mandag 11. oktober 2010

Og det ble morgen...


Hver morgen i Strandhuset gleder jeg meg til å stå opp. Stå opp, gå ned og ut og se hva fjorden vil vise meg. Den har ennå ikke skuffet meg. Og heller ikke gjentatt seg selv. Jeg har i mange, mange år drømt om å bo ved vannet. Stort sett har jeg trodd at det var uoppnåelig. Men jeg var likevel uforberedt på hvor flott det viser seg å være. Jeg er en heldiggris!


Hvilken stemme lyder i bølgene
Og er ikke havets stemme?
En stemme som snakker til oss,
Men når vi våkner, tier
Fordi den blir lyttet til.
Og bare hvis vi halvt i søvne
Hører uten å vite at vi hører,
Forteller den oss om håpet
Vi, lik et barn som sover,
Smiler mot i søvnen.

Det er de lykkelige øyer,
Det er landet uten areal
Hvor Kongen ventende residerer.
Men når vi våkner, tier
Stemmen, og det er bare havet.
Pessoa, 1934 og Gravdal, 2010

8 kommentarer:

  1. Ja, det er du! Men jammen har du jobbet lenge og iherdig for det...
    gjort det som helst forblir med tanken hos de fleste... fulgt drømmen din :-)

    SvarSlett
  2. Nydelig!! Vi er heldige vi og som får vakre bilder og ord!!

    SvarSlett
  3. Veldig vakkert:) Og slike morgener er det kun høsten som gir, iallefall her hos meg:) Så en flott tid vi er i:) Klem

    SvarSlett
  4. Vi er kjempeheldige og priviligerte som får bo ved sjøen :) Hver morgen har sin stemning og sitt vakre uttrykk. Nydelig bilde!

    SvarSlett
  5. Flott soloppgang. Skjønner at du gleder deg til å stå opp :-)

    SvarSlett
  6. Ja, i dag var det en ny rosaskimrende sak der ute.
    Og jeg tok en tur innom her for å lese Pessoa enda en gang. Det er bare det nydeligste diktet jeg vet om/som er skrevet.
    Det kommer flere morgenbilder. Det blir jo enda finere når man kan dele med noen :-)

    SvarSlett