Kjedelig innedag? Ikke akkurat!

De kommer med jevne mellomrom, disse dagene der aktiviteten er enda lavere enn vanlig. ME-dager. Heldigvis falt den sammen med Værgudenes oppvisningsdag. 

Det startet med et rart, flatt lys rundt øya. Som en mattlysvariant av Jeanne-Claude og Christo sine mer prangende rosa øyer.

Så lettet tåken og det rare lyset ble erstattet av nydelig sol. Varmt er å overdrive, men sneen smeltet litt på verandaen og med skinn og pledd var det helt fint å drikke (veldig varm) kaffe ute. En liten stund. 

Bøkehekken holder på noen av de gyldne bladene fremdeles. Jeg gleder meg til den har vokst seg til mer til - det er klippeplaner for den! Men jeg strever med å klippe den lenger...

 

Skyene kom og gikk, og også innefra var det greit å holde oversikt. Tåkeluren fra fergeleiet sa tydelig fra når det ikke var sol. Eiken til høyre i bildet heter Hundreårseika. Ikke fordi den er så ung, men fordi Tusenårseik-navnet allerede var tatt av et tilsvarende tre nord for den lille byen. Vår eik er hul, fredet og sto her allerede da vikingene regjerte stranden.

En liten flis av en måne dukket etterhvert opp over Palmesypressen. Øya ble igjen borte i tåkehavet, og de fine fargene over sydhimmelen måtte gi tapt.

Lyset ble grått, blått, lyseblått.

Og plutselig var det helt mørkt.