kanskje litt mørkt. Mulig det er bedre med en klatrehortensia. Det står noen sånne fra forrige eier, på steder det ikke er aktuelt å ha dem stående lenge. Og jeg ser at jeg kanskje kan lage mere gjerde i høst, dersom vinteren lar vente på seg, og høsten vanskeliggjør videre planting.

Og det ble morgen...

Hver morgen i Strandhuset gleder jeg meg til å stå opp. Stå opp, gå ned og ut og se hva fjorden vil vise meg. Den har ennå ikke skuffet meg. Og heller ikke gjentatt seg selv. Jeg har i mange, mange år drømt om å bo ved vannet. Stort sett har jeg trodd at det var uoppnåelig. Men jeg var likevel uforberedt på hvor flott det viser seg å være. Jeg er en heldiggris!

Hvilken stemme lyder i bølgene Og er ikke havets stemme? En stemme som snakker til oss, Men når vi våkner, tier Fordi den blir lyttet til.

Og bare hvis vi halvt i søvne Hører uten å vite at vi hører, Forteller den oss om håpet Vi, lik et barn som sover, Smiler mot i søvnen.

Det er de lykkelige øyer, Det er landet uten areal Hvor Kongen ventende residerer. Men når vi våkner, tier Stemmen, og det er bare havet.

Pessoa, 1934 og Gravdal, 2010

Lavvann og høyvann

	Stranden nedenfor huset er langgrunn. Bar sand på fjære og vann på flo, trodde jeg. Men i sommer har det knapt vært synlig sand uansett.  Nå har det vært nordavær en stund, med vind ut fjorden, og sanden ligger og roper på å bli gått tur på. I går var vi ute, Delphi og jeg. Jeg var på utkikk etter hvor det var best å få ut kajakkene når det egentlig er litt for lite vann, Delphi var på utkikk etter alt. Også fuglene, selv om det er mulig at hun skjønte at det ikke var så populært. Hun ga seg etter påtale iallefall, men det kan ha vært helt tilfeldig. Får se hva som skjer neste gang.
Fuglene sitter på steinene når de stikker opp. Nå er det flust med plass, og god plass til alle. Det hadde vært spennende å se om det går an å finne ut om det er en slags rangordning mellom dem – hvem får sitte når det knapt er sittesteder igjen ved høyvann? Det krever en telelinse! Julegaveønskeliste punkt 1!  Det virker forresten som om skarvene har førsteretten på de største steinene. Fordi de er nordlendinger??
Jeg liker godt den enorme variasjonen som ligger i langgrunnen. Det gir et helt annet inntrykk i haven med stein og sand, enn det gjør med vann helt opp til vindskjermen.
Testdel:
Dette innlegget er skrevet med tekst og bilder i en stor tabell. Det blir spenennende å se om det hjelper mot bildehoppingen. Men det er litt irriterende at teksten bare går over halve siden. Jeg finner ingen funksjon for å slå sammen celler.

Men jeg kan selvfølgelig skrive utenfor tabellen. Selv om det tydeligvis ligger noen andre kommandoer her…  Jeg er ikke i stand til å fjerne midtstillingen!

Bloggteknikk, takk

Jeg strever med å få overført innlegg fra Live Writer til bloggen. Det forrige innlegget “Det sies så mye” ble bare en lapskaus av bilder og ord, og jeg har forsøkt å rette opp uten hell gang på gang. Beklager til de som ble “lurt” av varsler om nytt innlegg.  Om det er noen som har gode råd, mottas disse med stor takk, uansett medium ;-) Problemet har vært at bildene ikke har blitt stående der de sto, men hoppet opp eller ned ved overføring. Autobildehoppingen foregikk både ved publisering fra Live Writer og fra Utkastredigeringen i bloggen. Bildene var venstre- og høyrejustert ved sending – og midtjusterte da de kom frem. Det ble krig på midten. Ikke ulikt norsk politikk.

