Høst, sier de

Høst. Jeg vil ikke slippe sommeren. Det er noe jeg driver med hvert år. Høst er regn og kaldt og vått. Dette må være sommer! En slags sommer. Sensommer. Den ene haugen er blitt full av rød og gylden Heuchera i løpet av sommeren. Iris sibirica foran. Ideen var litt diffus - men jeg er fornøyd med former og farger:  runde stener, spisse iris og nesten en brann bak med de ulike varme bladfargene.




Midt i tråkkbregnene, Leptinella gruveri, dukker de nydelige sartlilla tidløsene,Colchicum autumnale, opp. I fjor var de et mysterium, i år kjenner jeg dem igjen. Neste år kan det hende jeg husker godt nok til å vente på dem!  For det går fremover for tiden, også med konsentrasjonen.  Er det rart jeg nyter? Nyter å huske planter, huske navn og til og med lure på hvor den ene og den andre kommer fra. Det er mange som kan vente seg opprinnelsesspørsmål herfra utover.

Nydelig, ikke sant?  En Dahlia jeg ikke husker verken navn eller hvor jeg har fått tak i. Men det dukker nok opp en historie en dag. Et gartneri i Estland? Eller Plantasjen på Nøtterøy. Ikke alt er like eksotisk som det virker.

Skal det være sommer, så må det være med et bilde eller to av Verbena Bonariensis, kjempeverbena. De har fått et uplanlagt, men velkomment, innslag av prestekrager. I år står de på den nederste haugen mot vannet. Vellykket - de kler vinden!

På gjerdet bak er Clematis Princess Diana og Clematis alba luxurians i en etterhvert helt tett omfavnelse. Nåde den som prøver å skille dem.

På årets innkjøpsliste sto Pink Elephant. Og lykken var stor da jeg fant den. Men det viste seg fort at det var feil elefant. De riktige dukket heldigvis opp senere. Her er de begge - Sanguisorba tenuifolia Pink Elephant og Persicaria amplexicalus Pink Elephant. De er begge representanter for nye diller - og det er mange å jakte på, i begge leire!

Jeg har gått og voktet på denne i flere uker, kanskje måneder. Bladverket var nydelig i sommer, og knoppene kom frem, men den slo seg jo aldri ut. Nå er bladverket heller trist, og ettersom knoppene springer ut, er det andre blomster på busken som blir trist hvitfalmet. Ikke noen fotogen plante, men Kirengeshoma - du er likevel den mest facinerende planten i år! Så da får dette bildet duge!

Inni denne skogen bor Kirengeshoma, sammen med alt for mange andre. Det er plassproblemer som i en egyptisk storby. Plassproblemer som MÅ løses, gjerne før høsten. Men det er ikke lett å gi noen av disse løpepass!



















Moseplassen har igjen en høstkonkurranse. Og jeg har gått runder i haven og lurt:  Hva er det egentlig som gleder mest akkurat nå? Bildeutvalget her sier sitt:  det er mange ting. Mange ulike ting. Utsikt, lys, linjer og planter. Små og store planter. Små og store blomster. Noen fikk være med her, men utvalget var mer styrt av for flaks jeg hadde med fotograferingen, enn noen indre inntrykksrangering. Tricyrtisen ble underkjent. Det er synd, for den er jo helt nydelig. Tatt med macro. Men ikke helt stø nok på hånden. Jeg skal forsøke igjen.

Men ingenting kom opp mot lyset i haugen bak dammen i dag

Hit er jeg kommet fra veiene
med markblomster som jeg forlot.

Hit er jeg kommet fra kystene
med morildstrømmer i hendene

Hit er jeg kommet fra slettene
med kornmo og regn på min skulder

Hit er jeg kommet
fyllt av en eneste
sugende 
lyslengsel

Astrid Hjertnes Andersen: Vandrersken 1957