Morgenstemning uten Grieg

Jeg blir ikke lei. Hver eneste morgen er den der i en eller annen variant  -- denne utsikten fra PCplassen jeg har valgt. I dag var det disig sol, som sakte ble klarere. Det blir ensforming, og for noen kanskje kjedelig, men jeg blir aldri lei.

Etter 1000 åpne hager har jeg tenkt endel på de spørsmålene jeg fikk. Noen var av det greie slaget - hva heter denne? og den? og den? Ikke greie fordi de var lette å svare på. Til det er alt for mange merkelappet forsvunnet og hukommelsen er en sviker. Men det er svar, og andre havegjester kunne tre støttende til.


Spørsmål som Hvordan bestemmer du deg for hvordan det skal være? Og Har du en plan? er verre.  Har jeg det? Plan? Eller er det helt tilfeldig? Styrt av innskytelser mens gravemaskinen jobber eller hvor trillebåren er plassert?

Jeg er en systematiker, selv om jeg roter fælt. Jeg elsker standardiseringer, selv om jeg slurver med gjennomføringen. En god logistikk er viktig for meg - jeg kan gå i frø av et hotellkoldbord der tallerknene er plassert feil og skaper ville tilstander i køen. Uten at det blir ville tilstander i køen også, forresten. Selv om jeg er helt alene ved en kilometer bord.






Nicantor Parra og Alberto Giacometti, henholdsvis en chilensk dikter og en sveitsisk skulptør, er eksempler mine forbilder. I Kolbein Falkeids ord er dette Parras devise : "Maksimalt innhold med et minimum av ord, en språkets økologi uten metaforer og litterære, retotoriske figurer og billedlige uttrykk." Det er litt av en overgang fra Chiles store sønn Pablo Neruda - som for meg er uløselig knyttet til "metáfore" etter filmen Il Postino.

I et halvt århundre

har poesien vært selve paradis

for høytidelige fjols.

Så kom jeg rekende

og bygget rutsjebanen min.

Stig på, hvis du har lyst.

Det er ikke min feil om du kommer ned

med blodig nese og munn.

(Fra Versos de salón i 1962 Gjendiktet av Falkeid)

Alberto Giacometti, sveitseren med skulpturer og tegninger som sprengte ismene på sin tid. "Man kan ikke være figurativ surrealist", sa Breton og kastet Giacometti ut av surrealistbevegelsen. For meg gjør han det samme som Parra - reduserer idéen til en kjerne. En strek som fremdeles er et menneske - eller en hund eller en kjerre. Han sa selv at målet var å ta bort alt som ikke var en del av figuren, så den sto igjen som idéen av seg selv. Tok han så bort en bit til, forsvant figuren. 


"Now I must stop, besides they're closing up, one must obey the rules."





Omsatt til have betyr dette for meg at det ikke er en fastlagt plan, men prinsipper for hva haven er og skal være. Funksjonsprinsipper og estetiske prinsipper. Subjektive sådanne, selvfølgelig... Det gir en passe blanding av styring og frihet, og jeg kan se hva haven "vil". Haven skal kunne brukes, hele haven skal brukes og jeg må finne noe som gjør at man vil gå til eller se på alle deler av den - det er funksjonsprinsippet. Det subjektive estetikkprinsippet er hva jeg liker.....


Haven har tre hovedstrukturer som resten skal støtte opp om. Japanlønnen, palmesypressen og aksen fra kjøkkenhaven til vannet. De fleste legger merke til dem -iallefall trærne. Aksen er ikke så synlig, og heller ikke ferdig utviklet ennå. Noen ser hvordan haugene, treplattingen og dammen er lagt for å tilpasse seg disse hovedelementene, andre ser plantedetaljene - eller de ser ikke haven i det hele tatt-, men den fantastiske utsikten. Det er ikke bare bare å konkurrere med Oslofjorden en dag vannet glitrer.

En av havegjestene tok bilder, og har lagt dem ut i sin egen blogg - du finner den her: Snuffeldyrets hagevandring. i den bloggen finner du også to andre vestfoldhaver som var åpne sist søndag.