Denne nydelige irisen står sammen med andre nydelige iriser i sand i potter i kasser ute på plenen her. Ikke bare mine iriser, men også to andres. Det gjør meg veldig nervøs, siden jeg har påtatt meg å oppbevare dem over vinteren. De flyttet hit fra Junaiten tidligere i høst, og der borte forer de alt og alle, også planter, så hardt at de blir temmelig skjøre. Det er tvil om de vil overleve norsk utevinter. Altså ikke fryse, men heller ikke råtne. Fuktighet er nok like ille for kulde. Kjeller? Nedgravd med isolasjon over? Innerst i garasjen, med eller uten innpakning?  Det som skal overleve i min kjeller, har ikke 100% overlevelse. Ikke hittil, iallefall. Det er kanskje noe helt annet nå som jeg har ny kjeller?  Selv om kjellerstandarden skulle være ganske lik. Bildet av nesteårs balldronning – forhåpentligvis – er lånt fra Irispusheren

Så langt kom jeg denne sommeren. Kanskje et blir litt mer høstgraving etterhvert, men det er vel tvilsomt. men jeg er absolutt fornøyd!

Det aller viktigste har vært å fjerne.  Fjerne thuja, selvfølgelig, men også de digre skjærsminene, flaggstangen og 20 meter rugosahekk. dernest er det laget gjerder, porter og vindskjerminger. Dette er ikke fullført, men jeg er godt på vei. Noen bed er etablert. Under palmethujaen er det et surjordsbed med Hydrangea, Hosta og littavhvert. Mot pilehekken og mot verdandaen er det rosebed. Og det er blitt en skog. Skog kombinert med ventebed. I april trodde jeg at sommerens prosjekt skulle være å restaurere det lille huset nederst i haven. Det står urørt – bygningsmessig. Men det er innviet, også for soving. Kanskje neste år, om det er veldig ivrige sommergjester.




 

Glasshus

Dette startet som en post om helgens innkjøp, men jeg ble så facinert av Andreas’ bilder av glassene at alt som ikke er glass falt ut….
Jeg har samlet på glass lenge. Ikke systematisk, ikke noen spesiell grunn, men jeg liker god drikke og liker pene ting. 12 like har aldri vært noe mål – snarere tvert imot. Det virker litt bortkastet å ha like glass når det er så mange flotte å velge i. Jeg har kjøpt vinglass. Til røde og hvite viner, til gjester og til meg selv. Det er unektelig blitt mye blått – tydelig hva som var åtti- og nittitallets hovedfarge. En dansk keramiker sa engang: Lag det rundt og blått, så kjøper nordmennene det! Sannheten var gyldig også for glass…
Glassblåserhelten AnneKa med glasshytte i Vivestad i Indre vestfold har laget mange av glassene mine. Og etter at jeg flyttet til Horten og oppdaget at Vivestad faktisk er i nærmiljøet, er det blitt flere.  De to første bildene har jeg lånt fra hjemmesiden hennes -  Glasshytta i Vivestad.  Ellers blir glassene anskaffet der jeg finner dem. Brudd på Grünerløkka. Kunstindustrimuseet i Trondheim er heller ikke dumt, og Kunsthåndverkerne i Bærum er en sikker leverandør. Fredrikstad og Tofte er verd glassbesøk og en tur nedom Kirkeristen den helgen i august det er marked er lurt.

AnneKas Sommerlikør og en liten karaffel som jeg ikke lenger husker hvor er kommet fra. Ebeltoft kanskje? De tre lyseblå er iallefall danske. Annensortering fra to glassblåsere i et nedlagt meieri langt oppe på Jylland. Nesten i Skagen, men likevel milevis fra. Heldigvis.


Glass med hvite klokker. Og en trapp. Alle nye, alle mulige romglass, alle nydelige :-) De to nederste heter Frosta. Det siste, som kansje er det aller fineste, har striper i den hvite klokken.

   


Det høye, lilla glasset har vært en favoritt lenge. Nydelig med den ujevne “kulen” og den slanke klokken. Og utrolig fotogent! De to mindre er fra helgens innkjøp, kandidater til å bli romglass. Eller bare mer pynt. Rart at andre kanskje ser på glassene mine som nips. Jeg som ikke eier en nipsgjenstand!



