Lufteluke, sladreluke, høneluke

Det skjer mye nå. På mange fronter. Drivhuset har fått en vegg til. Tett vegg mot vest. Den skjermer godt for innsyn til lesesengen, men utsyn har jeg likevel takket være en flott luke etter hønelukeprinsippet. En snor med knuter gir passende åpningsalternativer, og jeg kan rolig titte ut gjennom luken og utetomatene og se hva Delphi bjeffer om oppe ved porten. Eller bare åpne en smal stripe for å få litt ekstra luft.  Når hun ikke patruljerer gjerde-veranda-linjen, passer hun på at jeg leser det jeg skal fra fotenden av sengen. Superhund!

Det siste er nok strengt tatt et fremtidsproblem. For lite luft, altså. Akkurat nå er glassfiberplatene borte både i gavlveggen mot haven og i veggen mot fjorden. Forholdsvis åpen løsning, for å si det pent! Det vil ikke vare evig, jeg er i ferd med å bore hull til tre og plexi.  Men det er ikke prioritert akkurat nå.

Jeg har pådratt meg en lei plantekjøpingsuvane de siste ukene. Salg er én ting. Plantemarkeder med mye svimeavplanter er noe helt annet. De trenger noe sted å være - og jeg har besluttet å utvide midtbedet. Og døpe det om. I god statsforvaltningstradisjon, skal det hete Sentralbedet.


















Før og etter. Etter at det ble mørkt er det lagt duk og hentet endel (noen få..) stener og lagt (litt) aviser utover. mer sten. mer aviser. tang. mer aviser. og jord. Når alt dette er på plass, kan sentralbedet beplantes - og behovet for tråkksten i bedet blir mer påtrengende. I andre bed er behovet allerede erkjent, og en støpehelg kunne godt rase inn på listen.  Kanskje det kan plantes i løpet av helgen?

Om jeg ikke ender her... Med Hølmebakks noveller. Jeg leser dem, en etter en. De er fullstendig til å spise opp. Med kaffe til!

Fortsatt god sommer til deg også