Planterunde med ME-oppdatering

En liten bregne, Athyrium naponicum Pictum og en doggblå Hosta Halcyon, sammen på kanten av det opphøyde bedet.  Den blekgule prestekragen, som kanskje heter Leucanthemum Broadway Lights, kom fra Bergen i fjor og har nå landet sammen med en himmelblå Azalia (tror jeg at den heter)


















For to år siden skrev jeg her i bloggen hvordan jeg opplevde å leve med ME. Et langt innlegg som jeg har lest om igjen i dag. I vinter skrev jeg om en influensa - og om redselen for at det var et tilbakeskritt for MEen. Jeg trodde jeg gikk klar.

Blomsten til bladplanten parasollblad, Astilboides tabularis.


Det det gjorde jeg ikke. Dessverre fikk jobbvåren et lavere aktivitetsnivå enn jeg trodde, håpet og forventet. I fjor høst gikk det jo så bra- og det var så moro! Den influensaen jeg fikk i begynnelsen av februar resulterte i en energinedgang som hang igjen lenge. Henger igjen fremdeles, selv om jeg nå kjenner igjen prosessen og er rimelig overbevist at den fysiske bedringen etterhvert rekker helt frem til hodet også. Jeg blir livredd for flere sånne runder. Kanskje vaksine ville være lurt?


Men kanskje jeg blir dårligere av vaksinen også. Og det er ingen å spørre - ingen fagfolk som med overbevisende stemme kan fortelle at det er slik og sånn. Selv om vi nok er mange med de samme spørsmålene, hjelper det lite når det ikke er noen som er interessert i erfaringene vi gjør. Ingen som setter dem i sammenheng, iallefall. Ikke som jeg vet om.



Tre rosa:  Villige pionvalmuer, Papaver somniferum. 
Rosa Aspirin. Og andreblomstringen til Clematis Josephine.


















Optimismen rundt ME-årsaker og eventuelle behandlingsmåter har dabbet litt av hos meg. Det er lang vei frem, selv om det ser ut som om det er flere forskningsprogrammer i gang - i mange land. Men det er langtidsopplegg - jeg har ikke tid til å vente på dem - jeg vil ut i verden igjen. Nå! Tålmodighet er en altfor vanskelig øvelse til å bli innlemmet i noe OL-program!


Stjerneskjerm. Astrantia. Star of Billion skulle det være, etter lappen. Men den ligner mer på en Star of Fire, med de hvite stjernene og rosa kronblader og stilker. Men det er kanskje en helt annen.

Det skjedde noe i fjor høst og i vinter da fokuset på ME og behandling og trygdesnylting var som klarest. Det ble satt søkelys på den hetsen vi som langtidssyke ble utsatt for. Og det har hjulpet - iallefall slik jeg opplever det. Det er to ting som oppleves annerledes nå.  For det første er det ikke lenger stuerent av politikere, journalister og andre som uttaleler seg i mediene å forutsette at alle som ikke er i jobb, ikke er der det fordi de er late. Gruppen syke har kommet tilbake. Ikke helt, selvfølgelig - det er fremdeles noen som tror vi er hjemme for å kose oss, og at det som skal til for å få oss i sirkulasjon igjen er å sørge for at vi ikke får penger til å kose oss hjemme lenger. Motivere oss til å bli friske med dårligere råd, liksom. Men diskusjonen er rensligere - og takk for det! For det andre er det kommet nye grupper man heller kan hate... 

En Hydrangea serrata Bluebird er i ferd med å slå ut en blomst. Hakkete blader - og blondehetteblomst. Snart vil de falske blomstene slå ut langs kanten. Jeg gleder meg!

Nå er det høst igjen. Snart syv år siden jeg ble syk. Og klar for nok et forsøk på jobb! To prosjekter. To lystbetonte prosjekter. Jeg kan ikke annet enn å være optimistisk. Hva er egentlig sannsynligheten for å lykkes?  Da jeg fikk ME-diagnosen sa mannen at han ikke hadde vært borti noen ME-pasienter som hadde vært syke mer enn syv år. Det har jo jeg vært, men likevel kan jeg velge å stole på ham, nå som jeg trenger ham! Stor sannsynlighet, med andre ord!




En kardeborre i blomst, Dipsacus Fullonum. Lilla små blomster i ringer rundt en farlig stikkete blomsterbunn.








Liljer. Hvite, nydelige liljer. Som står i ventebedet og gjør regnværsdager lysere og soldager til en fest. En står her inne på bordet og lyser og dufter. For i dag tåler jeg duft!