Slik ser den ut i dag, østfronten. Ikke bare er malingen løs på veggen, panelen råtten og markisen revnet. Taket henger ikke helt sammen, vinduene er for små og muren rundt verandaen er ganske stygg også. Med det duger som før-bilde.
Selv om snekkerne har holdt på noen uker, har de spart østfronten til slutt. Hensynsfullt - så har jeg vinduer den veien det er viktigst så lenge som mulig. Jeg gleder meg ikke til asfaltplater og presenning tar over for utsikten. Er jeg heldig, kommer det vinduer på de øvrige frontene ganske snart. Og når den presenningen kan tas av - da! (blir det fest, jubel og stas)
Men hele tiden bor trøsten i haven. Nå er de engangsblomstrende rosene over toppen. I allefall de hvite. American Pillar er fremdeles på vei opp. Og liljene! De tyter ut overalt. Den ene vakrere enn den andre. Det er litt for tett nedover mot bakken, så jeg orket ikke bane meg vei helt ned til navneskiltet på denne. En drøm i rosa - med en Thalictrum på slep.
Snart er det heldigvis for sent å ta førbilder!
Det er så utrolig moro å følge med på denne føljetongen, og fort gjort å glemme å puste mens jeg venter på neste episode.
SvarSlettTakk igjen, det er veldig godt med din smittende entusiasme når jeg sitter inni kaoset
SlettHeia deg og blomstene som holder ut med å bo i byggekaos. Det er nok en liten pris å betale når man tenker på hvor mange fantastiske år du får i fine nye strandhuset ditt!
SvarSlettProsess, prosess, prosess. Delresultat. Jeg har jo ventet i fem år på å komme igang. Og etter denne runden er det iallefall åpent for å kunne gjøre fornuftige ting selv også. Inne. Det skal bli et annenslags liv. Kanskje jeg skal satse på enghave noen år?
Slett