Å, tidleg ein morgon trur eg eg skal leva i all æve!
Eg er hyld i mitt glade kjøt
som graset er hylt i sine grøne skyer.
Når eg ris or sengi, der eg drøymde
um lange ferder framum slott og koleldar,
ligg soli lukkeleg på knei mine.
Eg leid og levde gjenom denne natti,
lauga i myrkt vatn, som eit grasblad.
Dei kraftige bladi på askløni,
dukkar i vinden, lokkar oss å kverva
ut i rømdi si villmark,
der me skal sitja ved foten av ei plante
og leva i all æve som støvet.
Robert Bly, gjendiktet av Olav H. Hauge
En flott sommerdag. Med badegjester, riktignok av typen med fjær, i dammen. Det var noen med pels også, de våte sporene går avslørende over plankene.
I dag har jeg endelig fått plantet. Mest geranium, navnløse, og kassene med planter uten jord. Ikke noe sjakktrekk å la dem stå sånn jordløse i uker, men det er livet (og kanskje døden) for planter i en ME-have. Blir de ikke prioritert, så blir de ikke prioritert. Sånn er det med den saken. Stauder er heldigvis snille sånn - de kan se så tørre og døde ut at det blir litt trist, men neste år stikker det likevel lysegrønne skudd opp i lyset. (dagens trøst)
Veldig somrete dag. Varmt. Hyggelig med besøk på verandaen. Flere ganger i løpet av dagen. En dag som gjør livet lett å leve. Dessuten kom det en ny ME-undersøkelsesrapport i dag. 67 % av ME-pasienter blir bedre av cellegift. Kanskje noen er på et spor denne gangen? Jeg kunne ønske jeg slapp å forholde meg til alle de kanskje-gode nyhetene, og kunne sitte uvitende til det kom en hvitfrakk med en bli-frisk-i-en-fart-tablett.
Da hadde jeg sluppet å lese kronikker om at man bare kan la være å velge å bli ufør, for eksempel, jf. Aftenposten i går. Som om det er noen ønskesituasjon å miste en vegg i livet sitt. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan folk som tror at noen ønsker seg en tilværelse uten jobb er skrudd sammen. Tror de det er stas, som om man har ferie som ikke slutter? Ser de ikke at syke mennesker uten jobb ikke har det spesielt kult? Tror de det er enkelt å produsere en mening med livet som er sterk nok til at man står opp hver morgen selv om det gjør vondt, gjør ting så mye man klarer, og tviholder på håpet om at én dag, kanskje i morgen, skal det bli litt bedre, kanskje ...kanskje det engang skal bli normalt igjen, slik at man kan få
livet sitt tilbake.
Godt sagt, Maria!
SvarSlettJeg noterer meg at aftenposten igjen har startet mobbekampanjen mot Nav brukere. Jeg føler bare avmakt. Det verste med å ikke ha jobb er at man heller ikke kan få fri. Det er hverdager hele tiden, og det er uhyre sjelden at jeg skifter modus i løpet av dagen. Type "nå er jeg ferdig på jobb og kan gjøre det jeg har lyst til". Jeg leter etter krefter til å gjøre det jeg må, og jeg leter hele tiden. Jeg tilhører en diagnosegruppe det ikke forskes på. Beskjeden til oss er at slik skal du leve "get used to it". Vi innbiller oss at det hadde vært bedre å bli skuffet over blindspor av og til. Da hadde det tross alt vært håp.
SvarSlettGodt sagt, ja! Det er vist noen som tror at uføretrygdete er kjempeglad for sin sykdom slik at de slipper å jobbe...
SvarSlettEn skulle tro at verden snart gikk fremover på det området, men der blir en stadig skuffet dessverre.
Slik er det, ja. Man kan til og med bli kalt for luksusdyr... Stor klem til deg, Maria!
SvarSlettVi må tviholde på håpet om at en dag "skal noko vidunderleg skje, at det må skje........."
SvarSlettDet vil skje!
r
Godt sagt. Av flere.
SvarSlettVeldig godt sagt Maria. Tusen takk for at du klarer å formidle så kloke ord. Gode klemmer fra en ME syk til en annen.
SvarSlettVi er många.... :-)
SvarSlettTakk for delte trøsteord. Det hjelper jo litt å vite at det er flere som ikke skjønner hvordan denne ventetilværelsen skal være noe vi streber etter å opprettholde.