Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.

Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus på det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.

Denne delen av haven er en myk, bred dal med vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store, plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten er begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!

En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skaper en fantastisk, bølgende helhet.



Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her