     
Konjakkglass. Like. Skjønner ikke hva som gikk av meg. Sikkert en hyllest til min borgerlige sjel. Men fine er de. Og de kan sikkert brukes en kald vinterkveld.


Det blir sikkert mer glassbilder. Av sand er de kommet, til sand skal de bæres.


Gårsdagens soloppgang med skarv- verd å dele!

Sopp og haveinspirasjon

Det er veldig hyggelig å få besøk i Strandhuset og ekstra hyggelig er det når den besøkende godtar å dra ut i skogen for å plukke sin egen middagsmat før han i det hele tatt rekker å bære inn baggasjen. Vi var både her og der, som det heter i god soppstedhemmelighetskremmeritradisjon, på begge sider av E18. Helt nye steder funker også i år – heldigvis, for jeg har lang tid igjen til soppstedene er innarbeidet. Men denne kvelden var det treff, og middagen ble e origie i soppretter. Med litt ovnsbakt potetogløk til. Nok til fire sultne, og neste dag var det nok til fire til lunsj også. Det tok tid – vi renset sopp i timevis og serveringen ble utsatt gang på gang. Men som det smakte! Jeg satser på en lang sopphøst, minst like lang og soppholdig som fjorårets.



Høst er havetid! Havetid!  Jeg trenger litt mer inspirasjon, slik at jeg får løftet blikket høyt nok til å overse alle kassene med planter som griner av dødsredsel. Helt reell, forøvrig. Etpar blir reddet hver dag, men det er neppe tid til alle. Og jeg er egentlig klar for mer entreprenørvirksomhet. Så vi dro til Ramme. Tidlig på morgenen.


Og hva er mer inspirerende enn Rosemary Vereys staudegang i midtaksen i Havlyst – Petter Olsens have på Ramme Gaard. Havegangen bærer navnet Fire and Ice – hvor flammene er plassert midt i, og isen er henvist til øverste og nederste del. Trekanter av stauder, avbrutt av stativer med roser og klematis, og de flotte oppsurrede søylebøkene.
Læring: Stauder og sommerblomster om hverandre. Store grupper like planter. Variasjon av blomstringstidspunkt. Høye planter bak som kant, så høy så man ikke kan se over.


Dette er en drømmeplante. Gunnera. Kjempedigre blader, så store at man kan gå under. Dette eksemplaret er noen år gammelt, men det frøs ned i vinter til tross for at det ble pakket inn etter alle kunstens regler. Jeg har kjøpt en liten en. Ganske liten. Den skal pakkes inn i isolasjonsplater før kulden ødelegger den, for den skal bli stor og leve lenge i haven. Håper jeg.  Ryktene sier at Christopher Lloyd ha sagt at dersom oppgaven er dekorering av større rom – Royal Albert Hall – er Gunnera et godt valg. Det er mulig at jeg bør endre en strek eller to på ombyggingstegningene for Strandhuset. Og dessuten skaffe noen 1:1 marmormennesker til å plassere rundt i skogen bak den.

Markdekkere får jeg nok aldri nok av. I Havlyst har man forsøkt å dekke marken med sølv i flere år. I år ser det for første gang ut som om de vil lykkes. Grønn- og sølvbladet lamium og ulike Brunnera macrophylla, her: Jack Frost, danner et (litt løst vevd) teppe.  Læring: Enten mye tålmodighet, store mengder planter – eller små områder med sølvskogbunn!



Og husk: Uten mennesker, stopper haven!

 

Jeg er snart klar for siste haveøkt i år: Høstinnspurten

I år forhåpentligvis som langspurt. Jeg regner med at klimaforbedringen slår ut nå på høsten, når fjorden holder haven varm helt til november!

Drømmeporten

Det var lite for deg,

men mykje for meg:

Eit smil då det galdt

og eit handtrykk var alt.

Tåre

du tarv ikkje falla

Eg veit du er salt

Olav. H. Hauge