Et kjærlighetsdikt

Om og av Pablo Neruda og Kolbein Falkeid. Men kan brukes i andre sammenhenger også, for diktene tilhører de som trenger dem, sa Il Postino.

Så derfor
burde du vært her nå. Sammen
skulle vi ha gjort verden. Støyet
gjennom gatene, ikke bråkjekt, men som barn.
Trykket nesene flate mot leketøysbutikkenes
utstillingsvinduer. Kjøpt forundringsposer
og lurt dem ned i lommene på alle
som så viktige ut.

Vi skulle ha romstert på kaféene og kneipene
og overrakt buketter av nyutsprungne ord
til alle kjærestene i hele verden.
Og ingen, ingen
skulle ha rynket på nesen av oss. For du
var midtpunktet, du
spylte kloden blank og ny så den blå lakken
gnistret langt, langt utover
i verdensrommet, kamerat
Pablo.


Det er mer. Masse mer. Kolbein Falkeid er en ny helt. Ikke helt på høyde med Hauge og Tranströmer, men det kan jo være fordi jeg har en jobb å gjøre. En jobb som heter overgang fra mange tynne hefter til en tykk Samlede dikt. En jobb jeg gjør med glede, gjerne ute, en oktoberdag med sol fra blå himmel og nesten uten vind. Og inne i drivhuset med stearinlys. Det er ikke dumt her ute under ullteppet, heller. Er det vel, kamerat Pablo?